Hjem
Det juridiske fakultet
Strafferett

Juss-forskere skal undersøke rettslige utfordringer ved straffegjennomføring

I et nytt forskningsprosjekt støttet av Forskningsrådet skal forskere ved Det juridiske fakultet forske på straffeutmåling og straffegjennomføring. Hvorfor straffer vi – og hvem bør bestemme hva straffen skal være?

Henriette Tøssebro og Kelly Solem-Young
FORSKER PÅ STRAFF: Prosjektleder Henriette Tøssebro (t.h.) har med seg stipendiat Kelly Solem-Young i forskningsprosjektet som er støttet av Forskningsrådet.
Foto/ill.:
Paul André Sommerfeldt

Hovedinnhold

Forskningsprosjektet EXPUN (Exploring Contemporary Legal Challenges to the Execution of Punishment) ledes av Henriette N. Tøssebro og er et samarbeidsprosjekt med forskere fra Nalsar University of Law i India. 

I fjor høst fikk hun støtte fra Norges Forskningsråd til det fireårige prosjektet.  

For undersøkelsen av de norske forholdene har hun med seg stipendiat Kelly Solem-Young. Solem-Young vil undersøke de ulike formålene med straff og hvordan disse kommer til uttrykk i måten domstolene utmåler straff og Kriminalomsorgen fastsetter straffegjennomføringen. 

– Jeg undersøker domstolspraksis, praksis fra Kriminalomsorgen og de underliggende begrunnelsene for straff i samfunnet. Jeg ønsker også å intervjue personer som har gjennomført samfunnsstraff og fotlenkesoning, forteller Solem-Young. 

Overfører kunnskap til India som utviklingsland  

Prosjektet skal også sammenligne norsk og indisk rett. Samfunnsstraff blir en viktig del av sammenligningen.

– Samfunnsstraff i Norge innebærer at den som har fått en dom benytter opp mot 420 timer på oppfølging fra Kriminalomsorgens friomsorgskontor. Oppfølgingen kan for eksempel innebære en kombinasjon av samtaler med ansatte i friomsorgen og samfunnsnyttig arbeid. Enkelt sagt er straffen at vedkommende får mindre fritid, sier Tøssebro. 

Men denne formen for straff er ikke like utbredt overalt.

– India er fortsatt i en tidlig fase når det gjelder utviklingen av samfunnsstraff. Da det indiske forskningsteamet besøkte Norge i mai, fikk de en rekke ideer til utformingen av eget system. Det er tydelig at norsk regler kan tjene som en viktig inspirasjonskilde, sier prosjektlederen. 

Ett prosjekt – tre deler

Forskningsprosjektet består av totalt 3 arbeidspakker:

Den første arbeidspakken har en mer filosofisk tilnærming til straffespørsmålet (hvorfor straffer vi og hva skal formålet med straffen være?).

Arbeidspakke nummer to ser på det underliggende regelverket og kompetanseperspektivet (hvordan praktiseres reglene?)

Mens den tredje arbeidspakken skal sammenligne regelverket i Norge og India. 

– Det indiske rettssystemet bygger på common law-tradisjonen der domstolspraksis spiller dominerende rolle for rettens innhold, på samme måte som det britiske. Det norske er til sammenligning en mellomting mellom det britiske og civil law-tradisjonen. I civil law-tradisjonen står kodifisering sentralt, forklarer Kelly Solem-Young.

Kodifisering betyr å samle rettsregler innenfor et omfattende rettsområde.

Kriminalomsorgen vs. domstolene

En sentral del av prosjektet vil være konsentrert rundt fengselsstraff og mulige alternativer for dette. I dag er det Kriminalomsorgen og ikke domstolene som avgjør om en straffedømt kan sone hele eller deler av dommen med fotlenke. Derimot avgjør domstolene om den tiltalte skal idømmes samfunnsstraff.

Kriminalomsorgen er en del av kriminalforvaltningen og er omfattet av forvaltningsloven og følger dermed forvaltningsmessige regler som skiller seg fra prosessreglene for domstolene. 

– Vi ønsker å se nærmere på hvorfor det er fordelt på denne måten, og samspillet mellom Kriminalomsorgen og domstolene, sier Tøssebro. Hun er selv ekspert i alminnelig forvaltningsrett.

Forskningsprosjektet har vakt interesse blant masterstudenter som ønsker å fordype seg i straffegjennomføringsrett. For øyeblikket er Martine H. Mellbye tilknyttet prosjektet som vitenskapelig assistent. Hennes masteravhandling tar for seg vedtak om fotlenkesoning.

– Prosjektet er i full gang og vi gleder oss til å fordype oss videre i et viktig og interessant tema, sier Tøssebro.