Hjem

Institutt for økonomi

Nyhet

- Nærsynt om Venezuela

Hugo Chavez kastet vekk en gylden mulighet til å gjøre noe med den ekstreme ulikheten i Venezuela. Men som andre populister viste han en suveren forakt for beskrankninger på sin maktutøvelse.

Venezuela seddel

Det er ikke godt å si om det er de faglige brillene eller ideologiske skylapper som er problemet, men Iselin Strønen har tydelige problemer med å se klart når hun skal beskrive den makroøkonomiske situasjonen i Venezuela i BT 23.02.

 

Man kan mene hva man vil om både regimet og opposisjonen. Polariseringen mellom dem gjør at begge sider står fjernt fra norsk politisk hverdag. Noen av Chavez’ mest ekstreme valg, som å bygge opp en parallell statsadministrasjon og å bruke statsoljeselskapet PDVSA som sosialdepartement, kan nok forstås som utslag av den store avstanden mellom partene. Men ved å gjengi påstander om at spekulanter bedriver en «økonomisk offensiv» mot regjeringen for å forsterke den økonomiske krisen og forårsake dens fall, viser Strønen at hun er en bedre konspirasjonsteoretiker enn makroøkonom.

 

Fra Chavez fikk kontrollen over PDVSA for et drøyt tiår siden til sin død kunne han disponere enorme oljeinntekter på grunn av den høye oljeprisen. At han klarte å forgjelde staten sterkt under slike forhold sier det meste om hvilken elendig administrator han var. I dag er landet knapt kredittverdig og hans arvtaker må reise på tiggerferd i håp om å få nye lån slik at en unngår å misligholde den eksisterende gjelden.

 

I samme periode konfiskerte Chavez private bedrifter og regulerte priser nærmest etter eget forgodtbefinnende. Enhver med et minimum av kjennskap til økonomisk historie kunne forutsagt resultatet: Fallende innenlandsk produksjon og dermed et økende importbehov, som forsterkes av at det er blitt ekstremt lukrativt å smugle varer over grensen til Colombia. Det er ikke lønnsomt for de fleste private aktører å produsere med en slik uforutsigbarhet. Jeg tviler sterkt på at Strønen ville ha investert sparepengene sine i Venezuela nå. Jeg ville i alle fall ikke gjort det.

 

Når produksjonen faller, samtidig som oljepenger pumpes inn i økonomien, skapes et inflasjonspress. Det er en grunn til at regimet forsøker å fryse prisene på en mengde forskjellige varer. Men dette er som å kaste bensin på bålet. Som i andre episoder med høy inflasjon, fører det bare til at handel blir enda mer attraktivt relativt til produksjon og dermed vokser svarte markeder og smugling i omfang.

 

Som Strønen selv forteller, agerer alle i Venezuela som ikke har de rette kontaktene som folk alle andre steder under lignende forhold: De hamstrer når de kan få tak i noe som selges til sterkt regulert pris og bytter med slektninger, venner og naboer som har fått tak i noe annet. Men disse kommer antagelig ikke fra en klasse som hun synes det er politisk korrekt å bruke ordet spekulanter om. At Strønen ikke nevner at de som har skapt seg en formue i de senere årene er personer i regimet som kan sno reglene til sin fordel gjennom korrupsjon tyder også på en spesiell form for nærsynthet.

 

Chavez kastet vekk en gylden mulighet til å gjøre noe med den ekstreme ulikheten i Venezuela. Han kunne ha brukt oljeboomen til å legge fundamentet for en velferdsstat basert på en blandingsøkonomi. Men som andre populister viste han en suveren forakt for beskrankninger på sin maktutøvelse.

 

Resultatet er en varslet krise når oljeprisen faller. Jeg tror gjerne at Chavez ønsket å være de fattiges forkjemper. Det triste er at det er Strønens informanter i de fattige bydelene som er verst stilt nå. De kan verken flytte en kapital de ikke har eller seg selv til andre land, hvor det er mulig å skaffe seg et levebrød ved å produsere i stedet for å spekulere.