Rune Jansen Hagen bidrar inn i prosjekt "Bistand mot 2030"

Gjennom prosjektet «Bistand mot 2030» ønsker Norad å stimulere til nytenkning rundt bistand, utvikling, innovasjon og strategisk bruk av bistandspengene. Siden Bærekraftsmålene skal utgjøre fundamentet for norsk utviklingspolitikk, så er det en viktig å se sammenhengen mellom tradisjonelt utviklingssamarbeid og finansieringen av globale fellesgoder som klima og helse. 

Professor Rune Jansen Hagen ved institutt for økonomi og forskningsleder Hilde Selbervik ved CMI har bidratt til prosjektet gjennom rapporten «Mellom politikk og statistikk: Globale fellesgoder i utviklingspolitikken.» Her kartlegger de hvordan medlemmene av OECDs Development Assistance Committee (DAC) som felleskap har forstått globale fellesgoder, og hvilke posisjoner man har inntatt i forhold til å bruke bistand for å finansiere disse. Den samme kartleggingen gjøres også for noen spesifikke DAC-land: USA, England, Sverige, Danmark, Norge, Finland og Luxemburg.

Det fremkommer at policy stort sett er preget av en ad hoc tilnærming, uten en klar forståelse av særegenhetene ved ulike globale fellesgoder. Dermed får man variasjon fra sak til sak i hvorvidt finansiering av globale fellesgoder kan godskrives som bistand uten klare begrunnelser. Luxemburg skiller seg ut som et land med en noe mer regelstyrt politikk.

Forfatterne mener at Norge kan tjene på å konseptualisere ulike internasjonale fellesgoder bedre. Med en overordnet forståelse i bunn blir det for det første enklere å ha en prinsipiell holdning til finansieringen av dem. Dette kan komme til nytte i fremtidige debatter i DAC om hva bistand kan og bør brukes til. For det andre kan en slik forståelse gi grunnlag for en strategisk tilnærming til nye initiativer, enten Norge tar dem selv eller de kommer fra andre. Mulighetene for at tiltakene lykkes – gjennom tilstrekkelig oppslutning fra berørte parter, adekvat finansiering og en effektiv organisering av aktivitetene - bør i begge tilfeller vurderes nøye. Vi har allerede sett eksempler på feilslått politikk på feltet, som potensielt sett kunne vært unngått med et bedre beslutningsgrunnlag.

Forfatterne ser dessuten to områder hvor Norge kan bidra til et kunnskapsgrunnlag for større effektivitet. For det første trenger vi mer kunnskap om hvordan ulike eksisterende multilaterale organisasjoner og mekanismer som håndterer både bistand og globale fellesgoder virker. Det vil gi innsikter som kan være nyttige i arbeidet med å utforme nye tilnærminger til fremskaffelsen av slike goder, enten de finansieres med ODA eller ikke. For det andre, og relatert til dette, trenger vi mer kunnskap om hvordan dagens multilaterale system fungerer på ulike felt, som klima og helse. Det kan gi innganger til en informert diskusjon om hvorvidt det er behov for nye institusjonelle oppsett for nye oppgaver eller om vi er best tjent med å gi dem til de organisasjonene og mekanismene vi allerede har. Forskningsbaserte kunnskapsgrunnlag er potensielle globale fellesgoder som Norge enkelt kan bidra til.

Spennende tema- gå inn på lenkene i artikkelen hvis du vil vite mer.