Bærer med seg 1944

Tekst: Hilde Kvalvaag

Denne høstmorgenen i 1944 døde 61 skolebarn ved Holen skole. Barna var så vidt i gang med skoledagen da luftvernsirenene gikk klokken 09:05.

Så kom bombeflyene. 140 bombefly slapp 1432 bomber, og i løpet av en kort morgenstund var den største enkeltkatastrofen i Norge under 2. verdenskrig et faktum. Målet for bombingen var tyskernes ubåtbunker i Nordrevågen på Laksevåg. Totalt ble 193 mennesker drept under den allierte bombingen. Store deler av Laksevåg ble fraflyttet etter angrepet. Mens bombeangrepet var over på under et kvarter, har traumene for mange vedvart hele livet. Først nå forteller mange av Laksevåg-barna historiene sine til forskere.

Lang tids traumereaksjoner

Laksevåg-prosjektet ledes av Dagfinn Winje som er førsteamanuensis ved avdeling for klinisk psykologi ved UiB, og har lang erfaring med traumeforskning. Den første delen av prosjektet ble gjennomført i 2007. Da fylte deltakerne ut skjema om sine opplevelser og om de psykiske symptomene. I fase 2 som er i gang nå, foretar Winje et klinisk psykologisk intervju om forekomst av mer komplekse reaksjonsmønstre, og kartlegger ofrenes mestringsstrategier gjennom årene. Fase 3 vil omhandle måling av kroppslige reaksjoner som kan være knyttet til hendelsene i 1944. – Noen vegret seg for å delta på grunn av frykt for reaktivering av tidlige reaksjoner, noen ville bare ikke delta og anga ingen bestemt grunn, men drøyt 60 personer har gjennomført fase 1, forteller Winje.

Traumepsykologi ungt fag

– Kan traumer etter opplevelser som Laksevågbombingen være like sterke mer enn 60 år etter hendelsen? – Traumepsykologi er dessverre et ungt fag og det er ikke mye vi vet om psykiske og fysiske langtidsvirkninger etter alvorlige traumatiske hendelser. Hva vi vil finne i denne studien er derfor like usikkert for meg som for alle andre. Vi er veldig spente når vi kjører de statistiske analysene på våre data, sier Winje. Han forteller at det er det vanskelig å behandle eventuelle posttraumatiske reaksjoner som har vart siden krigen. Men hjelp får man også av tilrettelegging ut fra kunnskap. – Våre funn kan gi Laksevåg-barna et bedre grunnlag til å forstå seg selv og sine reaksjoner. Dette vil også kunne ha stor betydning for familie, venner, helsepersonell og for andre tjenesteytere som kommer i kontakt med bombeofrene, sier Dagfinn Winje.

Gjør det for soldatene

– I hvilken grad tror du idéen om å tie om det man har opplevd, som dominerte
etter 2.verdenskrig, har gjort at de har hatt vanskelige liv? – Tausheten om opplevelser etter kriger og krigshandlinger har vært stor i alle samfunn til alle tider, og har mange årsaker. Den danske forfatteren Carsten Jensen beskriver levende i boken «Vi – de druknede» om hvordan den totale meningsløsheten gjør krigsseiler-opplevelsene umulig for ofrene både å lagre i eget sinn og å formidle til andre.

Myndighetene har sine grunner for taushet og tilbakeholdenhet, og helsevesen og forskningsmiljøer har heller ikke vært nevneverdig tiltrukket av utfordringer knyttet til psykisk helse. Hvilken effekt fortielsen etter bombingen av Laksevåg har hatt vil vi aldri med sikkerhet kunne fastslå. Vår oppgave blir å ta vare på det de har å fortelle i dag. Som en av deltagerne sa til meg: «Jeg gjør dette for soldatene våre i Afghanistan». Det kaller jeg å ha perspektiv på sin medvirkning i forskning.

Ettertanke ble forskningsprosjekt

Winje forteller at han tidlig på 90-tallet behandlet en person med posttraumatiske symptomer etter bombingen av Laksevåg i 1944.
– Det skapte en ettertanke hos meg som jeg gikk med i mange år. Gjennom et foredrag på deres årlige minnesamling i 2006 og med hjelp av Minneforeningens adresseregister kom jeg i kontakt med en del av de som var berørt av bombingen.
Slik kom Laksevågprosjektet i gang i 2006. Winje har siden 1989 ledet et annet forskningsprosjekt om langtidseffekter etter den store bussulykken i Måbødalen i 1988. En svensk klasse på skoletur kjørte i tunnellveggen og seksten mistet livet. Data er samlet inn henholdsvis 1-, 3-, 5-, og 10 år etter ulykken og skal etter planen samles inn etter 20 år (2008). Skolebarna fra Stockholm og skolebarna fra Laksevåg var like gamle da hendelsene inntraff og de er undersøkt med nesten de samme metodene, noe som gir muligheter for å sammenlikne reaksjonsmåter og -mønster.

Denne saken ble opprinnelig publisert 02.11.2009.