"Dei Vise forvidle Væræ!" En distriktsleges kamp mot overtro og trolldom på 1800-tallet

Folkemedisinen har dels utviklet seg som en magisk virksomhet (trolldomsmedisin), dels som en mer rasjonell eller empirisk medisin (husråd) (1-3). I den opprinnelige, magiske tradisjonen trodde man at sykdommer var vesener som hadde en egen eksistens, og som midlertidig kunne ta bolig i menneskene (3). Døden ble også regnet som en egen sykdom, og det urnordiske ordet for livsfarlig sykdom var rett og slett "dauda" (4). Daudingene kunne hjemsøke de levende og påføre dem sykdom, men etterhvert slo de fleste seg til ro i naturen (4). Et fellesnavn på slike "naturaliserte daudinger" var sykdomsvetter, også kjent under navn som draug, heks og hulder. Evnen til å påføre sykdommer hadde de i behold, og dette avspeiles i mange gamle sykdomsnavn, som hekseskudd og elveblest (4).

I 1861 ble det funnet en gammel benkniv på gården Fløksand i Nordhordland (fig 1). På kniven var det risset inn runer: "LINA LAUKAR A". Dette antas å være en magisk trylleformular til hjelp mot onde makter (5), og er det første spor av "medisinsk" virksomhet i Nordhordland. Både lin og løk var planter som hadde magiske egenskaper, og som ble brukt til å helbrede sykdommer (4).

 

For å kunne behandle påførte sykdommer måtte en være trollkyndig, ha spesiell kunnskap om vettene. Noe av det viktigste var da at en hadde ordet i sin makt (4). Å skrive runer var en magisk handling, i likhet med den muntlige galdringen. Enkelte misbrukte ordet i ond hensikt (niding), men dette var forbudt ifølge Gulatingsloven (4): "Engi Maðr skal gera Tungunið."

Kristendommen visket ikke ut troen på sykdomsvettene. Tvert imot blomstret det opp nye magiske forestillinger knyttet til den beskyttende effekten av det kristne kors, Jesu navn, kirken, kirkegårdsjorden, Bibelen og salmeboken (fig 2).

 

Prest og lege

Før distriktslegevesenet ble utbygd spilte prestene en viktig medisinsk rolle i bygde-Norge (6). Noen av dem hadde gått på medisinske forelesninger i studietiden, og gode kunnskaper i latin var nyttig når man skulle lese utenlandske legebøker.

Niels Schytte (1692-1739), sogneprest i Lindås fra 1719, var en slik "lege-prest". Han irriterte seg imidlertid over utidig konkurranse fra de som hadde enda mindre utdannelse (7): "Især satte han meget efter saadanne gamle Koner, som vilde gjøre ham Inpas i hans Doctorprofession ved at læse Sygdommen bort fra de Syge. Han lod sig, forklæd snart i een snart i en anden plættet Dragt, under Prætext at være hæftig syg, henføre til saadanne Doctorinder, lovende dem god Betaling for deres Cur." Og lot de seg lure, gav han dem "saa tilstrækkelig af sin Stok at de derefter hafde nok med sine lægende Ord at curere sig selv." ... "Han var en meget ivrig og hastig Mand af et heroisk og militairisk Mod, dødde af Steen-Syge i 1739 i hans Alders 47de Aar, var han Præst i 20 Aar" (7).

Etter hvert kom det flere utdannede leger til Norge, og det ble hardere konkurranse på helsemarkedet. En "utdannet lege" på denne tiden kunne enten være en ekte akademisk medicus eller en kirurg med mer håndverksmessig bakgrunn. Problemet for disse legene var ikke først og fremst trolldomsmedisinen, men de mer rasjonelle husrådene. I Eyr, det første norske legetidsskriftet, defineres begrepet husråd: "Et Lægemiddel forandres til Huusraad, naar det tilraades af Menigmand og anvendes efter mundtlig eller efter en i Modersmaalet skreven Underviisning, ligesom Huusraadet atter igjen forandres til Lægemiddel, naar det forskrives af en Læge paa Latin, ja det taber en Deel af sin gode Virkning, naar det ofte endog kun mundtligen tilraades af Lægen" (8).

Selv om 1800-tallets leger hadde gode kunnskaper i anatomi og fysiologi, hadde de terapeutiske tiltakene liten virkning. Det var derfor ikke så rart at folk flest foretrakk å få behandling hos en lokal bygdedoktor enn å betale dyrt for de samme rådene hos en utdannnet lege. Denne konflikten kom også til uttrykk i Stortingsdebattene om kvakksalverforordningen (2).

Kvakksalveri av denne typen var et lite problem i Ytre Nordhordland, og distriktslege Michael Krohn (1822-97) valgte å ligge lavt i terrenget i slike saker. Så lenge kvakksalverne ikke forvoldet noen skade, så han ingen grunn til å gripe inn og skape martyrer (9).

Det som forbauset Krohn var den utbredte troen på trolldomsmedisin, særlig i de ytre delene av distriktet (Manger prestegjeld). "Det er i Sandhed sørgeligt at overtroiske Anskuelser og Meninger, som hørte hjemme for adskillige Aarhundrede andetsteds, endnu her saa almindeligen skal gaa igjen som Spøgelser" (10). Michael Krohn er trolig en av de få norske legene som har hatt anledning til å observere den gamle norske trolldomsmedisinen i fri utfoldelse.

Trolldom og terapi

I Manger var det en utbredt tro at dauden var en egen sykdom (10). Og i slike tilfeller var det selvsagt lite en lege kunne gjøre: "Æ da Dauen, verte da Dauen, aa dermed trængs ingjen Documente hedl Doctor!"(11)

Det var også en vanlig tro at de avdøde kunne være årsak til sykdom. Disse lengtende daudingene ønsket å få med seg slekt og venner til dødsriket, og behandlingen var en logisk følge av dette (12): "Har det viist sig at være en Afdøds Længsel, der har fremkaldt Sygdommen, slaaes den Syges Navn op paa eller blot skrives paa Kirkedøren, eller hvad der er saa meget bedre, en Dukke tilpyntes med enkelte Lapper af den Syges Klæder og graves ned paa Kirkegaarden, for i begge Tilfælde at narre den Afdøde, der nu troer at have faaet den længselsfuldt Ventede til sig."

Hvorvidt en sykdom virkelig stammet fra kirkegården eller fra andre sykdomsvetter, kunne bare de trollkyndige avsløre. Det fantes flere diagnostiske tester for dette formålet. Én av dem var støyping (fig 3), men i Manger var stenprøven den viktigste (12): "Man tager en Gryde med koldt Vand, een Steen af Kirkegaarden, een af Landet og een af Havet, opheder disse, og bringer dem derfra i det kolde Vand, idet man lægger nøie Mærke til hvilken Steen der syder meest, da dette betegner Stedet, hvorfra Troldskaben er kommen, enten fra Kirkegaarden (en Afdøds Længsel efter den Angrebne) eller fra Landet (Alfskot, Alfgust eller Uborretroldskab) eller fra Søen (Sjødraugen)."

 

Åtgjøring var en annen form for trolldom som var meget utbredt (12): "Der findes ingen Sygdom mod hvilken der ikke gjøres Aat, bestaaende i at man fra visse bestemte Flasker, der gjerne tage en Pegel, kjøber Brændeviin, igjennem hvis aabne Hals der nu læses en hel Hoben, i Reglen af religiøst Indhold, og bruges nu Brændeviinet deels indvortes, deels udvortes." I stedet for brennevin kunne en også bruke smør, salt eller såpe. Prinsippet var hele tiden det samme, å tilføre disse varene magiske egenskaper ved å lese over dem.

Krohn observerte også en rekke andre virkemidler av mer eller mindre trolldomsmedisinsk karakter. Sympatimidler av typen "likt kurerer likt" har også en trolldomsmedisinsk opprinnelse (3, 4), og ble f.eks. brukt i behandlingen av gulsott. Man spiste gulspurv eller svøpte kroppen inn i et laken som var dyppet i urin (13). Benbrudd ble behandlet ved at pasienten måtte spise messing eller tinn. Teorien var her at metallet samlet seg som en ring rundt bruddet (14, 15).

"Ligesaa sørgeligt, men ligesaa sandt er det ogsaa, at man af Frygt for at Børnene skulle forbyttes, uden Hensyn til Aarstid eller Veirlag, ile med at faa Børnene i Kirken, og hændt har det desværre desaarsag at Børn paa Reisen fra Kirken have frosset ihjel, ikke at tale om at Grunden til spæde Børns Helseløshed og senere Død oftere alene har sin Grund i den utrolige Hensynsløshed, hvormed Forældrene over Hals og Hoved vil have Børnene optaget i det kristne Samfund. Men det er jo heller ikke Spøg at udsætte hermed. Skrækken for Forbytning tvinger jo nemlig Forældrene til stedse at have nogen om det spæde Børn indtil den hellige Act er tilendebragt. Dog dette er ikke tilstrækkeligt, om Nætterne maa der desuden brændes Lys over den Spæde, og maa der Staal og Psalmebog i Vuggen for at skræmme eller holde den Onde og hans Udsendinge i tilbørlig Respect" (12) (fig 4).

 

Skole og opplysning

"Her er en viid Mark for Præsten og Skolens Virksomhed, naar denne Sidste er bleven tilbørligen reformeret, og maa man end indrømme, at Lægen ikke kan udrette stort under de nærværende Forholde, saa kan han dog i det Mindste rive dem Bindet fra Øinene" (12).

Krohn valgte å satse på helseopplysning. Den viktigste arenaen ble sunnhetskommisjonen, hvor han holdt en serie opplysende foredrag. Kommisjonen bestod av hele kommunestyret, men Krohn innbød også skolelærerne til møtene. Etter hans mening var det først og fremst barna det måtte satses på hvis det skulle være håp om bedring (12). De eldre var direkte fiendtlig innstilt til opplysning, og legene ble ofte møtt med munnhellet (16): "Dei Vise forvidle Væræ!"

I et av foredragene gikk Krohn til angrep på politikerne fordi de ikke satset mer på skolen (10): "Anledning som jeg tidligere har havt til at gjøre mig bekjent med en større Del af vore Kystbeboeres aandelige Standpunkt, vare mine Forventninger vistnok ikke store, men jeg haabede dog at træffe Skolevæsenet nogenlunde ordnet efter Behovet, og de communale Anliggender anbetroet til Mænd valgt ikke ene og alene i den Hensigt at knibe selv hvor det gjaldt de allernødvendigste Udgifter, men som havde faaet Øinene saavidt aabne, at de indsaa Umuligheden af at gjøre nogetsomhelst Fremskridt til det Bedre uden Opofrelser."

Den sviende kritikken provoserte politikerne, og de fleste reformforslagene og kravene som Krohn reiste, ble nedstemt. Han hadde derfor ikke høye tanker om politikerne i Manger (11): "En Forsamling bestaaende af mere conservative Elementer og staaende paa et mere middelalderisk Standpunct end Mangers Formandskab skal man virkeligen have Vanskelighed nok for at opvise, og lover jeg mig ikke stort Udbytte af mine Bestræbelser for denne Deel af Distriktet, der allerede betragter det som et Onde at have faaet Læge i sin Midte." "Den meest paaholdne, den største Neibrøle er der sikker paa at faa sin Plads" (12).

 

Kommentarer

På slutten av 1800-tallet gjennomgikk den akademiske medisinen en revolusjon, et paradigmeskifte. For første gang utviklet man effektive behandlingsmetoder som følge av systematisk forskning (17). Virkningsløse og skadelige behandlingsmetoder ble etter hvert forkastet, og legevitenskapen skilte definitivt lag med folkemedisinen. Det kunstige skillet som legene tidligere prøvde å trekke opp mot naturlegene (husrådene) (8), ble erstattet av en reell forskjell.

Ikke desto mindre lever ikke-offisielle behandlingstilbud fortsatt i beste velgående. Vi finner de samme to hovedretningene som tidligere, kloke folk og naturleger (18). De kloke har ført en tilbaketrukket tilværelse. Den nære tilknytningen til kristen tro gir dem beskyttelse. Naturlegene er mer omstridt (19). I stor grad har de videreført gamle terapitradisjoner som ble forkastet og glemt av legene da den forskningsbaserte medisinen utviklet seg.

Mange mener at uvitenhet er grunnlaget for folks bruk av alternativ medisin, og at helseopplysning derfor vil være en effektiv "vaksine" (20). Michael Krohn var åpenbart av denne oppfatning (12). Men sjarlatanpreget trolldomsmedisin finner fortsatt grobunn i vår helseopplyste tidsalder (21), og uvitenhet er neppe den eneste forklaringen på fenomenet.

Historien viser at tilgjengelighet, penger og tillit var avgjørende faktorer. Den første tiden var det så få leger i Norge at det var helt urealistisk at folk flest kunne gjøre seg nytte av deres tjenester. Etter at det ble opprettet flere distriktslegestillinger, ble tjenesten lettere tilgjengelig, men mange syntes det var for dyrt å søke lege. Dette førte til konflikter. Folk forstod ikke hvorfor de skulle betale legen dyrt for tjenester som de kunne få nesten gratis av en bygdedoktor (2). De hadde større tillit til husrådene enn til legens dyre medisiner, selv om det ofte var synonympreparater (8).

Kanskje var det Krohns intense helseopplysningskampanje som la grunnlaget for at Thomas Collet (1835-98) i 1884 kunne konstaterte at den gamle åtgjøringen var helt opphørt (22). Collett var en tålmodig og systematisk lege. Selv om han ofte manglet effektive behandlingstilbud, greidde han, gjennom 22 års allsidig arbeid, å bygge opp tillit i befolkningen (23).

Det kan være fristende å trekke parallellen helt frem til våre dager, hvor det finnes effektive behandlingstilbud for svært mange sykdommer. Likevel kan oppblomstringen av de "diffuse" sykdommene ha satt moderne leger i den samme situasjonen som de gamle. Ofte er vår forståelse av disse sykdommene dårlig. Noen pasienter føler seg avvist, og søker hjelp andre steder. Hos tålmodige naturleger finner de noe de savner i skolemedisinen. Og da betyr det mindre at naturpreparatene er like virkningsløse som fysioterapi og muskelrelaksantia.

Vi kan neppe opplyse oss vekk fra dette problemet. Det er ikke manglende kunnskaper hos pasienten som skaper tillitskrisen, men manglende forståelse hos legen. Moderne forskning har grepet fatt i dette viktige feltet (24). Og vi er faktisk tilbake der det hele begynte, med ordet.

Litteratur

Tillhagen C. Folklig läkekonst. Stockholm: LT, 1977.
Bø O. Folkemedisin og lærd medisin. Oslo: Det Norske Samlaget, 1972.
Coury C. The basic principles of medicine in the primitive mind. Med Hist 1967;11:111-27.
Reichborn-Kjennerud I. Vår gamle trolldomsmedisin I-V. Skrifter utg. av det norske videnskapsakademi i Oslo. Oslo: Jacob Dybwad, 1928-47.
Olsen M. Norges indskrifter med de ældre runer II. Kristiania: Det norske historiske kildeskriftfond, 1917.
Garboe A. Præsten som Læge i en norsk Bygd. Et lille Tidsbillede fra det 18. Aarhundrede. Tidsskr Nor Lægeforen 1935;55:428-34.
Angell TVW. Beskrivelse over Lindaas Præstegjeld i Bergens Stift (håndskrevet manuskript). Bergen: Universitetsbiblioteket, 1753.
Usignert. Om Huusraad. Et Brev fra en praktiserende Læge til en Collega paa Landet. Eyr 1826;1:156-60.
Krohn M. Medicinal-Indberetning for Aaret 1861. Oslo: Riksarkivet.
Krohn M. Om Folkets Standpunkt. Møtereferat 22. mars 1858. Helserådsprotokollen. Manger: Radøy helseråd.
Krohn M. Medicinal-Indberetning for Aaret 1855. Oslo: Riksarkivet.
Krohn M. Medicinal-Indberetning for Aaret 1856. Oslo: Riksarkivet.
Krohn M. Medicinal-Indberetning for Aaret 1857. Oslo: Riksarkivet.
Krohn M. Medicinal-Indberetning for Aaret 1858. Oslo: Riksarkivet.
Krohn M. Om Beenbygningen. Møtereferat 4. april 1862. Helserådsprotokollen. Manger: Radøy helseråd.
Collett T. Om Børne- og Sygepleie (udatert manuskript). NFS Moltke Moe 37-38. Institutt for folkeminnevitskap, Universitetet i Oslo.
Gotfredsen E. Medicinens historie. København: Nyt nordisk forlag Arnold Busck, 1964.
Alver BG, Selberg T. Folkemedisin som kulturelt system. Tidsskrift for samfunnsforskning 1985;26:118-32.
Wegner LC. Kvakksalvere slipper tiltale. Verdens Gang 11/5 1993:6-7.
Fugelli P. "Naturmedisin". Tidsskr Nor Lægeforen 1978;98:1359-60.
Blomquist B. Kaffe og viskelær mot kreft. Nordmenn i kø hos dansk heksedoktor. Dagbladet 16/4 1993:16-7.
Collett T. Medicinalberetning fra Distriktslægen i yttre Nordhordlands Lægedistrikt 1884. Oslo: Riksarkivet.
Kiær FC. Norges Læger 1800-1886. Christiania: Alb. Cammermeyer, 1888.
Malterud K. Allmennpraktikerens møte med kvinnelige pasienter. Oslo: TANO, 1990.