Hjem
Senter for Griegforskning
Nasjonalt prosjekt

Norsk musikkarv

Fra 2022 har Senter for Griegforskning ved Fakultet for kunst, musikk og design overtatt 'Norsk musikkarv'. Dette er en nasjonal satsing for å bevare og formidle den store kulturarven av musikk etter norske komponister. Oppgaven omfatter vern og digitalisering av notematerialet, kritisk kildeforskning og edisjon av praktiske utgaver til nye framførelser av norsk musikk.

Norsk musikkarv logo
Foto/ill.:
Norsk musikkarv logo

Hovedinnhold

Formål

Formålet er å sikre at notematerialet til den klassiske norske musikken tas vare på og gjøres tilgjengelig, slik at den i dag og for fremtiden kan spilles av orkestre, ensembler og enkeltmusikere for et størst mulig publikum, nasjonalt og internasjonalt. Notematerialet til verker av eldre norske komponister er med visse unntak i generelt dårlig forfatning og vanskelig å få tak i. Det er bred enighet i musikklivet, i bibliotek og arkiver og i utdannings- og forskningsinstitusjoner om behovet for en omfattende og bredt anlagt innsats for å sikre og tilgjengeliggjøre de kulturskatter som kjente og mindre kjente norske komponister har etterlatt seg.

Gjennom satsingen Norsk musikkarv har det i løpet av få år vokst fram et nytt og vitalt fagmiljø for musikkedisjon. Metoder og prinsipper som er utviklet i pilotprosjektet Johan Svendsens Verker, hr blitt brukt av et titalls musikkeditorer i arbeidet med nye utgaver av musikken til komponister som Johan Svendsen, Ludvig Irgens-Jensen, Fartein Valen, Eyvind Alnæs, Agathe Backer-Grøndahl, Anna Lindeman og Johan Halvorsen. Utgavene blir testet og kvalitetssikret gjennom framføringer både i Norge og utlandet.

Dette arbeidet er basert på den omfattende katalogiseringen og digitaliseringen av musikkmanuskripter som er satt i gang ved Nasjonalbiblioteket. Omtrent 226.000 sider musikkmanuskripter er digitalisert i løpet av det siste årene.

Organisering

Fra 2022 ledes satsningen av Senter for Griegforskning, Fakultet for kunst, musikk og design, UiB. Prosjektleder er Arnulf Mattes.

Initiativtakere i 2008 var MIC Norsk musikkinformasjon, Norsk Komponistforening og Nasjonalbiblioteket. Oppnevnt redaksjonsgruppe (2008): Bjarte Engeset, Elef Nesheim, Øyvind Norheim, Arvid Vollsnes, Svein Bjørkås (leder), Hilde Holbæk-Hanssen (sekretær).

Styringsgruppe (2016-2021): Styringsgruppen er Norsk musikkarvs øverste beslutningsorgan. I denne sitter representanter for alle deltakende institusjoner i prosjektet, samt to eksterne  representanter fra musikklivet for øvrig. Styringsgruppa besto (per januar 2016) av Peter Tornquist, leder av styringsgruppa (rektor Norges musikkhøskole), Alexander Refsum Jensenius (instituttleder IMV/UiO), Richard Gjems (seksjonsleder Nasjonalbiblioteket), Bjørn Andor Drage (Universitetet i Tromsø), Jørgen Langdalen (NTNU),
Frode Thorsen (Universitetet i Bergen). Eksterne styringsgruppemedlemmer: Håvard Vegge, orkesteradministrator ved Den Norske Opera & Ballett (Norsk teater-og orkesterforening) og Asbjørn Schaathun (Norsk Komponistforening).

Resultater

Digitale verkkataloger med omfattende bakgrunnsdata om verkene, etter modellen av Nielsen-utgaven ved Kongelig Bibliotek i København: Omfattende registrering i systemet «MermEId»: Svendsen, Valen, Grieg (Grieg Research Guide), Tveitt.

Edisjoner tilgjengelig fra Norsk musikforlag: 

Bakgrunn

Bakgrunnen for etableringen av Norsk musikkarv i 2010 var en økende frustrasjon over tilstanden for notematerialet i den norske musikkarven. Det  var bred enighet – både blant utøverne, i biblioteker og arkiver, og i utdannings- og forskningsinstitusjonene – om  at det var nødvendig med en omfattende og bredt anlagt innsats for å sikre og tilgjengeliggjøre musikken som kjente og mindre kjente norske komponister har etterlatt seg.

Mange verker foreligger kun i manuskript og i til dels vanskelig lesbar håndskrift. I blant er den fysiske tilstanden til notematerialet dårlig som følge av lagring under ugunstige forhold. Papir går i oppløsning. Noteskrift blekner og forsvinner. Mange originalmanuskripter er medtatte etter å ha vært i bruk til innstudering og framføring. Også eldre notetrykk, om de fortsatt er å få tak i, inneholder ofte feil og uklarheter. Når notene er ufullstendige og tvetydige, må verkene editeres for at de i det hele tatt skal kunne framføres.

Dirigenter og utøvere har i mange år slitt med et utilstrekkelig notemateriale for i det minste å få formidlet noen av de glemte perlene. Interesse fra utlandet har man ofte ikke kunnet imøtekomme. Til nød kan man forvente at norske musikere er villige til å strekke seg for å holde liv i viktige verker fra den norske musikkarven, men å promotere musikk med dårlig materiale overfor utenlandske utøvere er nytteløst.