– Belønningen er å formidle

– Kan du starte med å beskrive kort hva doktorgradsprosjektet ditt handler om?

– Prosjektet mitt handler om når norske myndigheter skal gi noen økonomisk kompensasjon for å ha krenket deres menneskerettigheter etter den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK). Myndighetenes brudd på EMK vil ofte ha konsekvenser som ikke kan gis et eksakt mål i penger (ikke-økonomisk skade), som for eksempel den følelsen av urett eller ubehag personer kan kjenne på når de utsettes for et menneskerettighetsbrudd. Jeg har sett nærmere på myndighetenes plikt til å betale erstatning for ikke-økonomiske skader (oppreisning) ved brudd på EMK.

– Hvorfor er dette aktuelt å forske på? Begår norske myndigheter mange slike menneskerettighetsbrudd?

– I Norge har det de siste årene blitt anlagt flere søksmål hvor det kreves oppreisning for at myndighetene har krenket EMK. To av søksmålene endte med at Høyesterett i juni i fjor avklarte at myndighetene må pålegges å betale oppreisning for brudd på EMK i den grad det er nødvendig for å gi tilstrekkelig reparasjon for krenkelsen (EMK-oppreisningsansvaret). Samtidig har den norske regjeringen igangsatt en prosess for å vurdere om, og eventuelt hvordan, EMK-oppreisningsansvaret skal lovfestes.

–Denne utviklingen viser behovet for å vurdere hvordan EMK-oppreisningsansvaret kan og bør operasjonaliseres.

– Hva har du funnet ut av da? 

– Ett av hovedfunnene mine har bakgrunn i at oppreisningssaker i Norge tradisjonelt har stått mellom privatpersoner. Flere av de hensynene som har talt for å begrense privates oppreisningsansvar, vil ikke på samme måte kunne begrunne en begrensning av myndighetenes oppreisningsansvar for brudd på EMK. For eksempel må myndighetene i utgangspunktet pålegges å betale et høyere oppreisningsbeløp når de i strid med EMK krenker noens fysiske eller psykiske integritet (herunder ved drap og mishandling), enn private som begår sammenlignbare integritetskrenkelser.

– Et annet hovedfunn har sammenheng med at det ikke uten videre er nødvendig å reparere et brudd på EMK ved å tilkjenne oppreisning til den eller de som er utsatt for bruddet (skadelidte). I en del tilfeller kan skadelidte få tilstrekkelig reparasjon ved at norske myndigheter (typisk domstolene) har konstatert at krenkelsen har skjedd. Selv om en konstatering ikke er tilstrekkelig, kan det finnes flere alternative reparasjonsformer til oppreisning. I avhandlingen viser jeg hvilke konkrete kriterier man kan anvende for å vurdere om det er nødvendig å gi reparasjon i form av oppreisning. Selv om vurderingen må ta utgangspunkt i konvensjonsbruddets alvor, kan man også vektlegge skadelidtes egen opptreden.

– Samtidig viser avhandlingen at EMK i flere sammenhenger kun angir en ramme for vurderingen av om, og eventuelt med hvilket beløp, det skal tilkjennes oppreisning for brudd på EMK. Derfor gir jeg i avhandlingen anbefalinger om hvordan vi i norsk rett bør operasjonalisere EMK-oppreisningsansvaret innenfor denne rammen. For eksempel tar jeg til orde for at det ikke for noen typer konvensjonsbrudd bør oppstilles et vilkår om at myndighetene bare kan pålegges å betale oppreisning dersom de har påført en skade med vilje eller ved uaktsomhet (skyldvilkår).    

Ole-Gunnar Nordhus sammen med bedømmelseskomitéen, disputasleder og veiledere. Fra venstre: Bjarte Askeland (veileder), Sandra Friberg (andreopponent), Jørgen Aall (komitéleder), Ole-Gunnar Nordhus, Halvard Haukeland Fredriksen (disputasleder), Michael Reiertsen (veileder) og Kjetil Mujezinović Larsen (førsteopponent).

Foto/ill.:

Sigrid Vormeland, UiB

– Hva penset deg inn på å ville skrive doktorgrad om akkurat dette?

– Grunnleggende sett handler avhandlingen min om korreksjon av urett. Jeg har vokst opp i en familie hvor dette temaet ofte ble diskutert. Under jusstudiet var menneskerettighetsfaget blant dem som i størst grad interesserte meg. Koblingen til erstatningsretten, hadde sammenheng med at jeg som nyutdannet jurist begynte å undervise i erstatningsrett og skrive flere artikler innenfor emnet. I den forbindelse kom jeg også i kontakt med professor Bjarte Askeland. Det var i en samtale med han at jeg først snakket om behovet for å skrive en avhandling om myndighetenes oppreisningsansvar for brudd på EMK, og han oppfordret meg til å skrive en artikkel om emnet før jeg ble stipendiat. Dette var en viktig del av forberedelsen til å begynne på et doktorgradsprosjekt om temaet.

– Askeland ble senere veileder for prosjektet mitt, sammen med dommer i EFTA-domstolen, Michael Reiertsen. Jeg har lært mye av dem begge både om erstatnings- og EMK-retten, og det har vært et stort privilegium å ha dem som mine veiledere.  

– I en periode før jeg ble stipendiat, var jeg også ansatt som jurist i Pasientskadenemdas sekretariat i Nasjonalt klageorgan for helsetjenesten (Helseklage). Det ga meg innsikt i praktiseringen av pasientskadelovens erstatningsregler, og var en nyttig erfaring da jeg skulle påbegynne arbeidet med doktorgradsavhandlingen.

– I det større livsperspektivet da: Hvordan fant du at akademia kunne være en karrierevei for deg?

– Jeg fikk tidlig kjennskap til den akademiske veien via min mor Inger Hilde Nordhus som har vært professor ved Det psykologiske fakultet (UiB). Jeg liker de ulike stegene i en forskningsprosess. Innhenting av kilder, utforming av tekst og formidling av funn i ulike fora.

– Akademia er jo også å konkurrere. Det passer meg godt. Jeg har lenge hatt interesse for å konkurrere i langløp, gjerne halvmaraton. Det er overførbart til arbeidet med doktorgraden og akademia i alminnelighet.

– Hva synes du har vært det mest inspirerende med å skrive en doktorgrad?  

– Det er å å drive med de to akademiske grunnøvelsene: forske og formidle. Selv om jeg liker å fordype meg i juridiske problemstillinger, trives jeg minst like godt med å holde foredrag og undervise. Helt siden vi begynte med muntlige presentasjoner på barneskolen, har jeg likt det formatet. Det trigger konkurranseinstinktet i meg. Det er en del av «belønningen» i en forskningsprosess. Jeg husker for eksempel hvor inspirerende det var da jeg sist høst holdt et foredrag i Universitetsaulaen (UiB).  

– Samtidig er stillingen som stipendiat ikke bare en jobb, men også en utdannelse i hvordan man kan anlegge en vitenskapelig tilnærming til rettsspørsmål. Ved fullført doktorgradsløp vil man ha opparbeidet seg en metodisk innsikt som vil være et gode enten man velger å gå videre i akademia eller ikke.            

– Det vanskeligste da?

– Avhandlingen min omhandler et tema som har vært i stadig utvikling den siste tiden. Det er både et gode og en utfordring. Godet består i at utviklingen viser temaets aktualitet. Utfordringen består i at man kontinuerlig må få innarbeidet rettsutviklingen i avhandlingsmanuskriptet. Da Høyesterett i juni i fjor avklarte at det gjelder et eget EMK-oppreisningsansvar i norsk rett, var det nødvendig å gå gjennom avhandlingen for å justere fremstillingen til Høyesteretts avklaringer.

– En del av øvelsen når man skriver om et emne i stadig utvikling, er å tenke flere steg fremover. Hvilke spørsmål vil det være behov for å vurdere, uavhengig av de rettsavklaringer som måtte komme fra lovgiver og/eller domstolene?

– Det høres ut som krevende øvelse ja. Hva er så dine beste tips for å opprettholde motivasjonen gjennom en slik prosess?

– Jeg tror det er klokt at man gjennom prosessen kontinuerlig legger frem arbeidet sitt i ulike faglige sammenhenger, enten det er på forskergruppemøter eller på konferanser. Både det arbeidet man nedlegger i forberedelsen til slike presentasjoner og tilbakemeldingene man får, kan gjøre at man ser manuskriptet sitt med nye øyne når man skal sette seg ned foran datamaskinen å skrive videre.  

– Jeg har selv også erfart at det er nyttig at man i løpet av en arbeidsdag jobber med ulike punkter i avhandlingen. Jeg hadde som et ideal at jeg i løpet av en arbeidsdag skulle arbeide et visst antall timer med tre ulike underpunkter i avhandlingen. Det er ikke alltid man greier å opprettholde idealet, og i noen perioder må man fokusere bare på ett punkt. Men som en hovedregel mener jeg at idealet er nyttig, fordi det kan sikre at man får fremgang på flere «fronter». Dersom man en dag står og stanger med ett punkt, kan det også gi inspirasjon at man den samme dagen får arbeidet med et punkt hvor det går lettere.

– Helt til slutt, hvordan vil du beskrive forskningsmiljøet for en stipendiat på Dragefjellet? 

– Forskerutdanningen til fakultetet bidrar til å gjøre deg godt rustet for forskningsprosessen med doktorgradsavhandlingen, og det har blitt etablert flere ulike sosiale arenaer for stipendiatene. Her blir man del av et sterkt juridisk fagmiljø, og et godt miljø sammen med de andre stipendiatene.