Halsnøy kloster: Jakta på ein tapt skriftkultur

Augustinerne var regulære kanniker og ikke munker. I den internasjonale forskningen om augustinerkannikene, har hovedspørsmålet derfor vært hvorvidt deres religiøse funksjoner skilte seg fra tradisjonelt benediktinsk klosterliv. Foredraget kom inn på denne debatten og så nærmere på hvilke religiøse funksjoner Halsnøy kloster og de andre norske augustinerklostrene ser ut til å ha hatt.

Også  grunnleggelsen av augustinerklostrene i Norge og erkebiskop Øysteins svært sentrale rolle i den forbindelse ble diskutert. Rollen hans blir enda mer sentral enn tidligere antatt, da det ser ut til at Olavsklosteret i Stavanger, som ble grunnlagt før hans tid, ikke var et augustinerkloster, men var benediktinsk. I forhold til augustinernes religiøse funksjoner overfor lekfolk er det spesielt interessant at augustinerkannikene, som presteutdannede, deltok i utadrettet tjeneste, blant annet som sogneprester. Siste punkt var  augustinernes religiøse oppgaver overfor sekulærgeistligheten. Her kommer det fram at erkebiskop Øysteins viktigste hensikt med å få augustinerne til Norge, var at de skulle være en spydspiss for reform i den nye norske kirkeprovinsen. De skulle være forbildene de andre geistlige skulle strekke seg etter og det er veldig tydelig at augustinerne og reformmiljøet rundt dem sto svært sentralt i den viktige ekspansive perioden for den norske kirkeprovinsen i andre halvdel av 1100-tallet og på begynnelsen av 1200-tallet. 

Gjennom innlegget …et concilium meum est cum bibulis… vart det gjeve eit glimt inn i klosterdisiplinen på Halsnøy i første halvdel av 1300-talet, sett i samanheng med Bergenbiskopane sitt tilsyn med klostera i bispedømmet. Det er eit rikt kjeldemateriale både av normativ og deskriptiv karakter, med Nidarosprovinsen si kyrkjelege lovskaping gjennom provinsialstatutta og mengda av mellomalderbrev frå Registrum, den såkalla Kopiboka frå bispestolen, som med over 500 privatbrev og diplom dekker tidsperioden frå 1305 til 1342. Lærde og aktive biskopar greip fatt i alt frå eit litt for lystig klosterliv med drikkelag og brot med den strenge timeplanen klostersamfunna levde under til strid om ressursar frå vedhogst og fiske. Biskopen skulle overvåke og bekrefte abbedvalg, visitere klosteret, ha tilsyn med klosterdisiplinen og døme i saker der abbed eller brør var involvert.  Både abbed og brør fekk klager mot seg. Vi ser døme på at dei heller ville skyte saka si under kongen sin domstol. Men Bergensbiskopen heldt ei stram hand over det livlege klostersamfunnet på Halsnøy. Det ser vi mellom anna av formularet frå den eden den nye abbeden måtte avlegge til Bergensbiskopen i 1338. Her måtte han love truskap og lydnad til biskopen, han fekk ikkje avhende gardar eller jordegods utan samtykke, fekk ikkje ta inn lekfolk (proventfolk) til underhald i klosteret utan løyve frå biskopen, og abbeden måtte love at den augustinske klosterregelen skulle gjelde. Det er mogleg å gå vidare inn i dette materialet, både for å forstå lære og liv i klosteret betre, men også for å vurdere kva lærdomskultur klosteret stod i og kva bøker ein kunne vente å finne i klosteret.

Kva kan vi vita om arkivet som var på Halsnøy kloster i mellomalderen? Arkivet i dag er tapt. Til liks med dei aller, aller fleste norske klosterarkiva har også det gamle arkivet frå Halsnøy kloster forsvunne ein eller annan gong før dei vart sett på som viktige nok til å ta vare på for ettertida. Halsnøy i Sunnhordland var ei eiga forlening i etterreformatorisk tid, men arkiva frå både mellomalderen og første delen av tidleg moderne tida er meir eller mindre sporlaust borte. Det store unntaket for norske kloster er Munkeliv kloster i Bergen, der det finst gode kjelder fram til 1427 – med både brevbok og jordebok (AM 902 a 4to og AM 902 b 4to). Dessutan finst det nokre yngre jordebøker frå 1400- og 1500-talet frå Munkeliv.

Kva veit vi så eigentleg om klosterarkivet på Halsnøy? Det er ikkje veldig mykje. Arkivet i mellomalderen veit vi absolutt ingenting om – det er ikkje nemnt i noko kjelde. Men det har like fullt eksistert. Kva omfanget var, veit vi ikkje noko om. Litteraturen om klosteret på Halsnøy viser ofte til ei kommisjonsforretning frå 1712 der det er nemnt både det som må ha vore ei brevbok og ei jordebok, truleg snekra over same lesten som dei som er bevarte frå Munkeliv kloster. Det er i desse kommisjonsforretningane, eller besiktigelsesforretningane at vi finn mest informasjon om det gamle arkivet på Halsnøy. Det finst fleire slike kommisjonsforretningar, og den eldste av dei som fortel noko om arkivet, er frå 1672. Denne artikkelen brukar desse kjeldene for å sjå om det er mogleg å finna ny informasjon om kva som fantest av arkiv på Halsnøy kloster i mellomalderen og i tidleg moderne tid.

Konventseglet til Halsnøy kloster, og ikke minst senere fremstillinger av seglet, har en interessant historie det er verdt å undersøke nærmere. Utgangspunktet for denne undersøkelsen av seglet og dens historikk er knyttet sammen med museets egen historie og registreringen av seglet som et objekt i museets samling. Her er en presisering nødvendig. Museet er i besittelse av en gjenstand, en klisje i metall, som skal fremstille det opprinnelig seglet. Det opprinnelige seglet er sannsynligvis tapt, det samme er seglstampen.

Segl var en del av den middelalderske skrivekulturen, og offisielle brev fra klosteret ble beseglet med abbed – eller konventseglet. Segl ga legitimitet til brev og andre dokumenter som gikk ut fra klosteret, og garanterte deres ekthet. Konventseglet forpliktet hele konventet, og ikke bare enkeltpersoner. Dermed var konventseglet en viktig del av klosterets identitet og legitimitetsgrunnlag. Halsnøy kloster tilhørte augustinerordenen, og ble ifølge en yngre kilde, Bergen Fundas, grunnlagt i 1163/64, og var tilegnet den hellige ånd. Moderklosteret var et kloster utenfor Grimsby i England, «the abbey of Wellow». Dets konventsegl var ikke rundt som Halsnøys, men spissovalt, og viser klosterets helgener, St.Olav og St.Augustin.

Motivene er viktige for å tolke seglene, blant annet har man tidfestet seglene etter stilen på det som er avbildet på seglet. Harry Fett har gjennom en artikkel vist hvordan stilformen i seglet utvikler seg utover på 1200-tallet og framover sammen med arkitektonisk stilutvikling, fra romansk og til gotisk og høygotisk. Og tilsvarende ser han også utvikling av utforming av bispestaven, fra tidlige enkle utforminger til mer komplekse og detaljert framtoning. Et annet viktig tolkningsgrunnlag er selve seglbokstavene. Fra de slanke, store og åpne på 1100-tallet, vokser de utover 1200-tallet i tykkelse og stues tettere sammen. Fra ca 1250 er de fete og dypt gravert, og som regel tettere plassert. Det synes å være to utviklingslinjer knytta til klostersegl, den ene er det kirkebygningen står i sentrum og den andre er der en helgen eller Gud i stort format er det primære i bildet.

Trætteberg (i Juvkams bok «Bjørgvin bispestol») beskriver seglets motiv som følgende: Om konventseglet til HK: Tre-enigheten. Faderen sitter på himmelbue mellom sol og måne, har en korsfestet Kristus mellom knærne og over korset svever en Helligånds-due. Rutenett med små roser som bakgrunn. Halsnøy klosters konventsegl er typologisk datert til 1200-tallet og Trætteberg skriver at Helligåndsklosteret på Halsnøy har Tre-enigheten som hovedsymbol i sitt konventsegl. Hvilket vi også ser, delvis, på bildet av konventseglet her. Et sentralt spørsmål jeg stiller er: Hvor er det blitt av dua? Og hva kan motivet ellers fortelle oss?

Seglet ble første gang presentert for et norsk publikum i Christian C. A. Langes verk om historien til norske klostre i middelalderen fra 1847. Et sentralt spørsmål i undersøkelsen er hva Lange bygget sin presentasjon på. Hvilke andre fremstillinger har vi å sammenligne med og hvilke kilder er hensiktsmessige og mulige å undersøke med tanke på å komme nærmere en forklaring på seglets motiv og Langes gjengivelse?

Lange jobbet i mange år med middelalderdiplomer i Danmark. En hypotese er at Lange kan ha sett tegning av seglet, f.eks (i arkivet) etter den danske historiker og arkivar Jacob Langebæk i København. Hvis dua er så avgjørende og går hånd i hånd med de andre treenighetssymbolene, ja de opptrer alltid sammen, kan Trætteberg synes å mene, ville Lange vært så unøyaktig i sin gjengivelse at han utelater den? Kan det være at det eksisterer en tegning av seglet i f.eks håndskrifsamling på Universitetet i København eller i de danske Rigsarkivet? Dette gjenstår å undersøke. Vi kjenner imidlertid også til andre kilder, middelalderske håndskrifter, som viser illustrasjoner av tre-enigheten fra middelalderens kloster i Europa som har motivslektsskap med Halsnøyseglet, og som kan bidra til å kaste lys over Halsnøy kloster konventsegls opphav, utforming og motiv.

Bidraget presenterte materiale som tilhører Manuskript- og librarsamlingen (Universitetsbibliotekets Spesialsamlinger) og som kan knyttes til Halsnøy kloster. Hoveddelen av dette materialet består av diplomer, både originaler og kopier, som kan dateres mellom 1482 og 1801. Det vil si at de dekker hele historien til Halsnøy fra den ble et augustinsk kloster og til epoken klostergården ble kjøpt av familien Juel.

Diplommaterialet ble nylig presentert på en av de ukentlige spesialglimt-artiklene som Spesialsamlingene publiserer i UiBs nettavis På Høyden, Halsnøyklosteret ved manuskript og librarsamlingen. Til Halsnøyseminaret ble det spart en skatt uten like som tilhører historien til familien Juel. Et par ord om dem først:

Det var Andreas Juel (1722-1777) – fut i Sunnhordaland og Hardanger fra 1755 – som kjøpte både klostergården og usolgte eiendommer som var en del av det gamle klostergodset. Han ble gift med Anna Christophersdotter Munthe som etter Andreas død drev gården til 1794 som enke. Da overtok sønnen Niels Andreasson. Han ble gift med kusinen sin, Marie Mangor Munthe, og etter hans tidlige død var det broren til Marie, Christopher Munthe, som tok opp gårdsdriften. Både han og konen døde i tiden 1804-05 og gården ble eiendom til Niels Dahl, det vil si den ble overtatt av noen utenfor familien Juel! Men, dette varte bare i fem år. I 1810, i en alder av 18 år, kom Andreas Christophersen Juel (1792-1867) tilbake etter militær tjeneste og overtok gården på odel. Midler fikk han låne blant husmennene på Kloster.

Her begynner den best kjente fasen av Juel-historien, en historie som avspeiles i en regnskaps- og notatbok med signaturen ubb-ms-1123. Notatene begynner allerede i 1811, ett år etter Andreas overtok gården. Han er nevnt i en innførsel fra 1875 skrevet av en annen person som må være sønnen til Andreas, Nils Juel (1831-1898). Han ble gårdsherre etter farens død i 1867. Nils er den desidert mest kjente av Juel-familien, og det for flere årsaker: han studerte ved landbruksakademiet i Hohenheim nær Stuttgart og ble inspirert til sin videre opparbeiding av gården fra disse studiene. Han så viktigheten av bondenæringen og den praktiske kunnskapen, og grunnla den første høgskolen i Vestlandet, som var den tredje i hele Norge.

Dessuten, mens han var i Tyskland, opplevde han en nasjonal vekking som vektla det mest markerte utrykket for en nasjon, nemlig språket. Etter hans retur til Norge og Halsnøy bestemte han seg for å bruke både muntlig og skriftlig «bøndenes» språk, og dermed ble han en av de sterkeste støttespillere for landsmål. Han skrev egentlig det første private brevet på landsmål, adressert til Ivar Åsen i 1854. Et par år senere skriver han med landsmål i vår lille notatbok, og da han listet gårdsnavnene under sitt ansvar har vi sikkert de eldste bevarte stedsnavnene skrevet på landsmål!

Skriftkulturen fra Halsnøy var ikke bare et middelaldersk fenomen, kanskje et slikt manuskript har enda større verdi for den norske identiteten, slik den utrykkes gjennom språket og skriften.

Pergamentbladene fra middelalderbøker ble på 1500- og 1600-tallet gjenbrukt i innbindingen av offentlige regnskaper. I dette materialet inngår fragmenter fra klosterbøker. Lenskanselliet for Halsnøy og Hardanger len lå i det gamle Halsnøy kloster, og pergament fra klosterbiblioteket er høyst sannsynlig benyttet som innbindingsmateriale på lensregnskaper derfra. Kanselliet for Bratsberg len lå like ved Gimsøy benediktinerkloster (grunnlagt ca. 1150), og jeg har gjort en pilotundersøkelse i materialet derfra for å se om det er mulig å identifisere fragmenter av klosterbøker fra Gimsøy.

Drøyt hundre bøker fra Bratsberg er identifisert i fragmentmaterialet. Det viste seg å være kun én åpenbar klosterbok fra slutten av 1000-tallet, nemlig et foliomanuskript av Augustin. Det finnes fragmenter av seks missaler som kan knyttes sammen ved hjelp av både tekst- og noteskrivere som har arbeidet på tvers over flere bøker like før og etter år 1100. Dermed kan et av de tidligste skriptorier i Norge ha vært aktive i dette området. Også en del av det tidligste importerte bokmaterialet i Norge fra 900- og 1000-tall kan også knyttes til Bratsberg, og både import og lokal produksjon ser ut til å fortsette middelalderen ut. Man sitter igjen med et inntrykk av at det var et senter rundt Bratsberg lendmannssete for liturgiske bøker allerede ca. 1100 før grunnleggelsen av Gimsøy kloster, og en viss lokal produksjon skjedde i området middelalderen ut. På spørsmålet om det finnes bøker som kan knyttes direkte til Gimsøy kloster, er svaret mer usikkert.

Fragmentene som utgjør Lec-Br 11 gir et viktig innblikk i tidlige lesevaner på Halsnøy. Skrevet i andre halvdel av 1100-tallet, trolig i kjølvannet av husets etablering og basert på paleografien i Norge trolig ved Halsnøy, avslører disse fragmentene læren som formet kannikenes hverdag. Som et lectionarium, det vil si lesetekster brukt i gudstjenester, inneholder fragmentene både en rekke typiske tekster samt noen bemerkelsesverdige tekstvalg som hjelper oss å tegne et mer spesifikt bilde. I tillegg til bibelske lesninger og helgeners liv, ser vi andre vanlige lesninger fra Ambrosius, Augustin og Gregor.

Spesielt inkluderer lectionariet, som Astrid Marner har demonstrert, et lesestykke som ble brukt til festen for translasjonen av sankt Iudoc (9. januar). Translasjonsfesten markerer overføringen av relikvier fra Nord-Frankrike til Winchester og feiringen av denne dagen viser en løs forbindelse til Winchester.  I tillegg bevarer fragmentene lesestykker fra en samling prekene som kalles for homiliarium av Angers. Samlingen fungerte som en grunnbok for presteskap med pastorale plikter og ble brukt i augustinske hus fra det tolvte århundre av. Dessuten inkluderer Lec-Br 11 også en lesning fra en homilie som kun er funnet i en versjon av samlingen i et håndskrift fra Vest-Midlands i England. Følgelig demonstrerer disse fragmentene ytterligere forbindelser mellom England og Halsnøy i grunnleggelsen. Bruken av homiliarium av Angers bekrefter dessuten bildet av klosteret utarbeidet av Olav Nenseter som understreker augustinernes utadrettede tjenester.

Foredraget til Stefan Drechsler tok for seg paleografien, tekstinnholdet og utformingen av syv fragmenterte lovsmanuskripter fra Sunnhordland og Hardanger fra middelalderen. I et søk etter et potensielt felles produksjonssted ble de sammenlignet med hverandre, og med andre fragmenterte norrøne manuskripter som likevel ble brukt som skatteregnskap i samme regioner og tid (hovedsakelig 1250-1350). Med utgangspunkt i paleografisk, tekstlig og kodikologisk grunnlag avsluttet foredraget med en teori om et profesjonelt scriptorium som med stor sannsynlighet var ansvarlig for både én av de lovfragmentene fra Hardanger, og en rekke lovmanuskripter fra Bergen i tidsrommet 1320-1350.

På 1500-talet gjekk dei handskrivne bøkene frå mellomalderen gradvis ut av bruk. Boksidene av solid pergament blei ofte gjenbrukte som innbindingsmateriale for rekneskap for len og fogderi på 15- og 1600-talet, og hamna dermed som «gratispassasjerar» i Riksarkivet i Oslo. Dersom me skal leite etter bøker som kan knytast til Halsnøy kloster, er det naturleg å byrje med dette fragmentmaterialet. Fragment frå kring 40 bøker, dei fleste på latin, er funne på rekneskapa for Hardanger og Halsnøy len. Frå Sunnhordland fogderi som omkransar Halsnøy, men låg under Bergenhus len, er det restar etter omkring 20 handskrifter. Fragmenta kjem frå handskrifter som kan daterast til tida mellom 1125 og 1475.

Fleirtalet av handskriftene som finst i fragmentsamlinga har vore liturgiske, som vil seie at dei har vore brukte under feiring av messe og tidebøner i ulike kyrkjer. Dei messebøkene som ser ut til å vere lokalt produserte, vitnar om ei praktisk tilnærming og skulle vere til nytte meir enn til pryd. I Sunnhordlandsmaterialet er det eldre bøker som dominerer, daterte til 1100-talet, noko som tyder at dei kjem frå soknekyrkjer i området.

Det finst også restar av teologiske, juridiske og litterære tekstar. Blant fragmenta frå Hardanger og Halsnøy len finst det fleire bøker frå kring 1300, men også her finn ein bøker frå 1100-talet, og ein del av desse er teologiske tekstar som ville vere naturlege i eit klosterbibliotek (som salmekommentarane til Lethbert av St-Ruf og Gilbert av Poitier). Desse tekstane stemmer godt overeins med augustinsk lærdomsaktivitet. Eit fragment frå eit 1100-talsmissale ved Universitetsbiblioteket i Bergen (UBB MS 1549,2), som syner påverknad frå England, bør sjåast i samanheng med det øvrige materialet.