Bygningens historie

Les også:

• Nybygningen for det Geofysiske Institutt av Bjørn Helland-Hansen
• P.M. Haugan sin kronikk om bygget i Bergens Tidende
• Om bygget på Eiendomsavdelingen sine sider
• Om bygget på Arkitekturvandring i Bergen

Av professor Peter M. Haugan

Det gikk ikke mange år før den bergenske navneformen ”Geofysen” ble dominerende, og navnet er nå kommet i bruk også i offisielle dokumenter (Vi har heldigvis ennå ikke skiftet til Geofys1 på samme måte som Sparebank1 eller Fjord1 eller lignende selv om vårt navn egentlig kunne være mer utsatt for slik modernisering – det må vi stå imot!).

Instituttbygget var en viktig milepæl i utviklingen mot et universitet i Bergen. Arkitekttegningen har tittelen ”Bergens universitet” selv om det ennå skulle gå mange år før universitetet ble formelt opprettet. Da Kongen nedla grunnsteinen til universitetet i 1946 var det byggingen av sidefløyene som ble igangsatt.

Dette var planen

I Bergen på 1920-tallet ble det arbeidet hardt for å få etablert et eget universitet. Man hadde noen få professorer ved Bergens Museum. To av dem var ved Geofysisk Institutt, og oseanografen Bjørn Helland-Hansen var blant de aller første som hadde blitt tildelt en slik tittel i Bergen. Apoteker Johan Lothe som det henger et stort maleri av i 3. etasje på Geofysen, var formann i styret for instituttet og en meget sentral person i finansieringen. Statsminister og skipsreder Joh. Ludw. Mowinckel var blant de største giverne. Det var totalt tilgjengelig over 650 000 kroner direkte til instituttbygget. Videre ble det etablert forskningsfond spesielt for geofysisk forskning (som fortsatt eksisterer) og gitt andre bidrag slik at den totale verdien av tilskuddene var av størrelsesorden 1 million kroner, et meget stort beløp med den tidens pengeverdi. Kommunen bidro med gratis tomt som var stor nok til fremtidige utvidelser innen andre vitenskaper.

Allerede fra 1915 var det på nordisk nivå tatt initiativ til en koordinert utbygging av geofysisk forskning. Tromsø fikk sitt geofysiske institutt før Bergen. Men virksomheten der ble etter hvert splittet opp, noe virksomhet ble flyttet til Bergen og instituttet i Tromsø gikk etter hvert over til å bli en ren værvarslingssentral. I Oslo har organiseringen og fagprofilen vekslet opp gjennom årene. Det er derfor i Bergen vi har de klart lengste kontinuerlige tradisjonene og den sterkeste profilering av geofysikk som en enhet. Folk var simpelthen stolte over at det som skjedde i Bergen.

Det ble tidlig klart at forskningsresultatene ganske raskt forbedret både værvarsling og kunnskap om havet som grunnlag for liv, helse og velstand. Bergensskolen i meteorologi under ledelse av Vilhelm Bjerknes, men også den oseanografiske virksomheten med kurs under ledelse av Helland-Hansen fra tidlig på 1900-tallet, og forskning delvis i nært samarbeid med Fridtjof Nansen, sto sterkt i folks bevissthet og overbeviste dem om at geofysikk var noe å satse på.

Bygget inneholdt spesialrom for en rekke instrumenter. Noen av dem måtte bygges inn på en spesiell måte for å unngå å forstyrre radioen som var så viktig for værvarslingen. Det var hele tiden planlagt å ha Vervarslinga på Vestlandet (VpV) som leietaker. Innen værvarsling hadde man også tenkt på at bygget skulle kunne romme et helt ”centralinstitut for det søndenfjeldske Norge”. Dette skulle komme istand ved å flytte aktuelle avdelinger fra det Norske Meteorologiske Institutt i Oslo til Bergen, og ble fremmet som et klart mottrekk mot tidligere forslag om å flytte all værvarslings-virksomhet motsatt vei, til Oslo.

Vilhelm Bjerknes’ sønn Jac. Bjerknes var den første bestyrer av VpV. Han bodde i bygningen (se tegningen – Vaktmesterleiligheten er kanskje kjent – Den har vært benyttet av mange, men det var altså også en bestyrerleilighet i 2. etasje) i flere år for til enhver tid å være tilgjengelig for tjenesten. Da Harald Ulrik Sverdrup i 1931 ble kallet til medlem av Christian Michelsens Institutt for Vitenskap og Åndsfrihet (CMI), overtok Jac. Bjerknes hans meteorologi-professorat ved GFI. Her var det tette bånd mellom forskjellige institusjoner som samarbeidet og utfylte hverandre!

Etasjeplan

Det skjedde mye forskning ved VpV de første årene i tett samarbeid med Geofysisk Institutt. Under krigen da varslingstjenesten var innstilt konsentrerte man seg om metodeutvikling, som kom til nytte ved forbedret varsling etter krigen. CMI kom inn som leietaker kort etter at det ble opprettett i 1930. Helland-Hansen var delaktig i planleggingen av dette nye frittstående instituttet og styre-formann de første 25 år etter opprettelsen. GFI høstet fordeler av naboskapet, ikke bare ved leie-inntektene, men også ved at sentrale fagpersoner ble knyttet til fagmiljøet. Da Odd Dahl hadde vært en periode ved Carnegie Institution i Washington D.C., fikk Sverdrup og Helland-Hansen ham til Bergen som laboratorie-ingeniør i delt stilling mellom GFI og CMI. Sverdrup kjente Dahl godt fra flere års samarbeid under Maud-ekspedisjonen 1918-25. Verkstedet i kjelleren på Geofysen ble nå basisen for hans mange bidrag til instrumentutvikling. Han skriver selv at ”Selv løp jeg opp og ned i trappene og delte mine interesser omkring i huset hvor jeg fant resonans, fra værvarslingen i toppen til tanken i kjelleren.” Lite utstyr var å få kjøpt og det meste måtte utvikles på stedet. Instrument-utviklingen og det tekniske personalet ble på mange måter sjelen i virksomheten og bandt de forskjellige grenene sammen. Slik kan vi vel si at det er i dag også, både det fysiske datanettet og personalet som driver med IT og instrumenter, selv om instrumentene for en stor del nå produseres av spesialistfirma andre steder og instituttets rolle er å være gode til å utnytte og bruke moderne instrumenter og bidra til utvikling hos samarbeidspartnere.

Kanskje ikke alle her vet at i tillegg til en test-tank i kjelleren av selve bygget, hadde man også sprengt ut en sjakt 15m lengre ned for å gi atkomst til en over 140m lang nedlagt jernbanetunnel fra gamle Vossebanen. I tunnelen var det stabil temperatur og fuktighet og det ble gjort forsøk av mange slag. Noe av instrumentutviklingen ble kommersialisert, bl.a. gjennom selskapet Bergen Nautik. På 1960-tallet utviklet Aanderaa Instruments seg fra et prosjekt ved Geofysen. Aanderaa-bedriften på Nesttun er nå verdens største produsent av strømmålere og lager også mange andre produkter innen oseanografi og meteorologi, det aller meste for eksport.

Det ble trangbodd på huset allerede under krigen. Staben ved Geofysisk Institutt startet med ca. 10 personer og økte ganske sakte. I tillegg var det mange prominente gjester som hadde kortere og lengre opphold i bygningen. Utover 50-tallet ble staben ca. 20 personer. Skipper, maskinist og etter hvert 2. maskinist på forskningsfartøyet var fast ansatt ved avd. A, mens øvrig mannskap ble hyrt inn for hvert tokt. Ved VpV hadde staben øket fra 8 i 1928 til 23 allerede under krigen. Og CMI hadde sin aktivitet og sine plassbehov.

På den tiden CMI holdt til i huset, før de fikk sitt nybygg over gaten på 1950-tallet, drev de også med medisinske forsøk og utprøving av vaksine mot turberkulose, BCG-vaksinen. Da var det bur med marsvin og kaniner stilt opp i tankrommet i kjelleren. Dette er nok mindre kjent blant dem som vanker i bygget i dag. Odd Dahl forteller at de fikk beskjed om å passe seg for ikke å bli smittet av forsøksdyrene. Under krigen var det vanskelig å skaffe mat både til folk og kaniner, og noen ble beskyldt for å stjele av kaninmaten.

Kosmisk fysikk ble videreført ved Fysisk institutt fra 1950-tallet. På den bakgrunn har det blitt sagt at Geofysen ”oppfostret” det nye faget fysikk ved UiB. Selv etter at det meste av virksomheten ved tidligere avdeling C ble organisert på annet vis, har vi fortsatt det paleomagnetisk laboratoriet og tilknyttede medarbeidere plassert i bygget i Allegaten 70.

Sidefløyene som kom etter krigen rommet flere institutter etter tur. Fysikk har alt vært nevnt. Kjemi og biokjemi hadde sterke koplingspunkter til Geofysen. Utviklingen av anvendt matematikk ble i stor grad påvirket av det sterke fagmiljet ved Geofysen. Det er også fascinerende å tenke på at den såkalte Hullkortavdelingen ved UiB først var organisert under meteorologi, altså som en under-avdeling ved et geofysisk institutt. Der kom også den første datamaskinenen EMMA, og man kan trygt si at universitetets EDB-avdeling, nå IT-avdelingen, hadde sin vugge ved Geofysen. Instituttet har også etter tur drevet forskningsfartøyene ”Armauer Hansen”, ”Helland-Hansen” og ”Håkon Mosby”, i begynnelsen utelukkende til disposisjon for de to faste vitenskapelig ansatte ved GFIs avdeling A, etter hvert på deling for hele universitetets voksende marine forskning.

Tidlig på 60-tallet var staben ved instituttet økt til over 30, men den virkelig store økningen skjedde frem til tidlig 70-tall da man passerte 60, inkludert en rekke stipendiater og forskere med ekstern finansiering. Ekstern finansiering har for øvrig alltid vært karakteristisk for virksomheten, helt fra starten. Avdeling A har alltid vært størst med avdeling B som en god nummer to. Ved avdeling C var det en bølgedal utover 50-tallet og omlegging av oppgaver i forbindelse med overføring til Fysisk Institutt, men det skjøt ny fart utover 60-tallet. Siden 70-tallet har antallet ansatte flatet ut og formelt har vi nå avgitt avdeling C til et annet institutt.

Da Helland-Hansens ville bygge ut virksomheten i Bergen tenkte han ikke bare på sin egen gren av geofysikken, altså oseanografi, men først meteorologi og deretter jordmagnetisme og kosmisk fysikk. Emner som solflekksykluser, stråling og klimasystemets totale virkemåte viste at det var sammenhenger mellom grenene og at det var fruktbart å samles under en paraply, geofysikk. De faglige utfordringene og mulighetene endrer seg med tiden. Siden har vi fått Nansen Senteret som ble opprettet i 1986 av professor Ola M. Johannessen fra GFI og baserer seg bl.a. på bruk av nye teknikker som satellitter til observasjon av geofysiske prosesser og parametre – selvsagt utenkelig i den tid. Bjerknessenteret for klimaforskning, ledet av professor Tore Furevik, er på plass i Geofysen. Her koples oseanografi og meteorologi mot paleoklimatiske undersøkelser med basis i tradisjonelt svært forskjellige fag som geologi.

Jeg synes det er inspirerende å ha sin arbeidsplass i et miljø med en så fascinerende historie. Sterke personligheter har fått utrettet mye ved faglig dyktighet, ved hardt arbeid, ved evne til å se muligheter og ved ”evne til å begå dumheter”. Som kjent var det et viktig kriterium for Vilhelm Bjerknes da han skulle rekruttere unge nyskapende medarbeidere. Vi kan nok også fortsatt lære mye av hvordan de sentrale personene da, spesielt Helland-Hansen, organiserte arbeidet og fikk igang samarbeidsrelasjoner mellom forskjellige institusjoner. Vi står i dag overfor forskningsmessige oppgaver med minst like stor samfunnsmessig betydning og med klare og ubrutte linjer tilbake til den faglige aktivitet som pionerene sto for. Det kan være liten tvil om at instituttbygget i 1928 var en god investering på mange måter og at resultatene langt må ha overgått forventningene til dem som bidro. Det trengs også i dag slike fremsynte støttespillere som tenker langsiktig og ser muligheter for å skape virksomhet med ringvirkninger og anvendelser. Så er det vår oppgave å må rekruttere ungdom med lyst og appetitt på store utfordringer. Instituttet har til sammen over 50 hovedfagsstudenter og stipendiater (noen av stipendiatene sitter ved andre institusjoner i inn- og utland). Det er et samlet institutt uten inndeling i avdelinger men med mange samarbeidspartnere både på og utenfor universitetet. Det ser lyst ut for fremtiden!