Hjem
Historie
Emner

Temaomtale HIM105

Fordjuping i Midtaustens historie

Hovedinnhold

 

Høsten 2026 tilbys følgende tema på HIM105:

Den muslimske supermakten 

På 1500-tallet ble det osmanske riket en supermakt. I løpet av noen ti år gikk det fra å være et lite territorium i Anatolia til å være et imperium som strakte seg langt inn i Europa, over den den arabiske verden, og inn i Kaukasus. Osmanene opererte og konkurrerte på et globalt nivå med sine store rivaler, habsburgerne. Med base i Istanbul konfronterte de habsburgerne i Nord-Afrika, til sjøs på Middelhavet, på Balkan og i statene rundt det indiske hav, der de støttet muslimske herskere mot portugiserne.  Det osmanske riket ble dermed en stor sammensatt statsdannelse, på mange måter lik samtidens statsdannelser i Europa, på viktige måter annerledes. Det osmanske riket var et erobringsrike, bundet sammen først og fremst av lojalitet til fyrstehuset. Samtidig var det en stat der muslimer ikke alltid var i flertall. Sunni-islam ble gradvis en ny bærebjelke i regiment, en del av herskerens legitimitet. Befolkningen var sammensatt, med mange språk, nasjonaliteter og en stor kristen befolkning som i perioder utgjorde majoriteten. Denne sameksistensen mellom religionene var bygget på en toleranse vi i dag ikke kalt toleranse, et system der kristne og jøder måtte underordne seg, betale ekstraskatter (inkludert guttebarn), forskjellige yrkesforbud, osv. – med mindre de konverterte til Islam. For å styre dette enorme riket skapte man en egen klasse av tjenestemenn: de kristne guttebarna som var innkrevd som skatt og ble oppdratt som muslimer uten annen familie enn hverandre, og et nytt språk: osmansk (osmanli), et språk ingen snakket og som var basert på tyrkisk grammatikk, men med store deler av ordforrådet fra persisk via arabisk, og skrevet med det arabiske alfabetet. 

Erobringen av den arabiske halvøy og de hellige stedene i 1517 forandret det osmanske riket og den muslimske verden. Nå ble sultanen også kalif – selv om han ikke synes å ha brukt tittelen. Han ble uansett den ledende muslimske fyrste og tok på seg rollen som alle muslimers forsvarer, i det minste i egen propoanda. På samme tid som katolisismen ble delt i Vest-Europa, hadde den tilsvarende prosess begynt i den muslimske verden, der forskjellen mellom sunni og shia utkrystalliserte seg til et skille mellom det osmanske riket og safavidene i Iran.