Hjem
Aktuelt
Skeivt kulturår

UiB forklart - Skeivt kulturår

Homokamp, kjønn, juridiske retter og transfobi i Ace Ventura. Vi har intervjuet forskere ved UiB som har sine perspektiver på skeivt kulturår.

Bilde fra UiB i Pride-tog 2022.
UiB i Pride-paraden i Bergen i Skeivt kulturår 2022.
Foto/ill.:
UiB.

Hovedinnhold

2022 er skeivt kulturår. I forbindelse har vi intervjuet noen av ekspertene våre under #uibforklart - Skeivt kulturår. Her kan du lese om perspektivene: 

Frå harselas til mainstream 

«I filmar og seriar har skeive blitt brukt for å ha noko å le av. I komedien «Ace Ventura» frå 1994 spyr alle på slutten då ein finn ut at skurken er trans. Denne avslutninga er sjokkerande for oss å sjå i 2022. Å lage spy-lydar av ordet "trans" har i etterkant blitt ein parodi i visse skeive miljø.

Den skeive karakteren er tradisjonelt anten moralsk tvilsam, eller så lever han i konstant indre og ytre strid med sin eigen seksualitet, men det har skjedd noko dei siste fem åra. No blir det produsert mykje meir skeivt innhald på TV og det finns til og med karakterar som er skeive utan at det er hovudpoenget med karakteren.

No dukkar det også opp fleire ungdomsseriar med skeive hovudkarakterar - noko som ville vore totalt utenkeleg for ein del år sidan. Tenk på vår eigen Skam, eller Eliteskolen og Young Royals som blir distribuert over heile verda på Netflix. Skeive seriar og filmar har verkeleg blitt mainstream - dei er ikkje lenger berre for og om skeive. Skams tredje sesong, om Isak som oppdagar homoseksuelle kjensler, var ekstremt populært blant ungdom over heile verda og ikkje minst blant vaksne kvinner i Skandinavia.»

John Magnus Dahl, ved Institutt for informasjons- og medievitenskap forskar på kjønn, identitet og seksualitet i populærkultur.

John Magnus Dahl
Foto/ill.:
Torhild Dahl

Kjønnsnøytralt ikke noe nytt 

«Vi må ikke glemme at vi alle har både feminine og og maskuline sider. At en mann ikke bare er opptatt av biler, karriere og sport, gjør han ikke til mindre mann.

På 70-tallet kunne menn eksperimentere med hår og klesstil. Det betydde ikke at menn lekte seg med å være kvinner. De lekte seg med kjønnskategorier og nye måter å være menn på. Det var et mye mindre markant skille mellom gutt og jente og alle gikk kledd i brunt, grønt og lilla. 70-tallet var ikke bare kvinnefrigjøring, det var også mannsfrigjøring. Nå kunne mennene endelig få lov til å spille en rolle i barnas liv og ikke bare være avislesende, kortklipte og jobbfokuserte. Vi gikk rett og slett baklengs inn 80- og 90-tallet.

Nå er det mer bevissthet rundt at kvinner og menn kan være så mye mer enn sterotypiene. Når de strenge kjønnsrammene er visket ut er det flere som kan finne sin identitet. Det som mangler i debatten likevel er å favne de som fortsatt ønsker å eksperimentere rundt de faste kjønnsrammene, uten at de ønsker en ny merkelapp eller identitet. De ønsker bare å være mann eller kvinne på sin måte.

Per-Einar Binder, professor ved Det psykologiske fakultet ved UiB. Forsker blant annet på personlig identitet.

Per Einar Binder, portrett.
Foto/ill.:
Solfrid T. Langeland

Misbruk av skeiv identitet 

«Skeiv identitet kan lett misbrukast som politisk valuta. Det er veldig opp i dagen at bedrifter ønsker å framstå som tolerante og inkluderande, med prangande tilstadeværelse på pride og alle stader der det er skeivt, samtidig har dei ofte ein praksis i verksemda der dei motarbeider mangfold og toleranse. Ein kan ha to tankar i hodet samstundes: Det eine er at aktørane framstår som veldig hyggelege og etisk fine, endå dei kanskje ikkje er det.

Samstundes forpliktar det sikkert om ein kommersiell aktør ropar høgt om at dei er manfoldige, da kan dei bli det, for dei blir ettergått. Så det er ikkje berre eitt onde at folk lånar regnbuefargane. Slik eg ser det er Israel det klassiske eksempelet der dei smykker seg som eit ekstremt homovennleg land, med Tel Aviv som gay party capital, samtidig, som eg meiner, Israel er ein undertrykkande og konservativ stat.

I min eigen praksis kan det også vere krevjande å navigere den skeive identiteten, nokre gongar blir eg bede om å vere ein slags ambassadør eller talsperson for den skeive posisjonen i kulturen, og det kan eg godt vere. Samstundes insisterer eg på å vere ein norsk samtidskunstnar, og det er ikkje alltid desse to posisjonane gjer kvarandre godt. Det handlar om i kva for kontekst arbeidet mitt blir vist, kven som viser og kven som ser.

På Christiekonferansen skal eg vise ein video-loop der eg har sett saman arkivmateriale som tilsynelatande ikkje har noko med kvarandre å gjere, likevel prøver eg å lage eit scenario, det historisk folkekultur og skeivt begjær smeltar saman. Som kunstnar funderer eg på: Kan ein sjå for seg ein skeiv identitet der ein nektar å vere ambassadør?»

Lars Korff Lofthus, norsk samtidskunstnar og fyrsteamanuensis i maleri og teikning ved Kunstakademiet. Lofthus var aktuell med utstilling på Christiekonferansen og på «Det skeive blikket» på KODE.

Bilde av Lars K. Lofthus
Foto/ill.:
Torill Sommerfelt Ervik

Trans utfordrer normer 

«Over hele verden har man sett at rettighetene til seksuelle minoriteter og kjønnsminoriteter har blitt en kamparena for ulike politiske aktører. Her i Norge har konservative krefter på den ene siden argumentert med at transpersoner truer tradisjonelle familieverdier, mens deler av kvinnebevegelsen på den andre siden har hevdet at anerkjennelse av transpersoners kjønnsidentitet utgjør en trussel mot kvinners rettigheter.

I 2016 kom lov om endring av juridisk kjønn, som lar personer endre kjønnsstatus uten krav om diagnoser eller medisinsk behandling. I etterkant av vedtaket har det blitt hevdet at loven gjør det mulig for menn å komme inn i kvinnegarderober, på tross av at loven ikke regulerer spørsmålet om adgang til kjønnsdelte rom. Debatten rundt transpersoner kan sees på som et eksempel av hva som skjer når en minoritetsgruppe utfordrer rotfestede normer og oppfatninger i samfunnet for øvrig.

Selv om transpersoner har fått rett til å endre juridisk kjønn, så bygger fortsatt lovgivningen og samfunnet på en forståelse av kjønn som noe biologisk og binært – det vil si enten mann eller kvinne.»

- Andrea Vige Grønningsæter, stipendiat ved Det juridiske fakultet, UiB .

Bilde Andre V. Grønningsæter
Foto/ill.:
Torill Sommerfelt Ervik

Lesbiske må velge mellom usynlig eller selvlysende 

«Helsetjenesten har fortsatt mye å lære ved å ikke bygge opp om heteronormativiteten. Den tar for gitt at alle kvinner tiltrekkes av menn, og at alt annet er spesielt. Dette fører til minoritetsstress.

Alle allmennleger kan tenke seg om når man bruker kjønnede betegnelser på autopilot. Det går an å åpne for flere muligheter ved å si «du bor kanskje sammen med noen?» og stille åpne spørsmål. Samboer er også et godt begrep, dersom man vil åpne for en samtale. I stedet for å ta for gitt at partneren til en dame er en mann og at pasienten trenger prevensjon, går det an å introdusere slike tema med rom for mangfold.

Psykologen Anbjørg Ohnstad lanserte begrepet å være «usynlig eller selvlysende». Mange lesbiske kvinner føler at de må velge når de navigerer for å finne en posisjon som er den rette for dem. Slik er det også i helsevesenet. Allmennlegen Mari Bjørkman beskriver lesbiske selvtillit som en viktig mestringsstrategi i møte med majoritetssamfunnet, selv for lesbiske som er åpne og trives med å være den de er.

Jordmor Bente Dahl beskriver «tattforgittheter» som lesbiske par kan møte gjennom skjemaer om fødsel som bare har rubrikk for å fylles ut i lag med far og ikke for medmor. Det er mange måter å legge til rette for åpenhet. Fastleger kan for eksempel sette ut et regnbueflagg på venterommet som signal om at her kan man snakke om skeive spørsmål. Men åpenhet krever tillit. Tillit er noe man er nødt til å gjøre seg fortjent til som lege».

Kirsti Malterud, professor emerita, Insitutt for global helse og samfunnsmedisin og allmennmedisiner, forteller om sin forskning på PhD-prosjekter der hun har vært veileder. Prosjektene handler om lesbiske kvinner og deres møter med helsevesenet. 

Bilde Kirsti Malterud.
Foto/ill.:
Paul Andrè Sommerfelt.

 

Kjønnsroller og dating i dyreriket 

«I naturen finnes det en stor variasjon i kjønnsroller og seksualitet. Dvergsjimpanser bruker seksuelle handlinger mellom individer av samme og motsatt kjønn til å knytte bånd og løse konflikter. Hos andre pattedyr møtes hunner og hanner bare i parringstiden, resten av året lever de i vennskapelige og seksuelle relasjoner med samme kjønn.

Fugler lever ofte sammen i par, men vi finner også familier som består av en hunn og to hanner, to hunner og en hann og familierelasjoner som inkluderer både halvsøsken og ungkarer som hjelper til med foreldreomsorg. Selv for de som lever i partnerskap, har DNA-analyser vist at unger i samme reir ofte har ulike fedre. Det vi kan se og observere rundt oss er ikke alltid den fulle sannheten.

Vi som forsker på biologi, får stadig mer kunnskap om mangfoldet i naturen. Det gjør det mulig å studere et spekter av seksualitet og kjønnsroller i naturen. Det at noe finnes i naturen betyr ikke at det er riktig eller bra. Kunnskap kan gi en bedre forståelse av og aksept for at de som ikke faller helt inn i våre strenge kategorier for kjønnsroller og seksualitet.»

Sigrun Eliassen, professor ved Institutt for biovitenskap ved Universitetet i Bergen.

Bilde av Sigrun Eliassen.
Foto/ill.:
Solfrid T. Langeland