Hjem
Kommunikasjonsavdelingen
Nyhet fra På Høyden

Johnny koker ulv

I over tretti år har Johnny Magnussen ved Bergen museum kokt ulv, bjørn og gaupe i vitenskapens navn.

Hovedinnhold

Eimen av får-i-kål og våt hund brer seg mellom murveggene. På gulvet står en stålblank militær suppekoker og damper. Den store avtrekksviften som durer konstant under taket klarer ikke ta i mot alt. Suppen som kokes i dag har ikke noe navn. I gigantgryten ligger en grå ulveskrott uten hud og hår.

Hodet putrer for seg selv i en vanlig kjøkkengryte på hybelkomfyren i andre enden av rommet, og minner mest om et smalahove med for store tenner. I bokhyllen står Jesus med lammet rundt halsen og overskuer det hele.

Samler på rovdyrskjeletter

Kokerommet til Bergen Museum ligger i gartnerboligen i Muséhagen. Bak traktorer, plenklippere og hageredskaper har ingeniør Johnny Magnussen kokt ulv, bjørn og gaupe i over tretti år. Dette gjør han for at kjøtt og sener skal løsne fra skjelettene på en lett måte.

Siden slutten av 1960-tallet har museet, som eneste i landet, hatt avtale med Direktoraktet for naturforvaltning om å ta i mot døde vernede rovdyr for skjelettering og oppbevaring for forskning. 

Døde dyr som krever fellingstillatelse blir først sendt til direktoratet. Her blir dyrene blant annet aldersbestemt, obdusert og funnstedet registreres. Etter at direktoratet i Trondheim har registrert sine data, ringer telefonen i Bergen, og et nytt lik er på vei i lasten.

Pusser ulvetenner

To dager tidligere. Telefonen ringer.

– Hei, det er På Høyden, vi har fått nyss i at du driver og koker bjørn. Har du noen inne nå?

– Nei vi har ikke bjørn, men jeg har en ulv liggende i frysen, bare kom opp, svarer Johnny.

På det stålblanke bordet på kokerommet lå ulven og ønsket velkommen med et rått glis med is i, etter å ha overnattet noen år i fryserommet ved siden av.

Nå, etter å ha tint og kokt en hel dag er det grå ulvekjøttet mørt og klar for å fjernes. Raske hender innpakket i turkise plasthansker skreller av kjøttrester fra den grå ulveskrotten. Kjøttet kaster Johnny i pappkartongen for spesialavfall som kommunen henter for brenning.

– Det hele ser en smule grotesk ut. Men samtidig må en huske på at det er til forskningens beste, påpeker Johnny mens han fisker frem en tannbørste fra lommen.

Han begynner å pusse ulvetann for ulvetann skinnende rene. Deretter drar han dem ut, en etter en. Det mørke tannkjøttet under dem pirker han ut med en pinsett før tannen settes på plass igjen.

– En gang fikk vi en kamel fra dyreparken i Kristiansand. Den fikk ikke akkurat plass i gryten kan du si. Vi måtte dele den i to før koking.

Plutselig høres flaksing fra det åpne vinduet. Det er duene som kommer. Hver dag klokken ti kommer de samme duene flygende inn vinduet til Johnny. Slik har det vært de siste ti årene.

– En av duene døde nylig, etter ti års bekjentskap, forteller Johnny med et snev av melankoli i stemmen.

Duene setter seg ned på det blanke bordet og spiser direkte fra hånden hans. Når andre folk nærmer seg flyr de vekk.

Etter at fuglene er fløyet drar Johnny frem drillen og borrer to hull i hver ende av noen lange gråbein. Det ene hullet legger han under vannstrålen i vasken slik at vannstrålen står ut av det andre. Det hele ser som en surrealistisk fontene. Margen er fjernet. Johnny binder sammen ryggvirvlene, før ulveskjelettet legges til tørk på oppslåtte aviser.

SE BILDEKARUSELL

Skjelett som byttevare

Bergen Museum har verdens største skjelettsamling av ulv, gaupe og jerv. Leder av Osteologisk samling Anne Karin Hufthammer forteller at museet i utgangspunktet tar imot alle døde dyr. Bergen Museum har derfor en av de største skjelettsamlingene i verden. Skjelettene som lagres i museets magasiner, er tilgjengelige for studenter og forskere.

Men noen dyr har museet mer enn nok av. Blant annet finnes det hundre og seksti hele hesteskjeletter som museet tok i mot mellom 1920 og 1950. Vernede rovdyr som museet har mange av fra før gis bort eller byttes med eksotiske dyr fra utenlandske museer. De fire store er ettertraktet vare.

Bergen Museum hadde gode kort på hånden helt fra starten av. På slutten av 1800-tallet fantes det store mengder hvalskjeletter, som resten av verden var interessert i. Mange av museets eksotiske arter stammer fra byttehandel med disse knoklene gjennom tidene.

Ulv på boks

Etter en ukes beintørking sitter Johnny i kjelleren på Bergen Museum og skriver ørsmå nummer på hvert minste ulvebein med en tusj.

– Det er viktig at ulvebein ikke blandes med andre dyrs eller andre ulvers bein senere.

På lange bord langs veggene ligger det strødd beindeler fra fisk til rådyr på utallige avispapir. Et pinnsvinpuslespill her, musebein i et syltetøyglass der. På et bord lenger borte ligger ryggsøylen til en hval. Ingen avis er stor nok for denne.

Johnny legger siste nummererte ulvebein i den brune pappkartongen som går under navnet ”skoesken”. Han tar den under armen og vandrer mot heisen. Heisen frakter mann og ulv til loftet hvor alle de andre store rovdyrene ligger. Gulv til tak er kledd med brune hyller med "skoesker". Bortsett fra de store trekassene hvor bjørnen sover. Elghodet på veggen følger nøye med når Johnny plasserer esken ved siden av forrige ulv på boks.

– Her hviler de på rekke og rad helt til en forsker kommer for å hente dem en vakker dag.

Artikkelen er hentet fra UiBs internavis På Høyden.