Et spill i stein
Rislefontene i sandblåst naturbetong, 1972
Hovedinnhold
Rislefontenen står i et basseng, den er vertikal, solid, satt sammen av høye, firkantete blokker med naturbetong. De fleste av oss ser skulpturen fra plassen mellom HF-bygget og Sydneshaugen skole, og den ser helhetlig ut, en bred, oppdelt søyle med to sirkler av luftigere plasserte, stalakitt-aktige steinformasjoner. Betongen er full av småstein, hakket større enn singel, som gir fargespill, tekstur og mønster til skulpturen.
De som går langs HF-bygget fra parkeringsplassen får en annen synsvinkel. Skulpturen består av tre vertikale søyler (ikke fire, som man skulle tro), og v-formasjonen gir en følelse av at vi ser inn i ”skulpturens indre” når vi betrakter den fra siden hvor det ikke er noen søyle.
Det er et urolig indre. En mengde av de tappformede steinene stikker ut i forskjellige retninger. Den tilsynelatende uordenen er fascinerende nok til at vi gjerne tar en runde rundt fontenen, og det er da vi oppdager det rytmiske spillet i skulpturen. Steinformasjonene er mer eller mindre loddrette i en øvre sirkel og stikkende vannrett ut i en nedre, men på den neste siden er det motsatt, i diagonaler som går hele veien rundt skulpturen. Fontenen fremstår derfor både symmetrisk og asymmetrisk, organisk og organisert.
Odd Tandberg (1924-) har gjennom store deler av 1900-tallet tilhørt avantgarden innen norsk non-figurativ kunst. Han gikk på Statens Håndverks- og Kunstindustriskole 1942-45, og på Statens kunstakademi det påfølgende året. Men Tandberg opplevde Akademiets nasjonale kunstsyn som foreldet, og gikk sammen med flere andre om å formulere et protestskriv i 1947, som senere har blitt ansett som et norsk, modernistisk manifest. På 1960-tallet var Tandberg en pioner innenfor kinetisk kunst i Norge, i tillegg til at han produserte både op art og plastskulpturer. Han var en av de første som ble engasjert til å utsmykke Universitetet i Bergen, i 1969.
NORA SØRENSEN VAAGE