CO2-skum for redusert karbonavtrykk fra oljeproduksjon

Globalt energitilbud bør være bærekraftig, billig, rikelig og pålitelig. Å møte disse kriteriene er samtidens kanskje største utfordring, da menneskeheten står overfor et trilemma mellom bærekraftig energiproduksjon, fortsatt økonomisk vekst og global oppvarming. Til tross for store teknologiske fremskritt innenfor fornybar energi, er tilbudssiden fortsatt dominert av fossile brensel. Et stort potensiale ligger derfor i å nyttiggjøre fossil energi på en mer klimavennlig måte. Injeksjon av menneskeskapt CO2 i geologiske formasjoner reduserer CO2 utslipp til atmosfæren, kjent som CCS (carbon capture and storage). I tillegg til å lagre CO2, kan man med god forståelse for fortrengningsprosesser i porøse medier også utnytte den som en innsatsfaktor i produksjonen av olje. Dette er kjent som CCUS (carbon capture, utilization and storage). Fordelen med CCUS er redusert karbonavtrykk fra energiproduksjon, samtidig som det gir økte økonomiske insentiver til bedrifter som ønsker å satse på grønnere fossil energi.

Gjennom innsamling av empirisk data på flere størrelses-skalaer viser resultatene i Rognmos avhandlingen at bruk av surfaktanter og nanopartikler muliggjør stabile CO2-skum i porøse medier. Skumdannelsen motvirker kjente utfordringer knyttet til CO2 strømning og forbedrer lagrings- og fortrengningsprosessen. Resultatet gjenspeiles i effektivisert oljeproduksjon og CO2 lagring. Et internasjonalt forskningssamarbeid mellom akademiske institusjoner og industri har muliggjort teknologitesting på stor skala i form av testinjeksjoner i Texas, USA. Tilrettelegging for utvikling og implementering av denne teknologien på norsk sokkel har vært et overordnet mål for prosjektet og avhandlingen bidrar som et ledd i denne satsingen.

Personalia

Arthur Uno Rognmo (f. 1987) fra Kirkenes har bachelorgrad i petroleums- og prosessteknologi (2013), mastergrad i reservoarfysikk (2015) og bachelorgrad i samfunnsøkonomi (2018) fra Universitetet i Bergen. Doktorgradsarbeidet har vært utført ved Institutt for fysikk og teknologi ved Universitetet i Bergen i perioden 2016-2018. Arbeidet ble finansiert av Norges forskningsråd gjennom CLIMIT-programmet. Professor Martin Fernø og professor Arne Graue har hatt rollen som veiledere under arbeidet.