Kolonimakten ville være kultursensitiv – De endte opp med å skape mer ulikhet

Midt i det enorme Stillehavet ligger Marshalløyene – en øystat av korallatoller spredt over et stort havområde. Her har folk tradisjonelt levd av selvberging, fiske, jordbruk og lokal ressursdeling.

Da Berta først dro til Marshalløyene som sosialantropolog, var han åpen for hvilken retning feltarbeidet skulle ta ham i.

– Som antropolog og etnograf som er på feltarbeid over lang tid, er du på jobb absolutt hele tiden. Plutselig dukker det opp noe. Små drypp av informasjon kan vise seg å være starten på noe større. Du er på evig oppdagelsesreise, sier han.

Han har forsket på Marshalløyene i over ti år og bodd der i til sammen 17 måneder. Etter hvert ble han mest interessert i maktfordelingssystemet som hadde utviklet seg i landet. Gjennom intervjuer, arkivstudier og tidligere forskning har han fått inngående innsikt i hvordan samfunnet har endret seg.

– Makten ligger ikke lenger hos folket

Marshalløyene har tradisjonelt hatt et uformelt statushierarki.

– Skillet mellom de ulike statusgruppene har helt enkelt vært mellom folk som har arvet status eller tittel i en høvdingslekt, og alle andre. Selv om det aldri har vært veldig skarpe grenser, har det også eksistert hierarkier innad i familiene, der erfarne og kunnskapsrike personer ble anerkjent som familieoverhoder med autoritet i spørsmål om land. Disse statushierarkiene har blant annet handlet om å fordele ressurser, forteller han.

Høvdingene fungerte tidligere som en slags velferdsordning: de hjalp familier som ble rammet av sykdom, ulykker eller naturhendelser. Men med kolonimakt, penger og etter hvert et rettssystem, forandret disse praksisene seg.

– Jeg har gått gjennom all tidligere antropologi fra kolonitiden og framover. Antropologer som arbeidet under amerikansk styre, fikk støtte derfra og kartla hvordan samfunnet fungerte – noe som igjen påvirket utviklingen av rettssystemet. Samlet viser alt materialet mitt hvordan landrett og økonomi gradvis har blitt privatisert og individualisert, sier han, og legger til:

– I denne prosessen har man skapt kategorien landeier og privat eiendomsrett – det er konsepter som ikke fantes før. Når skikk skal inn i et lovsystem, må den bli konkret og fast. Da kan man lett ende med å skape et system som ser tradisjonelt ut på overflaten – men som fungerer helt annerledes i praksis.

Fra gaveøkonomi til kapitalisme

I dagens Marshalløyene har høvdinger og familieoverhodene fått en formell og økonomisk makt som går langt utover tradisjonell autoritet.

– Makten ligger ikke lenger hos folket. Tidligere kunne vanlige folk stille krav til høvdinger, og hvis de gikk for langt, mistet de legitimitet. Det er ikke lenger slik, sier han.

De med formell høy status eier nå store deler av landet. Beboerne betaler ikke husleie, men må betale for strøm og infrastruktur.

– Staten opererer etter kapitalistiske prinsipper, men befolkningen er i stor grad «a-kapitalistisk». De er ikke drevet av ideen om å akkumulere rikdom. De som sitter på land og posisjoner, derimot, får stadig flere fordeler – gratis strøm, styreverv, inntekter fra leie og avgifter. Det skaper nye ulikheter som ikke fantes før, sier han.

Tidligere ble gaver og tributter brukt for å opprettholde sosiale bånd. Nå har det blitt en form for betaling.

– Høvdinger kan kreve penger eller varer, og de beholder dem selv. Maktforholdet er snudd, sier han.

Kritisk til fagets nytteforståelse

Berta mener at sosialantropologien noen ganger har endt opp med å forsterke de ulikhetene den har forsøkt å motvirke.

– Gjennom måten de har beskrevet land, høvdingskap og tradisjon på, har antropologer ubevisst bidratt til å legitimere et system som i dag bare gagner noen få, sier han.

Han vil utfordre noen etablerte forestillinger i sitt eget fag.

– Det finnes en idé innenfor sosialantropologi om at vi skal være nyttige. Men hva betyr egentlig det? For noen innebærer det at antropologer skal fungere som utviklingsagenter – bidra til samfunnsforbedring, utviklingsarbeid eller tale de marginalisertes sak. Da blir vi et slags politisk talerør. Mange mener vi har en moralsk forpliktelse i rollen vår, sier han.

Berta synes ikke det er hans oppgave å si hva folk burde gjøre, men heller å legge fram kunnskap.

– Den kan også være nyttig for lokale aktivister, men jeg kan ikke styre hvordan den brukes, sier han.

En fortelling om makt, kultur og endring

Forskningen til Berta belyser nye aspekter ved historien og kulturen til Marshalløyene, men den kan også si noe om hva som skjer når vestlige lover og økonomiske modeller møter lokale måter å leve og dele på.

– Når man forsøker å forme kultur og skikk inn i et rettssystem, risikerer man å miste noe av det som binder folk sammen. Historien om Marshalløyene viser hvor lett gode intensjoner kan føre til urettferdighet når vestlige idealer om eiendom tas for gitt, sier han.

Referanse

Ola Gunhildrud Berta: The legal life of anthropological theory: Limits to the ideal of being useful. Critique of Anthropology, 2025.