Prefiks i etternavn

Særlig fra 1700-tallet satte adelige prefiksa "von", "de" og "af" foran etternavn etter skikker i nabolanda og sørover i Europa, f.eks. von Munthe af Morgenstierne (1755, født i Gudbrandsdalen, navna Munthe og Morgenstierne var brukt i tidligere generasjoner).

Fra ca. 1770 ble etternavn med prefiks brukt i etternavn for militære offiserer. Det var preposisjonene "von" og "de". Skikken nådde Norge gjennom Danmark, som hadde fått dette sørfra, "von" etter tysk militær skikk og "de" etter fransk. Ofte var prefiksa i bruk bare i en eller få generasjoner, f.eks. for von Sejersted i Norge.

Rundt eller like før år 1800 slutta mange adelige familier å bruke prefiks. Grunner til det var strømninger i tida og at personer med adelig bakgrunn gikk over til borgerstanden eller ble bønder. De gikk i mange tilfeller dessuten over til helt andre navn, bl.a. navn på gårdsbruk  eller parentonymer. Opphevinga av adelsprivilegier noe senere på 1800-tallet innebar ikke krav om å gi opp prefikser. Mange opphavlige adelige familier har derfor også beholdt prefiks siden.

Dette innebærer at bruk av prefiks i Norge har vært knytta til helt spesielle funksjoner. Det vil si til etablering av navn for adel og for militære særlig fram til og med 1700-tallet.

Praksis under den forrige loven er omtalt i NOU 2001:1, s. 33:

I den forrige navneloven, som det er vist til i sitatet, gjaldt gammel § 6 nr. 1 "utanlandsk klang eller skrivemåte", og gammel § 9 nr. 6 "særleg tilknytning". ("Gammel" vil si navneloven fra 1964 med endringer fram til ny lov i 2002.)

I de to siste vedtakene om prefiks under den forrige loven (i 2002) uttrykte JD det slik:

Det eneste som står om prefiks i gjeldende Rundskriv G-20/2002, er dette om å kunne fjerne prefiks og om bindestrek på s. 40–41:

Siden prefiks i forbindelse med den nåværende loven ikke er tatt opp på andre måter verken i rundskrivet, Ot.prp. nr. 31 (2001–2002) eller NOU 2001:1, gjelder praksisen fra den forrige loven. Dette er grunnlaget for avgjørelser under den gjeldende navneloven, som blir mer omtalt nedenfor.

Under gjeldende navnelov (fra 2003) blir prefiks avvist i nye etternavn fordi det er "i strid med norsk navnetradisjon", med grunnlag i  § 10 1. ledd om "andre sterke grunner". For "norsk navnetradisjon" gjelder ikke "utanlandsk klang og skrivemåte", som var formuleringa i den forrige loven. Nå vil det helst dreie seg om navnestruktur, dvs. at prefiks ikke er en naturlig del av norske etternavn. Det har tidligere bare vært knytta til helt spesielle funksjoner, som omtalt i den historiske oversikten ovenfor.

En særlig viktig praktisk grunn er dessuten at en ønsker å unngå bruk av prefiks i mange navn, f.eks. von Hansen, von Olsen osv. På den måten vil en unngå godkjenning som vil føre til et brudd med hva som er vanlig navnestruktur i Norge.

Det er gjort flere tilsvarende fylkesmannsvedtak (nå: statsforvaltere) med samme begrunnelse under den gjeldende navneloven (Troms og Nordland i 2003), og ved mange folkeregister som følge av det. Det vil si "i strid med norsk navnetradisjon" og § 10 første ledd om "sterke grunner".

Vurdering av tilknytning til etternavn med prefiks

Etternavn med prefiks kan innvilges på grunn av tilknytning etter § 4 1. ledd nr. 1. Da må navnet med prefiks være innenfor de aktuelle generasjonene, dvs. til og med tippoldeforeldre som etternavn eller mellomnavn. Mellomnavn vil i eldre tider si navn brukt formelt som siste fornavn, men som har opphav i etternavnsbruk i tidligere slektsledd i familien.

Dokumentasjonsmåtene for denne prefiksbruken følger prinsippene som er beskrevet på nettsidene om navnesaksbehandling, i menypunktet "- - Dokumentere navn og navneformer for § 4 første ledd nr. 1". Som for annen tidligere navnebruk omtalt på den nettsida, skal også prefiksbruken være dokumentert fra kilder som har blitt til i samtida til bærerne av prefiksa. Her er eksempler på noen aktuelle problemstillinger:

1. 2- eller 3-tippoldeforeldre har slutta å bruke prefikset. De levde gjerne rundt eller like før år 1800, da mange slutte å bruke prefiks, slik det er omtalt ovenfor. Dersom søkeren har tilknytning til navnet med prefiks lenger unna enn tippoldeforeldre, og tipppoldeforeldre eller senere generasjoner har navnet uten prefiks, skal søkeren ha avslag for etternavnet med prefiks.
2. Fornorskingspolitikk fra myndighetenes side skal ifølge søkerne være grunn til at tidligere adelige slektninger har blitt fratatt prefikset. Søkerne ønsker dermed å bruke de mulighetene dette gir for å hente inn navn lenger tilbake enn hovedregelen. Reglene om fornorskingspolitikk gjelder bare samer, som regnes som urfolk, og nasjonale minoriteter (bl.a. kvener) som tidligere har tatt et annet etternavn på grunn av fornorskingspolitikk (Ot.prp. nr. 31 (2001–2002), pkt. 8.3.2, s. 36–37). Avslag for prefiks gjelder altså adelige som har mista privilegier og familier med tidligere offiserer. Dessuten er det ikke dokumentert at myndighetene kan ha tatt prefiksene fra adelige eller andre, jf. omtalen ovenfor av den historiske bruken av prefiks.
3. Det fins søkere som oppgir at de vil legge til "von" foran det etternavnet han/hun har hatt hele livet, og mener de ikke søker om et navn, men bare om et prefiks. Ei slik oppfatning er ikke i samsvar med navneloven. Etternavn uten prefiks og identisk etternavn med prefiks i tillegg er to forskjellige navn fordi skrivemåten av navna er ulike, jf. Rundskriv G-20/2002, pkt. 3.3, s. 28; og pkt. 3.8.1, s. 44–45.
4. Noen legger ved søknaden dokumentasjon for at skjoldmerker og andre symboler som har tilhørt den opphavlige adelige familien, har fulgt slekta i arv videre. Skjoldmerker vil si symboler brukt på skjold som tilhører slekta. Med søknader kan det også være omfattende materiale om adelsslektas historie før tippoldeforeldrene. Videre kan det være dokumentasjon for bruk av prefikset i sidegrener, f.eks. søsken eller søskenbarn til forfedre/-mødre. All slik dokumentasjon som er nevnt i dette punktet, er overflødig dersom den ikke viser bruk av prefikset hos tippoldeforeldre eller senere ledd i rett slektslinje. Det er altså ikke nok at f.eks. tippoldefaren brukte skjoldmerker o.likn. Den aktuelle tidligere slektningen må ha brukt prefikset i sitt eget navn i dokumenter, eller på andre måter som er omtalt på nettsida om dokumentasjon.

Utenlandske navneskikker med prefiks

Den samme praksisen for prefikser som er omtalt ovenfor, gjelder også eventuelle nydanninger med andre utenlandske prefiks, bl.a. prefiks i navn fra nederlandsk, romanske språk, og færøysk.

Det fins også søknader om Mac etter irsk og skotsk mønster, bl.a. la, le og los fra romanske språk, og bl.a. van og ver fra nederlandsk. Disse skal avslås som prefiks i nye navn i Norge dersom de blir ønska atskilt, dvs. med mellomrom før hoveddelen. I praksis kan muligens noen slike saker kunne løses med sammenskriving, slik det er vanlig for navn med Mac først. Hvordan folk skriver dette i privatlivet, er mindre viktig.

Kvinner med spansk navneskikk kan ønske prefikset "de" foran ektemannens etternavn når de gifter seg i Norge. Bakgrunnen for det er at bruken av prefikset "de" og ektemannens etternavn er en uoffisiell navnebruk i Spania og flere land med samme navneskikk. Prefikset "de" og ektemannens etternavn gis ikke offisielt i navn etter spansk navnelov, slik at de ikke vil kunne få dette i Spania (kilde: den spanske ambassaden i Norge, 2000; jf. den spanske navneloven fra 5.11.1999, http://www.060.es/te_ayudamos_a/legislacion/disposiciones/17450-idgl-idw...).

Til tross for at prefikset "de" i flere land ikke blir brukt foran ektemannens etternavn, er det mulig at det fungerer som del av offsielle navn i noen sør-amerikanske land med spansk navneskikk, uten at det alltid har latt seg sikkert bekrefte. Uansett om bruken av "de" er uoffisiell eller offisiell navnebruk der de er statsborgere, eller har vært statsborgere, vil kvinner ikke få prefikset "de" ved giftemål i Norge.

Dersom etternavn med prefiks er ført i pass fra hjemlandet er det rimelig å regne det som del av offisielt navn.

Det er heller ikke regler i loven eller praksis på andre måter som gir grunnlag for å godta etternavn med prefiks fordi navna har utenlandsk tradisjon. Også dette dreier seg om nytt navn i Norge.

Ikke-vestlige navneledd som likner prefiks

Navneledd som likner prefiks i arabiske navn og flere andre ikke-vestlige navn, bør, slik jeg vurderer det, kunne holdes utenom praksisen for behandlig av prefiks i vestlige etternavn. Disse orda inngår som en nært tilknytta del av navna på grunn av språksystem, religiøse skikker eller som uttrykk for familierelasjoner. Dessuten vil en mer nyansert behandling av disse kreve at en løser mange praktiske spørsmål som krever kjennskap til detaljer i mange ulike navneskikker.

Den bestemte artikkelen al som ledd er en nødvendig del av etternavn fra mange land med muslimske navneskikker, fra Afrika i vest til bl.a. Iran i øst. På originalspråket blir den gjerne sammenskrevet med resten av navnet, mens det er transkripsjon som gjør at artiklene står atskilt. Mange typer etternavn blir brukt i bestemt form, og ikke i ubestemt. Den bestemte artikkelen kan også ha andre former, som el, as, at o.a.

For å skille arabiske navn med bestemt artikkel fra vestlige navn med løsskrivet bestemt artikkel som regnes som prefiks, bør arabiske navn få den bestemte artikkelen knytta nærmere navnet med sammenskriving eller bindestrek. Bruk av bindestrek etter bestemt artikkel er i samsvar de mest moderne prinsippene for transkripsjon fra arabisk i Norge og internasjonalt. Bindestrek innebærer formelt sett dobbelt etternavn.

Ledda ibn, bin, ben som uttrykker 'sønn', og bint som uttrykker 'datter', er også nødvendige deler av navn. Et eksempel er Muhammad bin Omar, dvs. Muhammad sønn av Omar. Andre foranstilte ledd er abu, 'far til' og umm, 'mor til'. Ledda Abd, Abdel, Abdul, Abd-al o.likn. er nødvendig førstedel av navn, og blir brukt av religiøse grunner. Etter den norske navneloven vil slike deler i alle fall kunne føres som det første av doble etternavn med bindestrek (Abdul-Karim), eller de kan sammenskrives med resten av etternavnet (Abdulkarim). Det kan være tilfeller der også andre løsninger mer mulige.

Det fins også etterstilte løse ord, særlig al-Din på arabisk, med transkripsjonsvarianter som ud-Din, eddin og liknende, er i mange tilfeller en siste del, har en opphavlig en religiøs betydning. Disse etterstilte arabiske ledda kan sammeskrives fullstending med resten av navnet, eller hele navnet kan skrives med én bindestrek, slik at det som etternavn blir et dobbelt etternavn. Eksempel: Salahuddin og Salah-uddin (-Uddin).

I iranske etternavn brukes i mange tilfeller Zadeh ('født') og Pur ('sønn') som underordna løst etterledd (jf. forrige avsnitt). De fins i varianter som: Ali Zadeh, Ali-Zadeh, Alizadeh, Ali Pur, Ali-Pur, Alipur. Ofte er de sammenskrevet tilsvarende sen-endinga i norske sen-navn, som vist for Alizadeh.