Hva betyr det egentlig å være «farlig»?

– Helt kort, hva handler doktorgraden din om? 

– I doktorgradsprosjektet mitt har jeg sett på hvordan vi skal forstå fare, risiko og farlighet som grunnlag for strafferettslige særreaksjoner mot utilregnelige lovbrytere i norsk rettt.

– Kan du for de mer uinnvidde kanskje si litt om hva som ligger i begrepet "strafferettslige særreaksjoner"?  

– I norsk rett er det jo slik at noen mennesker ikke kan straffes. Dette gjelder barn under 15 år, og det gjelder noen av lovbryterne som har ulike former for mentale funksjonsnedsettelser, og som er antatt ikke å ha de nødvendige mentale forutsetningene for å kunne ilegges straffeansvar. Disse kan i strafferetten få status som utilregnelige. En strafferettslig særreaksjon er en strafferettslig reaksjon som idømmes en utilregnelig lovbryter, som altså ikke kan straffes, for å hindre fremtidige lovbrudd.

– Vi har i dag to hovedtyper av slike reaksjoner. Disse kalles 'dom på overføring til tvungent psykisk helsevern' og 'dom på overføring til tvungen omsorg'.

– Disse alternativene til straff har vi jo praktisert lenge. Hvorfor er det behov for ny forskning på dette nå?

– Særreaksjoner for utilregnelige lovbrytere er et av de mest inngripende tvangsmidlene vi har i norsk rett. Det dreier seg her om potensielt livsvarige inngrep, som skal gi borgerne et vern mot fremtidige lovbrudd. I vurderingen av om slike reaksjoner skal kunne idømmes er hvilken fare, risiko eller farlighet som er forbundet med den aktuelle lovbryteren helt avgjørende.

– Samtidig har det i lang tid vært uklart hvordan "fare", "risiko" og "farlighet" i denne sammenhengen skal forstås. Formålet med studien som dannet grunnlaget for avhandlingen min, var å forsøke å gjøre noe med dette.

– Hva har du funnet ut av da?

– Avhandlingen min avdekker vesentlige utfordringer ved det teoretiske grunnlaget for de strafferettslige særreaksjonene. Den viser hvordan det i lang tid har vært uklart hvordan fenomener som fare, risiko og farlighet har blitt forstått, og forklarer hvordan dette har ført til usikkerhet om forståelsen av sentrale rettslige vilkår. Det blir dermed også uklart hvor terskelen for idømmelse og opprettholdelse av særreaksjoner faktisk går.

– Et annet viktig funn er at selve vurderingene av fare, risiko og farlighet, i stor grad ser ut til å være orientert mot fortiden, noe som jo er interessant med tanke på at det er fremtidige lovbrudd særreaksjonsordningen er ment å forhindre.

– Dette høres både spennende og veldig krevende ut! Hva trigget ideen til å gå løs på akkurat denne tematikken?

– Ideen til prosjektet fikk jeg da jeg som rådgiver ved regionalt kompetansesenter for sikkerhets- fengsels- og rettspsykiatri fikk i oppdrag å klargjøre de rettslige vilkårene for idømmelse av strafferettslige særreaksjoner tilbake i 2018. Justis- og beredskapsdepartementet hadde på dette tidspunktet fremmet et forslag til nye regler, og det var i det medisinske fagmiljøet gitt uttrykk for usikkerhet om hva denne regelendringen ville innebære. Dette arbeidet resulterte i en artikkel som ble publisert i 2019.

–  Jeg satt imidlertid igjen med en erkjennelse av at det ville kreve ganske omfattende teoretiske og datadrevne undersøkelser for å egentlig kunne gi noe godt svar. Jeg laget derfor en prosjektskisse og fremmet denne i en søknad til en utlysning etter ph.d. stipendiater her på fakultetet. Søknaden ble tilsynelatende godt mottatt, og jeg fikk med det muligheten til å gjennomføre prosjektet.

– Kan du si litt om hvilken respons du har fått på arbeidet?

– Jeg opplever at det har vært stor interesse for prosjektet blant både nordiske strafferettsjurister, og hos psykologer og medisinere som har oppdrag som rettsoppnevnte sakkyndige. Det er jo veldig kjekt. Det var også stas å motta en god bedømmelse fra komiteen som har vurdert avhandlingen.

– Å bli anerkjent for et arbeid man har lagt så mye tid og krefter ned i betyr veldig mye.

Martin Mindestrømmen forsvarte doktorgraden sin 13. mai. Her blir han gratulert av dekan Karl Harald Søvig etter at disputasen var gjennomført.

Foto/ill.:

Privat

– La oss utvide perspektivet litt. Hvordan fant du at en doktorgrad kunne være noe for deg?

– Det å få muligheten til å arbeide som rettsforsker er egentlig noe jeg har drømt om siden studietiden. Ved slutten av studiet i rettsvitenskap valgte jeg å skrive en såkalt «stor-master», der man i stedet for å kombinere et semester med masteroppgaveskriving og et semester med særemner, bruker et helt år på å fordype seg i et rettsvitenskapelig tema.

– Dette året var virkelig en øyeåpner for meg. Selv om det var muligheten til å bidra til å fremme rettferdighet, og å kunne bety noe for enkeltmennesker i en vanskelig livssituasjon, som motiverte meg til å begynne på jussen, er jeg nok i utgangspunktet ganske teoretisk orientert. Gjennom masterprosjektet mitt opplevde jeg i større grad å få utløp for min teoretiske interesse, og jeg har vel egentlig ikke klart å legge bort ønsket om å drive med rettsforskning siden.

– Når jeg var ferdig med jusstudiet jobbet jeg blant annet noen år som advokat. Som advokat er det veldig givende å oppleve at man kan utgjøre en konkret forskjell. Rettsforskningen gir imidlertid noen helt andre muligheter til å reflektere over juridiske problemstillinger og med det bidra til at vi kan løse sentrale samfunnsutfordringer på en bedre måte.

– Etter å ha drevet med forskning i flere år nå, ville jeg nok kjenne på et stort savn om jeg skulle ha gått tilbake til en hverdag som prosedyreadvokat.

– Hva har vært det aller mest inspirerende med å få muligheten til å forske?

– Det er nok det gode fagmiljøet man er så heldig å få være en del av. Her på fakultetet har vi flere fremragende forskere som er veldig flinke til å inkludere oss yngre. Jeg har gjennom hele stipendiatperioden følt at jeg har vært del av noe større.

– Det mest krevende da?

– Det mest krevende er nok usikkerheten. Det å arbeide som stipendiat innebærer jo nødvendigvis at man må tilbringe mye tid alene foran tastaturet med egne tanker.

– De fleste stipendiater har aldri skrevet en bok før. Det har heller ikke jeg. Selv om man får god veiledning og presenterer tekstutdrag flere ganger underveis, så har i alle fall jeg følt på en usikkerhet knyttet til om dette er noe jeg kan få til. Jeg opplevde at usikkerhet ble mindre etter hvert som teksten begynner å ta form, men man vet jo egentlig ikke før man sitter der med bedømmelsen i hendene.

– Jeg tror ikke man bør legge skjul på at det å være stipendiat til tider kan være veldig krevende. Gleden av å komme i mål blir derimot desto større!

– Men har du noen gang angret på valget om å starte på dette?

– Hehe. Ja, jeg skal innrømme at jeg til tider har angret på at jeg gikk i gang. Særlig når det har nærmet seg lønningsdag.

– Hvordan har du da greid å opprettholde motivasjonen?

– Når man arbeider med noe i så mange år tror jeg det er uunngåelig at motivasjonen vil svinge. I perioder der man føler på sviktende motivasjon, tror jeg det er helt avgjørende å være del av et godt fagmiljø og å ha en veileder som kan inspirere deg til å stå på videre. Jeg har vært så heldig å ha begge deler, og hovedveilederen min Linda Gröning har vært helt uvurderlig for at jeg har klart å stå løpet ut.

– Har du støtt på noen overraskelser gjennom prosessen?  

– Den største overraskelsen var nok den dagen da jeg plutselig oppdaget at jeg faktisk hadde skrevet en bok. Det høres kanskje litt merkelig ut, men sånn var det for meg. Det har nok sammenheng med at når man etter hvert blir så dypt involvert i et tema som man gjør i et doktorgradsarbeid, er det lett å miste litt grepet om tid og rom. 

– Ellers er jeg også overrasket over hvor gøy det er å undervise. Jeg hadde ingen undervisningserfaring da jeg startet som stipendiat og var veldig spent på hvordan det ville bli å fylle den rollen. Jeg oppdaget imidlertid fort hvor givende det kan være å diskutere juss med våre flinke og engasjerte studenter.

– Du har jo tre barn hjemme. Hvordan har det vært å balansere arbeid med familieliv gjennom stipendiatperioden?

– Det å balansere arbeid og fritid har til tider vært svært krevende. Man har jo en veldig fleksibel arbeidshverdag som stipendiat, men man arbeider også under et stort tidspress og vet at innleveringsfristen kommer nærmere for hver eneste dag.

– Samtidig har jeg jobbet med et tema som jeg virkelig brenner for. Det har da vært vanskelig å skulle legge avhandlingen fra seg og for eksempel ta seg en ukes ferie med familien. Særlig det siste året har vært krevende i så måte.

– Hvordan koblet du av når tidspresset føltes som verst da?

– Heldigvis har barna mine helt andre interesser enn strafferett og strafferettslige særreaksjoner. Det har vært mye god avkobling i det å gå på trilletur, bygge lego, danse og å innta rollen som mannskap på Kaptein Sabeltanns skute.

–  Ellers liker jeg å trene. Flere av avhandlingens poenger har vokst frem under diverse løpeturer, sykkelturer, skiturer eller i bakken på snowboard.

– Hva vil du trekke ut som den viktigste livslærdommen etter at du nå har krysset målstreken med flagget til topps?

– Den viktigste lærdommen fra denne prosessen er nok at man kan få til mer enn man tror om man ikke gir opp når ting blir krevende.

– Og nå som du er ferdig, hva er planen å drive med fremover?

– Jeg har fått tilbud om en stilling som postdoktor ved fakultetet, så det ser ut til at jeg blir værende i akademia i noen år til.

– Før vi går inn for landing, til hvem vil du anbefale en forskerkarriere innen juss? Hva tenker du at skal til? 

– Et doktorgradsprosjekt kan gjennomføres på ulike måter, og jeg har også inntrykk av at en forskerkarriere kan arte seg ganske forskjellig alt etter hva man har interesse for og hvordan man liker å arbeide. Det å skrive doktorgrad kan sånn sett passe for ganske mange. Uten en viss skriveglede og en viss teoretisk interesse, tror jeg likevel det vil kunne bli krevende.

– Den største suksessfaktoren er nok det å velge seg et tema man har en oppriktig interesse for å forske på.

– Har du noen konkrete råd til dem som vurderer denne karriereveien?

– Hvis du har kommet dit at du faktisk vurderer å starte på en doktorgrad, er mitt råd å søke en stipendiatstilling og bare gå i gang.

–  Og til slutt, hvorfor mener du at Dragefjellet vil være et godt valg for å starte på doktorgradsferden?

– Det juridiske fakultet i Bergen har et solid fagmiljø med kort avstand mellom seniorforskere og ferske stipendiater. Vi har for tiden et veldig godt stipendiatmiljø.

– For min egen del har jeg følt meg inkludert i fagfelleskapet fra første dag. Jeg har også hele tiden opplevd interesse og støtte fra alle de faste vitenskapelige ansatte. Til tross for at de har mye å gjøre, er min opplevelse at professorene prioriterer stipendiatene, og at de tar seg tid til å diskutere der de føler de har noe å bidra med.

– Vi har også en rettsvitenskapelig forskerskole i verdensklasse. Det gir et stort fortrinn ved utviklingen og gjennomføring av prosjektet.