Sundhedscommisionen i Bergen - miljørettet helsevern i et historisk perspektiv
Bergen har i århundreder vært en av de tettest befolkede byer i Norge. Dette har i høy grad influert på sunnhet og sykdom. Likevel gikk Bergen blant leger for å være en sunn by, og bergensværet trekkes positivt frem i lyset. Eksempelvis uttaler stadsfysikus Heiberg i 1861: "det regnfulde vejr virker i det hele ikke ugunstig paa sundhedstilstanden; mængden befinder sig særdeles vel i den fugtige luft. Men østlige vinde med klar himmel medfører oftest større sygelighed." Den gang målte man ikke forurensningskonsentrasjonen i uteluften, men likevel skriver stadsfysikus Lindholm i 1890-årene: ""Paastanden om at bergenserne trives best i regnvejr er ikke uten grunn. Opphører det nogen tid at regne og der samtidig blæser norden- eller østenvind, støver det i Bergen maaske værre enn i nogen anden by. Med støvet indfinder stanken fra smug og smit sig." Artikkelen er skrevet av av siv.ing. Lars G. Wessel Johnsen, spesialrådgiver Teknologisk Institutt forhenv. avd.leder Kontor for Teknisk Hygiene, Bergen kommune
Hovedinnhold
Tross Heibergs positive omtale av bergensværet og dets virkning på sunnheten, var sjøfartsbyen Bergen sterkt utsatt for epidemiske sykdommer. Siden Svartedauen i 1349 og i århundredene fremover var byen flere ganger hjemsøkt av farsotter. Pest, kopper og tyfus herjet gjentagne ganger. Det fortelles at hver enkelt epidemi tok livet av 25% av byens befolkning. Det var disse farsottene som gjennom den asiatiske kolera rundt 1830 ga støtet til at det ved kongelig resolusjon av 26.06.1831 ble opprettet de første sunnhetskommisjoner i Norge. I hvert amt fikk amtmannen pålegg om å opprette dem "overalt hvor de synes paakrævet". Den gang kom ikke kolera til Bergen.
Her er kolera
Men den neste epidemi som hjemsøkte hele Nord-Europa, kom til Bergen med et hollandsk skip i november 1848. 11. desember døde plutselig en fattig vekterkone som hadde vasket klær som hadde tilhørt en død passasjer fra skipet.
Noen dager etter at det første tilfelle av kolera ble oppdaget, opprettet man 18. desember en sunnhetskommisjon bestående av et dusin medlemmer. Hver av disse fikk anvist et distrikt av byen som de "skulde føre tilsyn med, og holde øye med urensligheden og se til at faa opsporet mulige syke". Plakatene "HER ER KOLERA" kunne hyppig sees på gatehjørnene . Koleraen herjet voldsomt og over tusen mennesker i og rundt Bergen døde denne vinteren.
I august 1853 ble kommisjonen igjen samlet, og holdt møter til januar 1854. Koleraen kom heller ikke denne gang og heller ikke i 1857. Men 2 leger ble i 1857 ansatt for å være hygieniske kontrollører i hver sin halvdel av byen. Disse fungerte ut 1859.
Epidemisk vekselbruk
Man tok for seg mange av byens sanitære misforhold i denne tiden, f.eks. skarnprammene, skarndynger, slam- og avfallskister, mudderpøler og vanntilførsel, samt innførte ordninger for et "latrinevæsen" (skarn: avfall). Skarnprammene var skip for frakt av avføring til bruk som gjødsel på landsbygda. Dette kan sees på som et "epidemisk vekselbruk". Man lot landbøndene avhente privetkaggene, som de benyttet til gjødsling av markene. Følgen ble ofte gårdsepidemier. Til gjengjeld kom mange byfolk hjem med tyfus fra sine sommeropphold på landet. Byens avfalls- og avløpshåndtering, drikkevannsforsyningen og håndteringen av ferskt kjøtt var av byens kanskje største hygieniske utfordringer i denne tiden.
Før 1850 fantes det få kloakker i Bergen. Fra husene gikk det ikke annet enn gryteveiter, trerenner eller åpne rennestener.Tilstanden karakteriseres best ved en innberetning til sunnhetskommisjonen fra en av byens leger: "- madam N.N. kan ikke tømme sin nattpotte uden at indholdet maa løbe 725 alen i aaben rendesten før den naar offentlig kloak".
Inntil midten av det forrige århundre var byens vannforsyning utilstrekkelig. Dette medførte bl.a. at bybrannene fikk herje som de ville. Men tyfusepidemiene viste i tillegg at vannet ikke var hygienisk betryggende. Man hadde brønner som ofte lå midt inne i bebyggelsen. Disse var ofte mangelfullt bygget og utsatt for allslags forurensning, spesielt fekal bakterieflora fra de ofte nærliggende utendørs toalett.
I tillegg var behandlingen av næringsmidler, spesielt kjøtt og fisk, lite hygienisk tilfredstillende. Kjøtt og fisk ble lett bedervet, da man hadde for vane å frakte kjøtt og fisk "rund", dvs. uten at innvollene var tatt ut. Eksempler på hygieniske tiltak mht næringsmidler, var obligatorisk kjøttkontroll, opprettelsen av kommunalt slaktehus og egen kjøttbasar for omsetning.
Sundhedsloven
Inntil 1860 hadde alle sunnhetskommisjoner vært provisoriske og alle forholdsregler hadde vært panikkpregede. Når faren var over, gled man inn i den gamle praksis. Men etterhvert vokste imidlertid forståelsen av hvilken betydning et ordnet sunnhetsvesen har for samfunnets sikkerhet og velvære. Når "Lov om Sundhedscommisioner" ble vedtatt 16. mai 1860, innledet man den offentlige hygienes tidsalder.
Den første sunnhetskommisjonen i Bergen bestod av følgende medlemmer:
stadsfysikus O. B. Heiberg
rådmann J. Bonnevie
stadsingeniør F. Hansen
overlege D. C. Danielsen
kjøpmann I. F. Ameln
konsul Rolf O. Grip
De 3 siste var folkevalgte for 4 år av gangen. Det første møte ble avholdt 21. januar 1861. Noe offentlig kontor fikk man ikke før i 1892, da man også fikk ansatt 2 sunnhetsbetjenter og 1 kontorist. Den ene av sunnhetsbetjentene var dyrlege og skulle som assistent hos kommunedyrlegen ha ansvar for kjøttkontrollen, den andre var tekniker og fikk tilsynet med "renslighetsforholdene" i byen. I de følgende år ble flere ansatt for å føre tilsyn med bl.a. forholdene ombord i skipene, på havnen og i losjihusene.
Sundhedsforskrifter
Sunnhetsloven ga anledning til å utarbeide lokale sunnhetsforskrifter. Kommunenes forslag til sunnhetsforskrifter kunne gjennom kongelig resolusjon bli meddelt approbasjon i henhold til §4 i "Lov om Sundhedscommisioner m. M. af 16de Mai 1860" og §5 i "Lov indeholdende forskjellige Bestemmelser om Bygningsvæsenet af 19de Mai 1860".
De ulike kommunenes approberte sunnhetsforskrifter ble i samtiden gjengitt i Norsk Magazin for Lægevidenskaben. I Bergen ga magasinets informasjon tyngde til sunnhetskommisjonens innstilling til formannskapet ang. forslag til sunnhetsforskrifter. Bergens lokale sunnhetsforskrifter ble 23. juli 1864 vedtatt i formannskapet og ga sterke hygieniske føringer for byens videre samfunnsplanlegging.
Kolera - en forbundsfelle
Sunnhetskommisjonen var sterk, både administrativ og politisk. I tillegg hadde den samfunnsmessig stor innflytelse, i kraft av status i det klassesamfunn den virket. Likevel møtte den sterk motstand. Enhver inngripen fra det offentliges side ble av befolkningen følt som en påtrengende og unødig innblandling i private forhold. I tillegg møtte man motstand i embetsverket. Eksempelvis mente politimesteren i Bergen 1863 at Sunnhetskommisjonen kun var gitt kontrollerende og forslagsstillende myndighet. Dette sinket sunnhetskommisjonens arbeid betraktelig.
Men en god forbundsfelle hadde man i koleraen. Frykten for epidemier ga mandat til vidtrekkende hygienetiltak og drev arbeidet fremover i perioden frem til 1. verdenskrig.