Rett til innsyn i forskning ved universiteter og statlige høyskoler
Å bruke innsynsreglene i Offentleglova på pågående forskningsvirksomhet ved universiteter og høyskoler, vil føre til helt uakseptable skadevirkninger og komplikasjoner for forskningen, mener Jan Fridthjof Bernt.
Hovedinnhold
Offentleglova gjelder som alminnelig regel for alle organer for stat, fylkeskommune eller kommune. I § 3 i loven er det fastslått at «Alle kan krevje innsyn i saksdokument, journalar og liknande register til organet hos vedkommande organ». Dette gjelder også dokumenter som knytter seg til organisering av forskningsvirksomheten ved disse institusjonene, herunder dokumenter om tilsettingsforhold, samarbeidsavtaler og oppdragsforskning.
I den senere tid har det vært reist spørsmål om hvilke dokumenter denne innsynsretten nærmere omfatter, og da særlig om det også er innsynsrett i forskningsdata, utredninger og notater som er utarbeidet som ledd i pågående forskning. Det springende punkt er hvorvidt slike dokumenter skal anses som «saksdokument … for vedkommende organ». Det vil i så fall bety at de må fortløpende journalføres og arkiveres ved institusjonen, med alminnelig innsynsrett for alle som måtte ønske det, så langt det ikke er adgang etter særlige unntaksregler.
Utgangspunktet er, sies det i Justisdepartementets veileder til Offentleglova, at «Omgrepet inneheld fleire komponentar som alle må vere oppfylde for at eit dokument skal kunne reknast som eit saksdokument for forvaltningsorganet». Av disse er det sentrale vurderingstemaet i vår sammenheng at «Dokumentet må ha eit innhald som gjer det til eit saksdokument for forvaltningsorganet» (min utheving).
Hva som nærmere ligger i dette siste, fremgår av § 9 i forskriften til Arkivlova, som pålegger organet å ha en eller flere journaler der det skal «registrere alle inngåande og utgåande dokument som etter offentleglova § 4 må reknast som saksdokument for organet, dersom dei er eller blir saksbehandla og har verdi som dokumentasjon» (min utheving).
Forskningsdata, utredninger og faglige notater som er utarbeidet som ledd i pågående forskning, faller klart nok utenfor denne rammen. Dette er dokumenter som organet – universitetet eller høyskolen – verken har rådighet eller ansvar for, like lite som det har rådighet over resultatet av forskningsvirksomheten.
Dette er en konsekvens av prinsippet om akademisk frihet, slik det kommer til uttrykk i Universitets- og høyskoleloven § 1-5. Dette er en frihet ikke bare for den enkelte institusjon, men også for den enkelte tilsatte. I bestemmelsens nr. 5 fastslås således at:
«Den som er ansatt i stilling hvor forskning eller faglig eller kunstnerisk utviklingsarbeid inngår i arbeidsoppgavene, har rett til å velge emne og metode for sin forskning eller sitt utviklingsarbeid innenfor de rammer som følger av ansettelsesforholdet eller særskilt avtale.»
I det ligger at det ikke er rom for noen form for kontroll og styringsmyndighet overfor den enkeltes forskningsvirksomhet, så lenge denne skjer innenfor den faglige ramme for tilsettingsforholdet eller avtale om oppdrag, og ikke kommer i konflikt med lov eller grunnleggende forskningsetiske prinsipper. Det er dermed ikke rom for noen form for «saksbehandling» i institusjonens organer av dokumenter som gjelder selve forskningens innhold, utover det som måtte være aktuelt i en søknadssituasjon, typisk i forbindelse med en stillings- eller opprykksbedømmelse.
Det betyr ikke at det ikke skal være åpenhet om forskningen og forskningens resultater, men dette inntrer normalt bare når prosjektet er avsluttet. I § 1-5 nr. 6 er det et pålegg til universiteter og høyskoler om å «sørge for åpenhet om resultater fra forskning eller faglig eller kunstnerisk utviklingsarbeid» (min utheving). Men her er det den enkelte tilsatte som «har rett til å offentliggjøre sineresultater og skal sørge for at slik offentliggjøring skjer», og da – men ikke før – til å stille «Det relevante forskningsgrunnlaget … til rådighet i overensstemmelse med god skikk på vedkommende fagområde». Og når prosjektet er avsluttet, skal dette offentliggjøres hvis ikke styret ved institusjonen finner at legitime hensyn tilsier begrenset utsettelse av offentliggjøringen.
Dette er reglene om offentlig i innsyn i forskningsvirksomhet ved alle institusjoner som går inn under Universitets- og høyskoleloven, private og offentlige. De må oppfattes som uttømmende når det gjelder forskningsvirksomheten, også ved institusjoner som omfattes av Offentleglova.
Å anvende også innsynsreglene i Offentleglova på pågående forskningsvirksomhet ved universiteter og høyskoler, ville ikke bare føre til helt uakseptable skadevirkninger og komplikasjoner for forskningen, men også påføre institusjonene et helt nett av kompliserte krav til saksbehandling og arkivsystemer. Dette må klargjøres så raskt som mulig fra departementets side, før velmenende saksbehandlere går seg helt fast i et villnis av rettslige og praktiske komplikasjoner av en uriktig lovforståelse.
Dette debattinnlegget ble først publisert i Khrono 7. februar 2023.
