Lys begrenser utbredelsen av verdens mest tallrike virveldyr

I havet minker lyset hurtig med dybde og mot polene varierer det med årstidene. Nord for polarsirkelen er sommernatten lys og vinterdagen mørk, og nær polene er det midnattsol og mørketid flere måneder i strekk. Dette skaper et utfordrende miljø for organismer som er avhengig av lys for å finne mat eller mørke for å gjemme seg.

Langbehn har modellert hvordan lys, gjennom syn, beiting og predasjon, påvirker fordelingen av arter. Modellen viser at minkende havis fører til mindre skygging, som øker den visuelle søkeevnen for pelagisk fisk om sommeren. Dette er gunstig for subarktiske fiskebestander som sild og makrell, som vandrer mot Arktis om sommeren og trekker sørover om vinteren.

For andre arter vil de ekstreme lysforholdene på høye breddegrader kunne begrense utbredelse. På hele kloden finnes små mesopelagiske fisk som utgjør størstedelen av den globale fiskebiomassen. Hver natt stiger de mot overflaten for å spise i trygghet av nattens mørke, før de synker ned igjen ved daggry. Midnattsolen gjør denne strategien umulig: da er det risikabelt å spise nær havoverflaten hele døgnet, siden de vil være et lett bytte for rovfisker og fugler.

Disse modellene, som er basert på økologiske mekanismer, gir et bedre grunnlag for å studere polare næringsnett og effekten av klimaendringer på arters  utbredelse.

Personalia

Tom J. Langbehn (f. 1988) har mastergrad i marin biologi fra Bremen Universität, Tyskland, med fokus på marin- og polar økologi. Siden våren 2016 har han vært ansatt som stipendiat ved Institutt for biovitenskap, Universitetet i Bergen, med Christian Jørgensen (UiB), Øyvind Fiksen (UiB) og Øystein Varpe (UNIS) som veiledere. Doktorgradsprosjektet er finansiert av EU-prosjektet MARine Management and Ecosystem Dynamics under Climate Change (MARmaED).