– En veldig fascinerende periode i moderne norsk historie

– Kan du starte med å kort beskrive hva doktorgradsprosjektet ditt handler om?

– Prosjektet mitt er en retts- og idèhistorisk undersøkelse av et fundamentalt spørsmål: Hva er egentlig statens formål?

– I lang tid var dette et spørsmål som lå i kjernen av all statstenkning. Slår man opp i en bok fra rundt 1800, for eksempel, vil man se at staten typisk defineres som en sosial sammenslutning som skal oppnå bestemte formål. I avhandlingen kartlegger jeg forestillinger og debatter i Norge i perioden fra ca. 1800–1866 om hva statens formål var.

– Dette må du utdype. Hva viser kartleggingen din? 

– Litt forenklet kretset debattene om to hovedsynspunkter. Rundt 1790 argumenterte Kant kraftfullt for at statens formål var begrenset til å sørge for borgernes frihet og sikkerhet, et liberalt orientert synspunkt som fikk stor oppslutning umiddelbart. Men etter et drøyt tiår kom denne forestillingen under angrep, og mange begynte å argumentere for at staten hadde et langt videre formål. Debattene utover 1800-tallet kan ses på som variasjoner over disse to grunnposisjonene. Et viktig argument i avhandlingen min er at frihetskritikken var så utbredt i Norge at det er grunn til å revidere oppfatningen i en del tidligere forskning om at norsk statstenkning på 1800-tallet var utpreget liberal.

– I tillegg til å studere de allmenne debattene om statens formål, har jeg også gjort nærstudier av debatter om lovgivning knyttet til eiendomsrett, religion og strafferett. Her viser jeg hvilke ideer man var opptatt av å bygge en ny, norsk lovgivning på – inkludert hvilken lovgivningspolitisk betydning Grunnlovens nye bestemmelser hadde.

– Hvorfor synes du denne tematikken er så spennende?

– Fordi avhandlingen undersøker en viktig og veldig fascinerende periode i moderne norsk historie, nemlig perioden rundt 1814, og særlig tiårene etterpå. Da skulle man jo bygge en ny stat. Dermed blir det interessant å forsøke å gå til kjernen av hvordan aktørene forestilte seg at en staten burde se ut.

– Det skrives mye 1800-tallshistorie i Norge i dag, så å gi et selvstendig bidrag til diskusjonene om hvordan denne perioden skal forstås, har vært spennende i seg selv.

– Men når og hvordan fant du ut at et doktorgradsløp kunne være noe for deg?

– Jeg har alltid vært glad i å lese og skrive, og dermed ble en doktorgrad nærliggende. I tillegg ønsket jeg å fordype meg i noe, å kunne undersøke juridisk-politiske grunnlagsproblemer, og å kunne arbeide fritt og selvstendig med mitt eget prosjekt.

– Og hvordan gikk det til at det nettopp ble statstenkning som ble feltet ditt?

– Jeg tilbrakte mitt siste studieår på utveksling i Tyskland. Da åpenbarte en ny verden seg, for i tysk rettsvitenskap har de helt andre teoretiske og grunnlagsorienterte tradisjoner enn i Norge. Jeg ble veldig grepet av dette, og det var disse sterke teoritradisjonene som ledet meg inn i avhandlingens tematikk.

DISPUTERTE: Marius Kjølstad (til venstre) forsvarte doktorgraden sin 15. november. Her diskuterer han med opponent og professor ved Lund Universitet, Martin Sunnqvist.

Foto/ill.:

Sigrid Vormeland, UiB

– Hva har vært det beste med å ta en doktorgrad da?

– To ting! For det første det å lære mange nye spennende ting, som jeg ikke visste fra før. Det andre handler om det kreative, det skapende – det å gi form til et stoff som etter hvert vokser frem til å bli et ferdig verk.

– Har du kanskje et spesielt minne som stikker seg ut i positiv forstand?  

– Det må være da jeg for første gang samlet all tekst jeg hadde i ett dokument. Alt måtte skrives om, men det var et fint øyeblikk og gav en følelse av å begynne å se en helhet og et ferdig resultat.

– Fikk du deg noen overraskelser gjennom arbeidsprosessen?  

– Jeg gikk nok inn i prosjektet med størst interesse for det rettsfilosofiske og for de store ideene, og hadde tenkt meg at kildegrunnlaget bare kom til å være litteratur. Etter hvert ble historisiteten i materialet langt mer vesentlig, og jeg endte også opp med å undersøke et ganske stort spekter av kildetyper som håndskrevne forelesningsreferater, aviser, stortingsdebatter, arkivmateriale og brev. Det har vært utrolig fascinerende å veksle fra å lese teoretisk krevende og abstrakte tekster den ene dagen, til å gå på jakt etter gull i gamle eksamensprotokoller i arkivene den andre dagen.

– Hva har vært det mest krevende da?

– Det er mye som er vanskelig, men det er jo en del av arbeidet. Det som ikke koster noe er heller ikke verdt noe. Det fine ligger i det å overvinne vanskelighetene, i det å oppleve at man behersker noe man tidligere ikke fikk grep om.

– Men har du noen gang angret på at du gikk i gang? 

– På ingen som helst måte! Å skrive doktorgrad er et utrolig stort privilegium. Man får betalt for å arbeide konsentrert og i ro og fred over fire år med et prosjekt man selv har valgt, og rammebetingelsene er gode. Jeg kan ikke tenke meg en bedre jobb!

– Man skulle tro at man lærer en ting eller to om seg selv gjennom en slik prosess. Hva vil du trekke frem som din nyttigste lærdom? 

– Jeg har mer og mer lært meg å sette pris på faglig kritikk, noe jeg i starten syntes var litt ubehagelig. Jeg har vært så heldig at jeg har hatt to fabelaktige veiledere, Eirik Holmøyvik og Dag Michalsen, som hele veien har løftet prosjektet gjennom grundige og kritiske tilbakemeldinger.

– Nå som du er i mål da? Hva skal du finne på fremover?

– Jeg har lyst til å gjøre andre ting, forske på andre perioder og tematikker. Men jeg håper samtidig å få utgitt avhandlingen som bok.

– For å runde av, til hvem vil du anbefale en forskerkarriere innen juss? Hva tenker du at skal til? 

– Å ta en doktorgrad kan passe for mange ulike typer mennesker, og man kan ha ulike motivasjoner, innganger og ambisjoner. Grunnleggende sett tror jeg bare man må være vitebegjærlig, glad i å skrive og ambisiøs på vegne av det man skal frembringe.

– Og til de som kjenner på bruset av de vitebegjærlige boblene, hvorfor synes du de skal vurdere UiB og Dragefjellet som arena for å gi dem utløp?   

– Fordi jussfakultetet i Bergen er et utrolig flott sted å være. Det er en god ph.d.-utdanning med vekt på at rettsforskning skal være vitenskapelig, og det er mange gode forskningsmiljøer. Jeg tror også det har noen prinsipielle fordeler å ha en viss distanse til maktinstitusjonene og -elitene i Oslo, ikke minst når man skal skrive avhandling og behøver å tenke sakte.

– Én ting er i hvert fall sikkert: Bergen er jo Norges vakreste by, og det er særlig vakkert på Dragefjellet!