Hjem

Kommunikasjonsavdelingen

Vekket sovende homo-paragraf

Av de nordiske landene har Norge vært det mest tilbakeholdne med å straffe homoseksuell praksis de siste hundre år. Ett unntak var den store sedelighetssaken og opprullingen av «Den brune ring» i Bergen på 1930- tallet.

Tekst: Kim E. Andreassen

Paragraf 213 i Straffeloven av 1902 lød som følger:

Finder der utugtig Omgjængelse Sted mellem Personer af Mandkjøn, straffes de, der
heri gjør sig skyldige eller som medvirker dertil, med Fængsel indtil 1 Aar. Med samme Straf ansees den, som har utuktig Omgjængelse med Dyr. Paatale finder alene Sted, naar det paakræves af almene Hensyn.


– Siden paragrafen har med passasjen om allmenne hensyn, var den i praksis en
avskaffelse av det generelle forbudet mot homoseksualitet mellom menn. Norge
var således på en måte det første landet i Norden som avskaffet det generelle forbudet mot mannlig homoseksualitet. Loven ble kun brukt i helt spesielle tilfeller, sier stipendiat i historie ved UiB, Runar Jordåen.

Opprullingen av «Den brune ring»

Et av de helt spesielle tilfellene hvor paragrafen ble anvendt etter 1902 var i
den store sedelighetssaken mot det som på folkemunne ble kalt «Den brune ring» i
Bergen i 1937 og 1938. – Hovedsiktede i saken drev en frukthandel på Mulen hvor det vanket en del gutter over og under den seksuelle lavalderen på 16 år, som kunne oppnå visse fordeler. Det viste seg at hovedmannen hadde hatt seksuelle forhold til flere av guttene, noen av dem helt ned i 12‑årsalderen. I tillegg hadde han drevet med en mer eller mindre organisert formidlingsvirksomhet. Selv om betegnelsen «pedofili» aldri ble brukt under saken, og knapt nok fantes i det norske språket på denne tiden, førte etterforskningen til opprullingen både av det vi i dag ville kalt et pedofilinettverk, og et homofilinettverk. I avhør ble den ene etter den andre dratt inn, og noen mente at det var flere nettverk som ble opprullet. – Mange av disse mennene hadde verken hatt forhold til unge gutter eller hatt kjennskap til hovedmannen i det hele tatt. Disse fikk kun en advarsel, og påminning om at homoseksualitet i prinsippet var forbudt. Spesielt ble de advart mot å ha forhold til menn under 21 år.

Ulike syn på homofili

I 1925 hadde Riksadvokaten sendt ut en anbefaling om at paragraf 213 kun skulle
anvendes i forhold mellom en mann over, og en mann under 21 år. Denne anbefalingen støttet seg på det rådende psykiatriske og medisinske synet på homoseksualitet på denne tiden. – Homoseksualitet ble av psykiatrien fra slutten av 1800-tallet ansett som noe som var en del av personligheten og som preget dem det gjaldt. Det ble av de fleste psykiatere sett på som noe som i de fleste
tilfeller skyldtes en medfødt disposisjon som kunne opptre sammen med andre
psykiatriske symptomer, og som oftest fulgtes av et kjønns-utypisk følelsesregister
og opptreden. Hos de fleste ble imidlertid denne oppfatningen kombinert med et syn om at mange hadde en biologisk disposisjon som var ubestemt, der den voksne seksualiteten avgjordes av ytre påvirkning i barndom og ungdom. Derfor anså man det som viktig å skåne ungdommen mot homoseksuell påvirkning. Men noen psykiatere mente også at homoseksualitet er medfødt, enten fullstendig eller delvis. Det var en del diskusjoner om alle var disponerte, eller om det kun gjaldt noen få.

Begrepsforvirring

Diskusjonen om homoseksualitet innenfor psykiatrien og medisinen, og usikkerheten rundt dette, ga også grobunn for taktikk og strategier i rettssaken mot «Den brune ring». Da politiet nøstet opp saken spurte de om siktede var homoseksuell eller ei. I noen tilfeller kunne det svare seg å innrømme at en var homofil, i andre tilfeller ikke. – Ut fra forutsetningen om at påtalemyndighetene og medisinerne anså homoseksualitet som noe iboende og medfødt, kunne man tenke seg at handlingene på en måte ble unnskyldt, hvis man sa at man var homoseksuell. Men selv om de tiltalte svarte slik de trodde påtalemyndighetene og medisinerne anså som det riktige svaret, kunne nøling også være uttrykk for at de tiltalte var ukomfortable med begrepene. Noen kunne for eksempel si at de ikke var homoseksuelle, men tilbøyelige til å ha sex med menn. – Mye tyder på at det fantes andre diskurser om selvet den gang enn i dag. Forståelsen av homoseksualitet som iboende eller medfødt er mer utbredt i dag. En av grunnene til at mange nølte med å svare på om de var homoseksuelle eller ikke, var nok også fordi de ikke kjente til, eller kjente seg igjen i homoseksualitetsbegrepet som
ble brukt av medisin og psykiatri på denne tiden. Det var trolig i større grad mulig å
ha seksuelle forhold til personer av samme kjønn uten at man oppfattet dette som en del av ens identitet, eller at man ble omfattet av homoseksualitetsbegrepet. Begrepet ble første gang brukt i Norge på 1890-tallet innen psykiatrien, og det begynte ikke å få en viss folkelig utbredelse før i 1930-årene.

Gutter som utnyttet menn?

Avisenes brede dekning av rettssaken mot «Den brune ring» la til forskjell fra legene og psykiaterne vekt på Bergens forfall. Media vinklet saken som samfunnskritikk, hvor man belyste årsaks- og virkningsforholdet mellom byens mørke sider og ungdommers sinn. Noen innbyggere var mer opptatt av byens rykte, enn de var av overgrepene som skjedde. – Medias dekning av rettsaken,
er samtidig en kritikk av bymiljøet i Bergen. Det foregikk en selvransakelse på 1930‑tallet, hvor man var opptatt av hvilke miljø byen kunne tilby ungdommen.
Det fantes en allmenn oppfatning om at gatemiljøet i Bergen på 30-tallet hadde sine mørke sider, og som førte til at unge menn ble forkvaklet og skruppelløse.
Men det var ikke bare media som var opptatt av byens mørke sider og miljøskadde
ungdommer. Dette var også en oppfatning som uttrykkes i det rettslige materialet fra den store rettssaken. – Det som er veldig interessant er at det i det rettslige materialet også antydes at ofrene egentlig er rampete arbeiderklassegutter, som ikke har tatt noe særlig skade av det de har drevet med. Det foreligger en utbredt
forestilling om utspekulerte rampunger som utnyttet svakhetene til disse mennene, med innslag av prostitusjon. Grunnene til at det likevel ble reist påtale var at forholdene foregikk i såpass organiserte former. Det fantes mer eller mindre et miljø, og plasser de kunne møtes, som kunne være til bry for allmennheten.

Norge først og sist

Paragraf 213 i straffeloven ble opphevet i 1972, etter nesten ikke å ha vært tatt i
bruk etter saken mot «Den brune ring». Opphevelsen kom som en følge av
homobevegelsens kampanjer, og nyere medisinsk forskning som konkluderte med
at aldersgrensen på 21 år ikke hadde noe for seg. I senere tid er det få som mener at homoseksualitet er et resultat av opplevelser i ungdomsårene.
– Norge var både det første og det siste nordiske landet som opphevet forbudet
mot homoseksualitet. Helt fra begynnelsen var det en lite brukt paragraf, som i praksis opphevet det generelle forbudet mot homoseksualitet mellom menn. Men siden paragrafen ikke ble formelt avskaffet før i 1972, var Norge også det siste landet i Norden som opphevet forbudet.

Artikkelen er tidligere publisert i Hubro 2/2008