Den lune stuen

Boligen

Våre tidlige boliger var hovedsaklig et skjul, et sted hvor man kunne finne varme, hvile og trygghet mot dyr og fiender. De første boliger i moderne tid var antakelig tømmerhus. Sentralt i boligen var ildstedet. Ildstedet sørget for stor luftgjennomgang, lys og varme. Med tiden ble ildstedet forandret. Disse forandringene av ildstedet skapte nye levevilkår, og påvirket mer enn noe annet husets planløsning, utforming og gjennom dette det totale inneklima.

Årestuen

Årestuen med det åpne bålet midt i rommet, er det eldste ildstedet vi kjenner i bolighus. Dette var laftede tømmerhus i èn etasje hvor møbler som benker og senger hadde sin faste plass rundt ildstedet, åren. I årestuen trakk røyken rett til værs og ut gjennom takhullet, ljoren. Takhullet kunne lukkes med en lem. Lemmen var ofte trukket med en tynn blære, slik at man slapp inn lys selv om takhullet var lukket. Eilert Sundt skriver i sine beretninger fra 1800-tallet at han en gang ville prøve lysforholdene fra gammel tid og tildekket vinduene i en gammel røykstove. Han ble forundret over hvor lyst det var i stuen. Det var i følge Sundt fullt mulig å lese og utføre forskjellig arbeid. Likevel fremstod årestuen tyngende som en lukket kjeller. Dersom ildstedet lå rett under ljoren, kunne man oppleve at glørne ble slukket av dryppende regnvann fra takhullet, som sjelden var helt tett.

Det var nok kaldt og trekkfullt i de gamle årestuene. Varmen gikk fra ildstedet og rett til værs. Varmeoverføring fra åpne ildsted skjer hovedsaklig ved stråling. I årestuen betød dette at man var avhengig av kontinuerlig fyring for romoppvarming. Fyringen krevde mye ved og man måtte ha rikelig tilgang på brensel. Ved fyring måtte døren stå oppe for å skaffe nok trekk og tvinge røyken opp gjennom ljoren. Loft og vegger ble derfor svertet av sot. Selv om tømmerveggene ble rengjort, ble de etter kort tid sorte som ibenholt. Ulempene ved slike ildsted var tydelige nok. De som var inne, levde i delvis røyfylte lokaler, og var ofte utsatt for kald trekk. Fordelene var at man kunne lage mat inne, samt tørke klær ved bålet.

Røykstuen

Røykstuen var et fremskritt i forhold til årestuen. Fremskrittet bestod i at åren ble lukket ved en muroverbygning, en såkalt røykovn. Selve ovnen bestod i Norge av stein, eventuelt med puss av leire. Da røykovnen i større grad avga varme ved konveksjon, hadde varmelagrende egenskaper og krevde mer trekk, ble ildstedet flyttet. Ovnen ble plassert i et hjørne i stuen, tett ved inngangsdøren. Fordelen med en slik røykovn i forhold til den gamle åren var opplagt. Grunnet steinens varmelagrende egenskaper, trengte man kun fyre opp ovnen to ganger pr. dag. Ovnslegemet holdt på varmen og avga denne over tid. Dette betød en vesentlig forbedring av det termiske innemiljø.

Likevel ga ovnstypen mange ulemper. Ved oppfyring av ovnen ble stuen fylt med røyk som i gamle dager. Når ovnen skulle tennes stod flammene som ildtunger i taket, noe som medførte stor brannfare. Mens den tidligere åren ga lys i stuen, medførte røykovnen at man i tillegg måtte benytte lysvirke, f.eks. tyristikker eller tran.

Sosialt fellesskap

Årestuen og røystuen ga et unikt sosialt fellesskap. Inne kunne det være et yrende liv. Stuen kunne ofte være både løe, stue, verksted, fjøs og stall på èn gang. For folk og fe var huset en liten verden for seg selv, et felles hjem med felles dunst. Forstuen tjente i regelen bare til gjennomgang, men av og til også til bosted for hønsene. De hadde ofte tilhold på en hjell langs den ene veggen. Vinterstid smatt de ofte inn i den lune stuen og søkte tilhold i varmen fra ildsted, mennesker og dyr.

Jordgulv

Grunnet brannfaren, var gulvet oftest av steiner eller jord, men senere også av halve tømmerstokker eller bord. Enten det var åre eller ovn, så tillot det ikke tregulv rundt ildstedet. I Norge benyttet man i stor grad steingulv. I motsetning til det bløte jordgulvet som lett ble sørpe av det mennesker og dyr skapte på gulvet, tillot ikke steingulvet at skyller og avløpsvann ble tømt i stuen. Steinen ga derfor utilsiktet en høyere grad av renslighet.

Skorstein

Oppfinnelsen av skorsteinen nådde til Norden i senmiddelalderen. Men det var bare de rike som hadde råd til å ta slik teknologi i bruk. Bergen var av de byer som hadde størst samkvem med omverdenen, og som tidlig fikk ta del i slike fremskritt. Så tidlig som i 1518 fikk presten i Fana 300 murstein i gave fra lensherren på Bergenhus. Prestegården var brent ned, og presten ville føre opp skorstein i den nye bygningen.

For almuen på bygdene var skorsteinen fremmed og underlig. "Trekkrøret" måtte omkalfatre og forandre huset, dvs. den gamle åre- eller røykstuen. Innføringen av skorsteinen tok derfor lang tid. Omveltningen skjedde gradvis i perioden år 1500-1800. Skorsteinen betød en teknisk revolusjon, da ljoren ble lukket og lysåpninger ble plassert i husveggen. Stuen eller huset fikk et nytt innemiljø ved at man fikk økt daglysmengden radikalt.

Lemstue

Da man ikke trengte det store rom mellom bjelkene og takryggen for å lede røk ut av huset, kunne man benytte dette til andre formål. Loftsrommene ble dermed dannet. Disse fikk oppvarming fra skorsteinen. På sikt betød dette at det ble vanlig med to etasjer. Da det kunne være flere skorsteiner i same hus, ble stuen til ett helt hus med mange rom. Skorsteinen ga også mulighet til å flytte matstellet ut i forrommet, den såkalte "koven". På sikt ga dette dannelsen av kjøkkenet.

Skorsteinen hadde mange fordeler med hensyn til innemiljø. Man ble i første rekke kvitt røyken og man fikk mere lys inn i huset. Skorsteinen økte trekken for fyring og ga dermed mer varme i stuen. Dette ga igjen, både under og etter fyring, et økt luftskifte ved den såkalte "skorsteinseffekt" eller naturlige ventilasjon gjennom termiske oppdriftskrefter.

Renslighetens tilbakegang

Både åren og røykovnen krevde at ljoren i taket var åpen for å slippe ut røyk og sørge for gjennomtrekk. Med den nye skorsteinen hadde man mulighet for å lukke ljoren selv om man fyrte. Særlig om vinteren medførte dette en særdeles dårlig luftkvalitet i boligene.

I Danmark opplevde man at gruen foran ovnen i "koven" ble benyttet til aske, avfall og andre fornødenheter. Verst var det med dyrene, som neppe tok hygieniske hensyn når de var trengende, noe som hele stuen bar preg av.

Den voksende sans for lun hygge medførte at skikken med bading ble svekket. Også bruken av badstu avtok gradvis. Medisinalberetninger fra Nordhordland på 1800-tallet gir inntrykk av at urenslighet var nedarvet fra tidligere generasjoner. Den kvalme osen i stuen kombinert med manglende personlig hygiene satte sitt preg på befolkningen. Lus og lopper formerte seg, og man fant en fredelig sameksistens: mennesker og utøy.

Det er paradoksalt at århundreders bygningstekniske forbedringer skulle ende i 1800-tallets sunnhetsberetninger om det uhygieniske stuerede. For våre tidlige samfunnshygienikere var dette utfordringer man tidlig ble oppmerksom på. Sundhedsloven og innføringen av lokale sunnhetskommisjoner gjorde fagområdet innemiljø og omgivelseshygiene til et satsingsområde i årene frem til 1. verdenskrig.

Ås 23.11.96 lgwj

Kilder:

Troels Lund: "Land og folk - hus og klædedrakt i det sekstende århundre" Annen bok: Hus i by og bygd. Særtrykk av "Daglig liv i norden" Gyldendal Norsk Forlag
Drange, Aanesen, Brænne:: "Gamle Trehus" Universitetsforlaget 1992
Michael Krohn: "Om reenligheden". Distriktslege i Ytre Nordhordland (Lindås og Manger prestegjeld) fra 1855 til 1863. Foredrag i sunnhetskommisjonen i Manger.