Må aviser ha en mening?
Er usignerte lederartikler egentlig bare en blindtarm fra partipressens tid? Det mener Erik Knudsen og Magnus Hoem Iversen. Les deres kronikk i Bergens Tidende her!
Hovedinnhold
Etter mange og sterke reaksjoner på lederen «Ja til reservasjonsrett» – ligger teksten nå på nett krydret med reservasjoner, forklaringer og forbehold, for å forsikre leseren om hva lederen er, hvor den kommer fra, og hvem som skriver den. Samtidig illustrerer endringene i BT den siste tiden at hva en avis er og skal være – stadig er oppe til forhandling. Det er ikke bare format, design og betalingsmodeller som endres – men også hvilken rolle avisen skal, og ikke skal ha. Selv ikke noe så tradisjonsrikt som lederen bør være fredet.
Lang tradisjon
Lederartiklene skal representere avisens grunnsyn, som er nedfelt i formålsparagrafen. I BTs tilfelle er grunnsynet liberalt i John Stuart Mills forståelse, «borgerlig og ikke-sosialistisk». En lederartikkel vil alltid representere sjefredaktørens egen mening, men skrives for det meste av avisens kommentatorkorps. Ofte hender det altså at enkeltjournalistene skriver meninger som går stikk mot det de selv mener – men som representerer avisens syn, ivaretatt av ansvarlig redaktør. Slik har det ikke alltid vært.
Fortidens lederartikler var programartikler hvor det lød «vårt blad mener følgende» om ulike saker. Disse var usignerte, og redaktørene var anonyme. Dette endret seg da avisen «Den Konstitusjonelle» i et dramatisk grep i 1835 lot sine tre redaktører stå frem under fullt navn. Dette ble raskt en trend. Mot slutten av 1800-tallet er det vanlig med navngitte redaktører, og dermed signerte ledere – det var en selvfølge at lederen skrev lederen selv. Slik er det altså ikke lenger. Nå er lederartikkelen det eneste utslaget av avisens formålsparagraf man finner i selve avisen.
Noen gode argumenter
Det finnes en rekke gode argumenter for usignerte lederartikler. De kan provosere til debatt ved å gå lenger enn enkeltstemmer, de representerer et slags ideologisk korrektiv til partiene, og det kan ses på som redelig å flagge et tydelig ideologisk standpunkt. Ved at lederne også ofte arbeides frem gjennom diskusjon og vekting av argumenter i kommentatorgruppen, holder argumentene også en viss standard. Det er ikke bare snakk om synsing, men argumenter som har vært gjennom en viss bearbeidelse. Sist, men ikke minst, er det svært lange tradisjoner for å ha en lederartikkel.
(...)
Les resten av kronikken til Erik Knudsen og Magnus Hoem Iversen hos Bergens Tidende!