Konsentrasjonsvansker

Regjeringen har presentert mange reformer det siste året. Hovedgrepet i bistandspolitikken er å minske spredningen av vår bilaterale bistand ved å redusere antallet mottakerland fra 116 til 85 og velge ut 12 fokusland.

Ved første blikk virker dette som en god idé. Norge har lenge fått kritikk for at vår bilaterale bistand smøres for tynt utover. Studier viser at spredning fører til lavere økonomisk vekst i mottakerlandene. Det er likevel grunn til å spørre om konstruksjonen bare er et sandslott.

Begreper som hovedsamarbeidsland, som angivelig skulle få en betydelig andel av budsjettet, har vært brukt flere ganger tidligere. Forsøkene feilet fordi det aldri ble samsvar mellom prinsippene og allokeringen av midler.

Det tyder på at erklæringer ikke er nok til å motvirke sentrifugalkreftene i bistand.

Erfaringene fra Sverige peker i samme retning. Den svenske regjeringen innførte i 2007 en konsentrasjonspolitikk som må ha vært modell for Solberg-regjeringens forslag. Dataene viser at spredningen ble redusert frem til 2009. Etter det har den økt igjen.

En årsak til spredningen er de frivillige organisasjonene, som drar vidt omkring. Det er derfor uheldig at de er unntatt konsentrasjonspolitikken. Men problemet stikker dypere enn dette. Mange har påpekt at bistand handler mest om oss selv, og det gjelder nok også Norge, selv om vi tradisjonelt har hatt få egeninteresser å fremme.

Vi gir gjerne, men ikke så det svir nok til at vi undersøker hva som oppnås. Spørreundersøkelser viser at vi har mistet noe av troen på at norsk bistand leverer resultater, men likevel er svært positive til den.

Det som teller er altså den gode følelsen av å gi, ikke om bidraget gjør en forskjell. Det skaper et stort spillerom for politikerne og organisasjonene (offisielle såvel som frivillige). I tillegg til spredning medfører dette skiftende moter når det gjelder tiltak og fokus på volum fremfor resultater.

Det finnes en mulighet for å bøte på problemene.

l Vi kan skille langsiktig bilateral utviklingsbistand ut i en organisasjon med et klart mandat. Det bør angi at vi skal ha et mindre antall mottakere.

l Kandidatene bør velges ut ifra noenlunde objektive kriterier for institusjonell kvalitet.

l Hvem som støttes, kan baseres på noe mer subjektive kriterier for hvorvidt myndighetene fører en politikk som kan gi bedre kår for brede lag av befolkningen. Disse bør hovedsakelig få frie midler slik at de kan bruke egen kunnskap til å velge tiltakene de prioriterer.

l Potensielle og faktiske partnere må revurderes etter en viss periode. Inntreffer det i mellomtiden hendelser som i vesentlig grad endrer vurderingen kan en redusere utbetalingene eller endre bistandsform.

Denne tilnærmingen er blitt kritisert fordi det er en positiv sammenheng mellom inntekt og hvor godt forvaltning og politikk fungerer. Det betyr imidlertid kun at man må velge partnere som har forutsetninger som er bedre enn inntektsnivået tilsier, ikke at man ikke skal støtte fattige land.

Andre typer virkemidler bør likevel benyttes i land som har et for dårlig utgangspunkt til at denne modellen kan fungere. Hvor stor del av den langsiktige bistanden vi vil satse på land som trolig kan bruke ubunden støtte fornuftig, og hvor mye vi vil bruke i mer sårbare stater, er avhengig av hvilken risiko vi er villige til å ta for at innsatsen blir resultatløs.

Er en slik modell politisk realistisk?

Vi støtter utviklingsbankene, som bruker indikatorer på institusjoner og politikk når de skal bestemme rammer for landallokeringene. Og USA, som er kjent for å forfølge kommersielle og utenrikspolitiske interesser, har likevel opprettet en regelstyrt bistandsorganisasjon, Millennium Challenge Corporation. Dette er derfor også et spørsmål om politisk vilje.

Det er et halvt år siden regjeringen sendte ut pressemeldingen om reformen. Ennå har jeg ikke sett dokumentasjon av prinsippene bak den. Hvorfor skal det være 85 land totalt og 12 fokusland? Hvorfor skal 6 av fokuslandene være «sårbare» og seks «land i utvikling?» Hvorfor akkurat de utvalgte partnerne?

Det ser ikke ut til å ligge noen analyse bak reformen, utover at vi i dag gir til for mange.

Det er derfor min spådom at vi får samme utvikling som i Sverige. I noen år vil regjeringen satse, og da kan de vanlige drivkreftene for spredning bekjempes. Når nye saker dukker opp på agendaen, vil den miste konsentrasjonen, og uten et institusjonelt bolverk vil vi da vende tilbake til status quo.

Resultatet vil være at bistanden blir mindre effektiv enn den kunne vært.

Rune Jansen Hagen, professor ved Institutt for økonomi,

Universitetet i Bergen