Tran feirer 10-års jubileum som fast ansatt

Tran ble først introdusert til IFT i 2001 gjennom en vietnamesisk venninne som jobbet på instituttet. Ved siden av barnehagejobben, begynte Tran å pendle til Bjørn Trumpys Hus—først på frivillig basis for å hjelpe venninnen, og etter hvert som deltidsansatt. På den tiden bekymret ikke Tran over økonomien, da hun ble forsørget av sin ektemann som jobbet hos et datterselskap av Equinor. Men etter at mannen hennes gikk bort i 2012, endret livet til Tran brått seg.

- Etter at min mann døde, hadde jeg en vanskelig økonomi, forteller Tran.

- Jeg hadde ingen framtid.

Da hennes vietnamesiske venninne flyttet vekk og sluttet i jobben sin, ble Tran kontaktet av IFT, som den gang var ledet av instituttleder Geir Anton Johansen og administrasjonssjef Grete Ersland, om hun var interessert i fast ansettelse ved instituttet. Jobben ville sikre henne et levebrød og gode pensjonsvilkår. Tran takket ja og ble i 2013 fast ansatt på IFT.

- Jeg har siden fått tilbud om å jobbe andre steder, men jeg takket nei. Jeg liker meg mest her. Alle er snille mot meg. Selv om jeg ikke tjener så mye penger, liker jeg å jobbe her. Jeg føler at de tar vare på meg, smiler Tran og mimrer om studenter som har kommet og gått i gangene på IFT, tidligere studenter som nå har blitt ansatte.

- Det er mange studenter som kommer tilbake etter 4-5 år. Jeg ser mange kjente fjes. Trygve Skjold pleide å spise middag hver dag i kantinen, og så forsvant han i noen år. Og nå er han tilbake!

Liten dame på store motorsykler

Tran kommer opprinnelige fra Ho Chi Minh City (tidligere Saigon) i Vietnam. Et lite dypdykk i fotoalbumet til Tran viser at den blide vietnameseren også var like blid som barn. Men at Trans store hobby og lidenskap er å kjøre store motorsykler kommer nok overraskende og uforventet på de fleste.

- Jeg var aldri redd i Vietnam. Selv om jeg er liten, så likte jeg å sykle store sykler. I Vietnam syklet jeg på høye sykler og store motorsykler, mimrer Tran fornøyd.

- Jeg var ute hele tiden med venner, danset og festet (men ingen øl og alkohol – bare kaffe!). Jeg likte høye hæler, store motorsykler og store klokker.

Høye hæler og store motorsykler har siden blitt faset ut med årene, men store klokker og kjøretøy er fortsatt en storfavoritt. 

- Har du ikke sett bilen min? Jeg kjører en stor bil i Norge, ler Tran. 

Som ungdom var Tran en energisk og artig jente med mye latter og moro. Barndomsårene til Tran var lykkelige. Hennes familie hadde en hushjelp som tok seg av matlaging og husarbeid, mens Tran syklet rundt etter skolen, traff venner og danset. Så kom Vietnamkrigen, en skjebnesvanger hendelse som etter hvert førte henne og mange vietnamesere til Norge.

- Etter at moren min døde, begynte jeg å tenke mye over barndommen min. Jeg prøver å huske og huske, men jeg kan ikke huske om jeg lagde mat hjemme da jeg var 16-17 år fordi jeg var ute hele tiden. Foreldrene mine jobbet og betalte for skolen min og en hushjelp lagde mat og vasket huset vårt. Jeg var aldri trist—jeg lo hele tiden.

- Etter 1975, fikk vi ikke lov til å ha hushjelp lenger på grunn av kommunismen, forteller Tran og kikker ned på bildealbumet sitt. I det tykke fotoalbumet er det mange bilder av en ung, lykkelig jente på motorsykler og i høye hæler.

- Før 1975 – jeg husker ikke lenger.

Norge: - som et eventyr!

Da Vietnamkrigen inntraff, ble mange vietnamesere tvunget til å søke ly utenfor landet. En av dem, Trans framtidige ektemann, kom til Norge. 

- Min mann kom som flyktning til Norge i 1979. Etter ti år, reiste han tilbake til Vietnam og besøkte min bror. Der traff han meg og spurte meg om jeg ville komme til Norge. Jeg sa nei, ler Tran.

- Jeg sa: «Jeg blir bare med deg til Norge hvis jeg gifter meg med deg». Så han ble hos meg i en måned før han måtte til Norge. Etter et år kom han tilbake til Vietnam og giftet seg med meg. Etter kun tre måneder, dro jeg til Norge.

Du var ikke redd?

- Jeg er en sterk dame, men i min manns øyner var jeg ikke sterk. Min mann gjorde alt: han vasket, laget mat til datteren min, gjorde alt! Han kom hver dag og hjalp meg på jobben; han kjørte meg til jobb; han kjøpte alt til meg. Jeg var som et barn til ham, mimrer Tran lykkelig.

- Men i Vietnam torde han ikke å kjøre. Jeg satt foran på motorsykkelen og kjørte ham.

Hvordan var det å komme til Norge for første gang?

- Da jeg var i Vietnam, fikk jeg julekort med bilder av juletrær dekket av hvitt snø og et slott i Norge.  Jeg husker jeg tenkte: «Dette ser ut som et eventyr!» Første gangen jeg kom til Norge og så snø oppe på et slott i Bønes, tenkte jeg «Dette er ikke et eventyr, det er ekte!»

I Norge fikk Tran og hennes mann en datter. Tran oser av stolthet og glede hver gang hun nevner henne, selv om hun forteller at de ikke alltids står på god (ski)fot med hverandre.

- Min datter er veldig flink på ski! Jeg sa til henne en gang: «Kan du lære meg? Jeg har så lyst!» Så en gang kjørte hun meg til Fana og jeg fikk øve på å stå på ski på flat bakke, men datteren min synes det var kjedelig. Hun sa: «Mamma, jeg liker ikke å gå på langrenn, jeg liker slalåm! Raskt nedover!». Da sa jeg: «Nei takk, jeg går ikke på ski igjen», ler Tran. 

Stolt og takknemlig

Etter at mannen hennes døde i 2012, har Tran fokusert på å forsørge og oppdra datteren sin, som i dag er masterstudent på Norges Handelshøyskole. Tran passer på at datteren blir kjent med både norsk og vietnamesisk kultur, språk og historie. Hvert år pleide hun å ta med datteren tilbake til Vietnam for å besøke besteforeldrene, fram til de gikk bort.

- Jeg er stolt av meg selv. Selv etter min mann døde, stod jeg opp og passet på datteren min til nå. Jeg støttet henne økonomisk. Jeg har et hus, en jobb og en datter. Jeg er stolt. Mange vietnamesere sier til at meg at jeg er veldig flink som klarer å støtte min datter og meg selv—alene.

Det er ett minne som Tran husker spesielt godt:

- Da min mann døde, kjente jeg ikke så mange. Men i begravelsen til min mann, kom plutselig mange fra IFT til kirken i Møhlenpris for å minnes min mann – studenter, ansatte og sjefen. De deltok og leste bønn i én time. Jeg følte meg varm inni meg fordi det var så mange folk som kom. Jeg ble så glad! De tenkte på meg og jeg er takknemlig. Geir Anton, Grete, Gjert, alle. Dette er et minne som sitter inne i hodet mitt hele tiden.

I dag er du 63 år. Du har levd et langt og spennende liv. Har du noen drømmer framover?

- Nei, ler Tran.

Etter litt oppmuntring, løfter Tran forsiktig sløret på sine tanker:

- Før var jeg redd for at jeg skulle bli gammel og være alene hjemme. I Vietnam er det slik at selv om man blir gammel, har man venner som passer på deg. Men jeg vet ikke om i framtiden om jeg skal tilbake til Vietnam eller være her i Norge. Jeg har ikke tenkt på noe. Jeg håper bare å kunne være i nærheten av min datter.

- Da jeg var yngre, hadde jeg mange drømmer. Jeg reiste rundt omkring i Vietnam. Jeg ønsket meg en god mann og en god jobb som tjener penger. Jeg ønsket meg mange ting, men nå ønsker jeg ikke noe mer. Nå tenker jeg kun på datteren min. Jeg vil at hun skal finne seg en mann som passer for henne, at hun skal få seg en utdanning, at hun skal finne seg en jobb, at hun skal være trygg—sånne ønsker som alle mødre har.