Fra utopi til dystopi: 200 minutter med litterær uro

Søndag 18. januar gikk den åttende Aarebrotforelesningen av stabelen på Det Akademiske Kvarter i Bergen. Publikum ble møtt av en bevisst urovekkende ramme: rot i inngangspartiet, skarpe lysrør og et blinkende øye på storskjerm på scenen.

I denne settingen holdt litteraturprofessor ved Universitetet i Stavanger, Janne Stigen Drangsholt, maratonforelesningen «Monstre, maskiner eller mennesker: En forelesning om den litterære dystopien».

Til tross for både lengde og tematikk, gikk tiden fort for de fremmøtte.

– Mange hadde sikkert ikke trodd at 200 minutter om dystopi skulle gi så mye energi, men vi er mange som kommer inspirerte ut av dette, sa UiB-rektor Margareth Hagen etter forelesningen.

• Fikk du ikke med deg Aarebrotforelesningen? Se videoopptak her. 

Fra utopi til dystopi

Drangsholt tok publikum med tilbake til dystopiens røtter, og videre gjennom flere hundre år med litteraturhistorie. Dystopien som sjanger springer ut av sjangeren utopi, og bygger på forestillingen om en fremtid der noe har gått alvorlig galt – ofte som en konsekvens av samtiden.

Hun forklarte hvordan både utopier og dystopier er sjangre som vil noe med leseren.

– Sånn sett har de noe til felles med 1800-tallsrealismen. Da Charles Dickens skrev sine bøker, ønsket han at folk skulle bry seg mer om de fattige, sa Drangsholt.

Begrepet utopi ble introdusert av Thomas More i romanen Utopia fra 1516 – et tenkt idealsamfunn der privat eiendom er avskaffet, og der samfunnets institusjoner brukes til å kritisere samtiden.

– Utopia var en direkte konsekvens av tiden den ble skrevet i. På 1500-tallet begynte fornuften å utfordre Gud, sa Drangsholt.

Reisen i utopien og dystopien

Utopien handler ofte om en reise til et annet sted – gjerne en øy, et avgrenset samfunn som fungerer etter andre regler enn vår egen verden. Dette «ikke-stedet» brukes til å vise hvordan samfunnet kunne vært, og skal oppildne leseren til å ønske endring. 

Dystopien, derimot, tar oss ofte frem i tid. I stedet for å reise til et bedre sted, reiser vi til en verre fremtid. En verden som ligner vår egen, men der utviklingen har gått i feil retning. 

– Først når vi har sett hvor galt det kan gå, kan vi vende tilbake og forstå vår egen samtid på nytt, forklarte Drangsholt.

Frykt som drivkraft

Gjennom historien har både utopier og dystopier reflektert det mennesker har vært redde for: kvinnelig autonomi, maskiner, kollektivisme, kapitalisme og tap av frihet. Ifølge Drangsholt oppstår dystopien nettopp i spennet mellom ulike forestillinger om hva som er det gode samfunnet.

– Utopien er tett knyttet til forventningshorisonter. Litteraturen er en språklig konstruksjon. Fordi vi har lest det, kan vi visualisere en slik verden. Det blir laget et bilde av det gode sted, sa hun.

Når disse bildene krasjer, vokser dystopien frem. Hva om fremsrittene går for langt, eller fører oss på villspor?

Drangsholt pekte også på at dystopien gir en særegen leseropplevelse, preget av ambivalens. I motsetning til realistisk litteratur, der verden ofte føles gjenkjennelig og stabil, skaper dystopien både nærhet og fremmedgjøring på samme tid.

– Når vi leser dystopier, kjenner vi igjen elementer fra vår egen virkelighet, samtidig som noe skurrer. Det føles kjent, men også dypt ubehagelig, sa hun.

En politisk sjanger

Drangsholt understreket at dystopien er en dypt politisk sjanger, som ønsker å vekke leseren.

– Men det er farlig å knytte den for tett opp mot én samtid, sa hun.

Likevel er sjangeren i stadig utvikling, og absolutt aktuell. Fra frykten for maskiner og totalitarisme i det 20. århundret, via Orwell og Huxley, til dagens fortellinger om kapitalisme, overvåking og kunstig intelligens.

Hun trakk også frem nyere verk, der dystopien ikke nødvendigvis er lagt til fremtiden.

– I The Plot Against America spør Philip Roth hva som ville skjedd hvis USA ble fascistisk på 1940-tallet. Det er en dystopi som leker med fortiden, ikke fremtiden, forklarte hun.

The Handmaid’s Tale 

Drangsholt trakk også frem Margaret Atwoods The Handmaid’s Tale som et eksempel på hvorfor dystopien fortsatt er en presserende og politisk sjanger. Da romanen kom ut i 1985, opplevde mange at kvinners rettigheter var på fremmarsj. Nettopp derfor, mener Drangsholt, var boken vanskelig å forstå fullt ut da den ble utgitt.

– Atwoods poeng er at man ikke må bli for fornøyde. Man må ikke tenke at «nå går det greit», sa hun. 

I romanen skildres et samfunn der kvinners språk gradvis innskrenkes, nettopp for å hindre dem i å tenke opprørske tanker. 

– Å ta fra mennesker språket, er også å ta fra dem evnen til å tenke, sa Drangsholt.

Hva truer menneskeligheten?

Et gjennomgående spørsmål i forelesningen var hva dystopiene advarer mot. Ifølge Drangsholt handler mange av dem om trusler mot selve menneskeligheten.

– Et hovedtema jeg har lagt merke til nå er «the hive mind». En ekstrem kollektivisme der alt menneskelig – individualisme, følelser, skaperkraft – forsvinner, sa hun, og viste TV-serier som Stranger Things, Plusibus, Weapons og Sinners.

Likevel er dystopien ikke bare mørk.

– Dystopien er en salgs advarsel. Men den har i seg håpet. Hvis vi endrer retning nå, kan det gå bra, sa Drangsholt.

En hyllest til muntlig formidling

Aarebrotforelesningen arrangeres årlig av Universitetet i Bergen, Frank Aarebrots familie og Studentersamfunnet i Bergen, til minne om professor Frank Aarebrot. Forelesningen skal hedre den muntlige fortellertradisjonen han var kjent for.

Med tydelige formidlingsglede og en evne til å trekke forbindelser mellom litteratur, politikk og samtid, traff Drangsholts forelesning kjernen i nettopp denne tradisjonen.

– Det er vanskelig å se klart sin egen samtid. Vi bør være årvåkne. Vi bør lese bøker, og kanskje se en TV-serie av og til. Og ikke minst bør vi make humaniora great again, avsluttet hun.