Hjem
LINGCLIM: Klimadebattens språkbruk og tolkninger
Siste nytt

Uro og ansvarsfølelse får nordmenn til å ta klimavennlige valg  

Blogginnlegg fra Øyvind Gjerstad og Kjersti Fløttum, Institutt for fremmedspråk, UiB: En analyse av fritt formulerte svar fra over tusen nordmenn gir et interessant bilde av hvordan de ser på sin rolle i klimaspørsmålet.

Klimahandlinger
Foto/ill.:
Pixabay

Hovedinnhold

Blogginnlegg fra Øyvind Gjerstad og Kjersti Fløttum, Institutt for fremmedspråk, UiB

Livsstilen vår påvirker klimaet. Hvordan og hvor langt vi reiser, hvordan og hvor maten og klærne vi kjøper er produsert, og mange andre små og store valg vi tar i hverdagen – det meste har betydning for utslipp av klimagasser.  

I hvilken grad har nordmenn endret livsstil for å begrense skadelige klimaendringer? Hvis de mener at de har gjort det, hva er det som har motivert dem? Hvis de ikke har endret livsstil, hvorfor har de ikke blitt motivert til å gjøre det?  

I samarbeid med Norsk Medborgerpanel/DIGSSCORE har Climlife-prosjektet ved Universitetet i Bergen spurt over tusen nordmenn om dette. 

Resultatene viser at dette er et spørsmål som har betydning for folk. Kun to hundre svarte at de ikke hadde endret livsstil. Men hva med den underliggende motivasjonen eller mangel på motivasjon? Dette var et åpent spørsmål som de kunne svare fritt på med egne ord og uttrykk. Slik unngikk vi å be dem krysse av ved våre forskerskapte svaralternativer som de kanskje ville ha følt ikke passet for dem.  

Mange grunner til å endre livsstil 

Ved hjelp av datadrevne analyseverktøy og manuelle analyser, kom vi frem til ulike motivasjonskategorier blant de som mente de hadde endret livsstil: et ønske om å bidra, bekymring for barn og barnebarns fremtid, en følelse av ansvar overfor naturen, opptatthet av klima og miljø, samt kunnskap og frykt.  

Et interessant funn er at økonomiske og politiske tiltak, f.eks. avgiftsfritak og klimaskatter, var nesten totalt fraværende som motivasjon for endring. Dette kan bety at nordmenn fortsatt ser på klima og livsstil hovedsakelig som et spørsmål om personlig ansvar, og i mindre grad som en utfordring som kan løses med politiske verktøy.   

‘Lille meg’ og ‘Lille Norge’ 

Blant de som svarte at de ikke hadde endret livsstil var det også ulike grunner som gikk igjen: ‘jeg tror ikke mine eller Norges innsats har noe å si’, ‘jeg gjør det som er forventet’, og ‘jeg har allerede en nøysom livsstil’.  

Den første av disse tre kategoriene var størst. Det er altså en klar tendens til å argumentere mot personlige og politiske tiltak ved å vise til hvor liten og ubetydelig man er, både når man snakker om seg selv, og om Norge som et lite land i en global sammenheng. Dette har også vært en tendens i en rekke andre undersøkelser vi har gjennomført. 

For politikere og klimaaktivister kan det ha sine fordeler å være klar over hvor utbredt nettopp denne forestillingen er når man skal argumentere for klimatiltak som innebærer at  den enkelte må gi avkall på noe. Hvordan skal man argumentere for tiltak som koster, når mange mener de uansett ikke vil ha noen virkning?  

Videre er det viktig å være klar over at mange sier at de har levd ‘nøysomt’ og miljøvennlig hele sitt liv og finner det vanskelig å forstå hva mer de kunne gjøre. Det er kanskje på tide å gi disse positiv oppmerksomhet heller enn å bruke krefter på ‘skam’-ord og å skape skyldfølelse i den pågående diskusjonen om individets bidrag til en bærekraftig livsstil.