Ny doktorgrad: Marie Holm

Om tema i doktoravhandlingen

At dommer blir bindende og endelige (rettskraftige) er en viktig forutsetning for at partene skal kunne innrette seg etter dem. Avhandlingen drøfter sivile dommers bindende virkning i tilfeller hvor det etter dommen har inntrådt nye faktiske forhold. Spørsmålet er når det at faktiske forhold har inntrådt etter dommen gir adgang til å gjenåpne denne eller reise en ny sak. I avhandlingen drøftes hvilke typer endringer i de faktiske forholdene som kan gi grunnlag for en ny prøving av saken, og hvor store endringer som må ha inntruffet for at en part skal ha rett på en ny prøving.

Et av avhandlingens sentrale funn er at det finnes en ulovfestet regel som kan gi rett til å reise ny sak i tilfeller hvor en rettskraftig dom har bygget på en forutsetning om den fremtidige utviklingen i saken, og utviklingen etter dommen viser at forutsetningen ikke slo til. I slike tilfeller oppstår spørsmålet om man kan få en ny dom basert på den utviklingen som faktisk inntraff. En skadelidt har for eksempel blitt idømt erstatning for fremtidig inntektstap ut fra en forutsetning om at hun ikke vil kunne arbeide resten av livet. Senere viser det seg at dette ikke er tilfellet, og skadevolder ønsker en ny erstatningsutmåling basert på den utviklingen som inntraff. Holm konkluderer med at disse situasjonene ikke gir rett til å gjenåpne saken. Det finnes heller ingen generell lovregel som gir rett til å reise en ny sak i slike situasjoner.

I tilfeller hvor etterfølgende faktiske forhold gir grunnlag for et nytt søksmål, oppstår spørsmålet om hva som skal være omfanget av den nye prøving. Skal retten bare prøve betydningen av de nye forholdene, eller skal retten også prøve forhold som ble prøvd i den første saken? Ut fra den betraktning at en ny prøving med grunnlag i etterfølgende faktiske forhold ikke bør gå lenger enn begrunnelsen for å tillate ny sak tilsier, argumenterer Holm for at den nye prøvingen i størst mulig grad bør begrenses til betydningen av de nye forholdene.