Øyeforandringer ved hyperbar oksygenbehandling

Øyeforandringer  med utvikling av nærsynthet  er en rapportert bieffekt ved hyperbar oksygenbehandling. Ved denne behandlingen plasseres pasientene  i trykkammer og puster inn rent oksygen under høyt trykk. Store mengder oksygen tas opp i blodbanene og transporteres til hele kroppen. Dette stimulerer til nydannelse av blodkar i oksygenfattig vev, hjelper hvite blodlegemer med å drepe bakterier og starter kroppens egen tilhelingsmekanisme. Behandlingen benyttes blant annet til pasienter med stråleskader etter kreftbehandling.

Avhandlingen har til hensikt å måle størrelsen på utviklingen av nærsynthet, kartlegge forløpet  i tiden etter avsluttet behandling og avdekke hvilke av øyets optiske komponenter som er involvert. Undersøkelsen av øynene er utført med anerkjente instrumenter og vel etablerte måleprosedyrer. Resultatene er publisert i fire artikler.

Flertallet av pasientene utviklet signifikante nærsyntskift i løpet av tre uker med hyperbar oksygenbehandling. Nærsyntskiftet var størst hos pasienter som pustet oksygen via hette og fikk øynene direkte eksponert for hyperbar oksygen, sammenlignet med pasienter som pustet oksygen med maske som dekket kun munn og nese. Netthinnen ble målt tynnere etter behandlingen, men endringen var liten og det ble ikke funnet noen sammenheng med nærsyntutviklingen.

Nærsyntheten var midlertidig og synskorreksjonen returnerte til opprinnelig verdi i løpet av 10 uker etter avsluttet behandling. Synsendringen skjedde kun i øyne med biologisk linse og ikke i øyne med innsatt kunstig linse etter grå stær operasjon. Det var ingen forandringer i øyets geometriske parametre, og mekanismen bak nærsyntskiftet relateres til endringer i øyelinsens brytningsindeks. Hyperbar oksygenbehandling ga ingen varige øyeforandringer  i løpet av studieperioden.   

Personalia

Knut Evanger er økonom og optiker. Han ble M.Sc i klinisk optometri ved Pennsylvania College of Optometry, Philadelphia, USA i 2000 og er ansatt som fagsjef hos Essilor Norge, Kongsberg. Forskningsprosjektet utgår fra Klinisk Institutt I, Universitetet i Bergen. Hovedveileder for doktorgradsarbeidet er professor Olav Henrik Haugen, og medveileder er professor Einar Thorsen.