Hjem

Institutt for økonomi

Kronikk

Full fart i gal retning?

Professor Rune Jansen Hagen med kommentar til regjeringens reformer av bistandsforvaltningen i DN 20. juni:

Illustrasjonsfoto fattige i kø for mat
Foto:
Illustrasjonsfoto fra DN 20.06.

"Hastverk har alltid vært lastverk i bistand. Nå vil regjeringen reformere bistandsforvaltningen i hui og hast. Resultatet blir i beste fall mer effektiv gjennomstrømming av penger

Nancy Birdsall fra Center for global development listet en gang opp bistandens sju dødssynder. Hastverk var en av dem. Vi forventer raske resultater. Fattige land med dårlig utviklede institusjoner skal på kort tid gjennomgå en transformasjon som giverlandene selv brukte mange tiår eller mer på.

Nå er Bærekraftsmålene det overordnede rammeverket for norsk bistand. Innen 2030 skal alt være på stell i alle land i verden. Selv de mest ihuga optimistene innser imidlertid at man ikke kan regne med at de fattigste landene skal makte løftene det legges opp til på egenhånd. Bistand fra de rike landene kan da spille en viktig rolle. I det perspektivet er det bra at regjeringen legger opp til å reformere norsk bistand, som har fått mye berettiget kritikk i senere år.

Ser man nærmere på regjeringens siktemål og opplegg, virker det dessverre som det viktigste er fart. Reformarbeidet skal gjennomføres i høyt tempo. Man ønsker å styrke forvaltningskompetansen og å knytte bistandskompetansen nærmere den politiske ledelsen. Det synes som formålet er å trimme systemet slik at det store budsjettet kan brukes raskt basert på nåværende politiske prioriteringer uten å havne i trøbbel på grunn av regelbrudd og misbruk av midler.

Den såkalte ILPI-saken avslørte store mangler ved utenriksdepartementets (UDs) tilskuddsforvaltning. Departementets egen gjennomgang avslørte tilfeller hvor søkere ikke var søknadsberettiget, at habilitetsvurderinger ikke ble rutinemessig gjennomført og at budsjettvurderingene var gjennomgående svake.

Nå har vi fått en egen utviklingsminister. Han er nok oppsatt på å unngå liknende fadeser, men er samtidig en lillebror som deler hus med storesøster utenriksminister. Lillebror har ansvaret for den klart største andelen av husholdningsbudsjettet. Storesøster har imidlertid langt større pondus i kraft av at hun regjerer i den eldste og ærverdigste delen av huset. Og selv om begge har sitt hovedvirke utenfor landets grenser, har de helt ulike oppdrag. Storesøster skal fremme Norges interesser, lillebror bistandsmottakernes.

At bistanden er stemplet med et annet formål enn UDs pengepung har til en viss grad vært en fiksjon enten de to budsjettene har sortert under samme tak eller ikke. Men etter at man i St. Meld. 15 (2008-09) fremhevet engasjementspolitikkens bidrag til å fremme norske interesser, har man vært mindre blyg med å innrette bistanden for dette formålet. Trenden har fortsatt under regjeringene med ulike nyanser av blå, som setter pris på mulighetene som dette gir vårt næringsliv og tror midlene kan brukes til å bremse strømmen av migranter mot Europa. Samtidig har mange påpekt at bistandskompetansen på utestasjonene har forvitret.

Nå skal altså et hurtigarbeidende utvalg legge frem reformforslag. Lederen, Hege Hertzberg, sier til Bistandsaktuelt at den politiske kursen er lagt. Hun ser angivelig tettere kopling mellom bistand og UDs politisk ledelse som «en kjempemulighet til å få til det norsk utviklings- og bistandspolitikk har potensial til å være.» Det må være potensialet som utenrikspolitisk redskap hun sikter til.

Utvalget består av fire medlemmer fra UD, en fra Norad og kun en ekstern. Sistnevnte har ikke bistandskompetanse. Kanskje han har endringskompetanse? Byråkratiske reformer er krevende, men her er hovedproblemet at det legges opp til endring i full fart i gal retning. Det er ingen grunn til å tro at et slikt utvalg vil lese mandatet på en annen måte enn lederen, selv om det er mulig.

Det er på tide å gi lillebror et eget hus med klare husregler. Han må få pålegg om å bruke sitt budsjett i henhold til de formålene norsk bistand på papiret skal fremme. Enda bedre ville det antagelig vært om pengene ble gitt til en formynder som ble vurdert i henhold til disse kriteriene.  Det nåværende søskenparet er ikke de første i politikerfamilien som ikke klarer å la være å bruke bistan""d for å fremme norske interesser og de blir neppe de siste hvis det ikke gjøres andre grep enn dem regjeringen tydeligvis legger opp til".