Reiser fra Oregon til Bergen for å studere Oikopleura i kultur

Førsteamanuensis Dr. Anne Thompson og forskningsassistent Carey Sweeney fra Portland State University gjennomførte en rekke eksperimenter på Michael Sars-senteret, Universitetet i Bergen, for å studere halesekkdyret Oikopleura dioica, sammen med Dr. Terra Hiebert som er forsker i Sutherland-gruppen ved University of Oregon. Fasiliteten i Bergen er ett av bare fire i verden, de tre andre ligger i Barcelona i Spania og i Osaka og Okinawa i Japan.

Overingeniør Anne Aasjord leder den toppmoderne Appendikulariefasiliteten. Den ble etablert ved Michael Sars-senteret i 1998 av professor Daniel Chourrout og tidligere gruppeleder ved senteret, professor Eric Thompson. Siden den gang har gruppen spilt en avgjørende rolle i utvidelsen av forskningsmiljøet for halesekkdyr. "De fleste forskere som arbeider mye med Oikopleura, har besøkt oss for å lære å dyrke dyret", sier professor Chourrout. "I tillegg til dyrkingen har gruppene våre etablert flere viktige metoder som brukes til molekylærbiologiske studier av Oikopleura", legger han til. 

Oikopleura dioica er en mikroskopisk, gjennomsiktig planktonart som finnes i store mengder over hele verden. Oikopleura spiller en avgjørende rolle i marine økosystemer, bidrar til karbonoverføringer i vannsøylen og tar opp store mengder partikler og mikroorganismer. "Vi er begeistret for dyrene - de ser ut som bittesmå flekker med det blotte øye, men under mikroskopet er de majestetiske skapninger med et svært sofistikert næringsapparat", sier Dr. Thompson.  

“Appendikulariefasiliteten i Bergen er en av de svært få, kanskje til og med det eneste, fasiliteten i verden der halesekkdyr blir vedlikeholdt og dyrket på en svært pålitelig og tilgjengelig måte”
- Dr. Anne Thompson

Forskningsgruppen hennes, som støttes av US National Science Foundation og Simons Foundation, er interessert i å finne ut hvordan det allestedsnærværende halesekkdyret samhandler med bakterier i havet. De stabile dyrkingsforholdene I Appendikulariefasiliteten muliggjør finjusterte eksperimenter som vil hjelpe teamet med å forstå hvordan disse trofiske interaksjonene påvirker de marine økosystemene. "Jeg kunne ikke gjennomført dette prosjektet uten dette anlegget", forklarer Carey Sweeney. "Jeg tror at dataene jeg ville produsert, ville sett helt annerledes ut, og det ville ikke vært de kvantitative dataene jeg får herfra." 

I Sutherland-laboratoriet er fokuset på biologien og væskedynamikken til geléaktige marine organismer. "Siden vi jobber med halesekkdyr, tenker vi ofte på dette anlegget når vi utforsker forskningsprosjekter", sier Dr. Terra Hiebert. "Etter at Anne [Thompson] besøkte oss i fjor, har jeg designet spesifikke eksperimenter med kunstige mikrosfærer som matpartikler, som kan utføres der." Teamet hadde ambisiøse planer for det to uker lange oppholdet ved senteret og hadde til hensikt å få mest mulig ut av ressursene som senteret tilbyr. "Antallet tilgjengelige dyr på samme utviklingsstadium ved Appendikulariefasiliteten i Bergen er den mest effektive måten å utføre forskningseksperimentene våre på", forklarer Dr. Hiebert. "Det arbeidet vi utførte på én uke, ville ha tatt flere måneder i Oregon!" 

Appendikulariefasiliteten gir enestående muligheter til å studere de fascinerende planktondyrene. De tre gjesteforskerne var svært fornøyde med arbeidet de utførte i løpet av oppholdet ved senteret, og håper å komme tilbake for fremtidige eksperimenter. "Appendikulariefasiliteten i Bergen er en av de svært få, kanskje til og med det eneste, fasiliteten i verden der halesekkdyr blir vedlikeholdt og dyrket på en svært pålitelig og tilgjengelig måte", sier Dr. Thompson. "Vi er så takknemlige overfor Daniel Chourrout og Anne Aasjord for denne utrolige ressursen."