Hjem
Nye doktorgrader
ny doktorgrad

Hva vi kan lære av virveldyrenes nærmeste slektning

Jan Inge Øvrebø disputerer fredag 14. november 2014 for ph.d.-graden ved universitetet i Bergen med avhandlingen: «Cell cycle regulation of Oikopleura dioica».

Hovedinnhold

Reproduksjon av livets grunnleggende enhet, cellen, reguleres av bestemte sekvenser av cellulære prosesser, kalt cellesyklusen. Cellesyklusen blir nøye kontrollert av et mangfold av proteiner og kjemiske prosesser, som sørger for at genomet (DNA) kopieres kun en gang før cellen deler seg. Cellesyklusen består i hovedsak av to faser, DNA-syntese og celledeling. Vanlig celledeling, mitose, gir opphav til to identiske datterceller som kan gjenta denne syklusen. Feil i cellesyklusen kan i noen tilfeller føre til at kopiert DNA fordeler seg ulikt mellom de to dattercellene, noe som gir genetisk ustabile celler, og i verste fall kan føre til kreft. 

Sentralt i reguleringen av cellesyklusen står en klasse proteiner, kjent som «Cyclin dependent kinases». Tre av disse, CDK2, CDK4 og CDK6, regulerer starten av en DNA-syntese, mens en fjerde, CDK1, er ansvarlig for å initiere celledeling. Dette ene proteinet er essensielt for at cellen skal kunne dele seg, og så vidt man vet per i dag, fins det i dyreceller kun ett gen som koder for dette sentrale proteinet.

I dette arbeidet har Øvrebø studert cellesyklusen hos et medlem av virveldyrenes nærmeste slektninger, tunikatene. En av disse, Oikopleura dioica, er et dyreplankton som finnes i alle verdenshav. Dette er en dyreart der både utvikling og evolusjon skjer svært hurtig. Hos O. dioica ble det funnet hele fem gener som uttrykker CDK1, noe som gjør denne dyrearten til den eneste dyrearten vi kjenner til som har mer en ett gen som koder for dette «celledelingsproteinet». Videre ønsket Øvrebø å finne ut hvorfor O. dioica har så mange kopier av dette genet. Ved å hindre utrykking av disse genene hver for seg, så han at to varianter av CDK1 genet er essensielle for produksjon av fertile egg, hvorav det ene har en viktig innflytelse på selve egg veksten. Øvrebø har med dette arbeidet bidratt med ny kunnskap innen cellesyklus og evolusjon. Dette er kunnskap som i fremtiden kan få betydning innen forskning av kreftutvikling og infertilitet.

 

Personalia:

Jan Inge Øvrebø (f. 1981) er født og oppvokst i Stavanger. Han fullførte sin mastergrad i molekylærbiologi ved Universitetet i Bergen 2009. I perioden 2010-2014 har han vært stipendiat på Biologisk institutt ved UiB, samt Uni Research/Sars senteret. Han har blitt veiledet av professor Eric M. Thompson (UiB/Uni research), dr. Coen Campsteijn (UiO) og dr. Christofer Troedsson (Uni research).