Hjem
Strategiarbeid - Det juridiske fakultet
INNSPILL STRATEGI

Høring - ny strategi for fakultetet - Anna Nylund

Les professor Anna Nylunds innspill til strategiutkastet ved det Det juridiske fakultet.

Anna Nylund
Professor Anna Nylund
Foto/ill.:
UiB

Hovedinnhold

Plans are of little importance, but planning is essential.
- Winston Churchill

Innledende kommentar

Slik jeg ser det, bør en strategi være et styringsdokument. Den bør ta utgangspunkt i en analyse av hvor man står (hva er våre styrker og svakheter, hvilke muligheter og utfordringer står vi overfor), og en realistisk, ambisiøs målsetning om hvor man ønsker å være ved strategiperiodens slutt. Den konkretiserer store ord ved å identifisere spesifikke målsetninger, egnete virkemidler og konkrete mål (f.eks. viss økning i antall eller andel). Et strategidokument er et resultat av prioriteringer. Ideelt sett går alt i strategien opp i en større enhet: de konkrete prioriteringene følger logisk ut fra analysene om hvor man er og hva man ønsker å oppnå, og av omstendighetene rundt, og utgjør en helhet.

Utkastet til strategi slik den ble lagt frem før seminaret på Solstrand bærer preg av en “ønskeliste” og pliktløp, der man har tegnet ned flest mulig ønsker, heller enn noe som skal være et styringsdokument og dokument for ledelse. Jeg har valgt ut noen eksempler på svakheter ved utkastet til strategi.

Strategi – klare mål, egnete virkemiddel og prioriteringer

Bærekraftsmålene blir ikke i særlig grad utbrodert og konkretisert. Hva betyr disse for rettsvitenskapelig forskning, særlig dersom vi ser bort fra energi-, klima- og miljørett? (Hvordan) kan og bør disse integreres i undervisningen og forskningen? Og hvis man tar dem på alvor, bør man vel gjenspeiles i visjoner, mål og virkemidler?

Det er uklart hvorfor man nevner visse forskergrupper/fagområder i teksten, og ikke andre og hvordan disse er knyttet til den overordnete strategien. Hva med de andre områdene vi arbeider med? Hvilken rolle skal de ha? Skal de bli nedprioritert i denne perioden, eller også neste?

Listene med ambisjoner består av både av overordnete og underordnete målsetninger, samt generelle og noe mer spesifikke tiltak, listet opp i en tilfeldig rekkefølge. Noen punkter virker å beskrive det vi allerede er gode på, og som ikke trenger å prioriteres (“videreføre”, “sikre”), andre ser ut til å være noe man ser for seg at vi skal gjøre mer av eller bli bedre på. Flere av punktene er overlappende, og følgelig er listene lange.

Mange av målene er svevende, for eksempel “sikre at forskingsaktiviteten held høgt internasjonalt nivå”. Hva “høyt internasjonalt nivå” innebærer, er uklart. Omfatter det alt som er skrevet på engelsk, eller i internasjonale publikasjoner, eller også nordiske eller norske? Er det bare snakk om kvalitet eller også om kvantitet? Hvordan tenkte man at denne sikringen skal skje, all den tid det ikke står noe om verken hva målet innebærer, eller hvor vi er akkurat nå, enda mindre hvor vi ønsker å være? Strategien nevner heller ikke tiltak for å “sikre” at målet blir nådd. Det står ikke noe om at vi befinner oss i en storm med tanke på forskningsfinansiering og at publiseringsfeltet ser også ut til å gjennomgå store endringer, og hvordan vi skal møte disse utfordringene og endringene.

Et annet eksempel er “drive planstyrt og langsiktig utvikling av kvalitetshevande undervisingstiltak basert på evalueringar og faglege diskusjonar, og sikre kvalifisert prøving på alle nivå i studiet”. Hva betyr “kvalitetshevende”, “undervisningstiltak” og “basert på faglige diskusjoner”? For å gjøre dette til et godt mål å styre etter, bør vi ha en konkret målestokk som vi strekker oss etter og egnete tiltak, f.eks. at andelen studenter på 5. året som er i Bergen skal øke fra dagens x % til y % i 2030, tiltak –

f.eks. fordypningsemne med undervisning jevn fordelt over semestret og egne felleskontorer for dem som er på 5. året.

Konkrete prioriteringer

Når det kommer til konkrete prioriteringer, ønsker jeg å kommentere det sterke Vestlandsfokuset, som jeg synes er svært uheldig og kan komme til å motvirke de fleste andre målene.

Hva er Vestlandet? Vestland fylke? Eller alt fra Rogaland til og med Møre og Romsdal? Hvorfor er Vestlandsfokus så viktig? Hvorfor vi skal rekruttere flere studenter fra Vestlandet? Er vestlendinger like undertrykket som samene? Skal vi erstatte flinke piker fra Bærum med flinke piker fra Fana (og kanskje Sandnes)? Og hva er gevinsten? Er ikke problemet mye større med å rekruttere studenter fra arbeiderklassen, fra utkantstrøk, blant ikke-vestlige innvandrere?

UiB har, sammen med UiO, en unik stilling i vår sektor: det er de to gjenværende «riktige» universitetene, altså institusjonene som ikke har fusjonert med eller opprinnelig vært distriktshøyskoler. Denne unike posisjonen bør vi ikke forspille, særlig ikke når vi kan regne med mer konkurranse fra nye jusutdanninger. La «distriktsuniversitetene» konkurrere om å være - litt sleivete sagt - kretsmestere, så kan vi være ledende nasjonalt, nordisk og internasjonalt. La HVL være Vestlandsuniversitetet, så kan UiB være et nasjonalt universitet

Jeg har selv sett fra paradeplass hvordan UiT gikk fra å være et universitet til å bli et arktisk – distriktsuniversitet. I praksis ble det alt tydeligere at UiT er et fint sted for dem som jobber innenfor satsingsområdene, og for de som nøyer seg med å være «kretsmestere» og gjerne har en tilknytning til Tromsø og de nordlige fylkene, mens øvrige ansatte, avhengig av sine ambisjoner, enten søker seg til et større universitet – eller et distriktsuniversitet de har tilknytning til. Dette til tross for at ledelsen bedyret at UiT skulle være et sted der man kan være på topp i det man ønsker. For ordens skyld gjelder dette på alle fagområder, ikke bare juss. Vi er i en periode med økende konkurranse fra nye jussutdanninger. Spørsmålet er om vi skal først og fremst prøve å spille i en annen liga enn dem, sammen med UiO, eller melde oss på “regionmesterskapet” i jussutdanning med resten.

Det er fint med samarbeid med lokale miljøer, men et slikt ønske går fort løs på forskningskvaliteten. Forskningsrådet kan brukes som eksempel. Flere av programmene de har er blitt kritisert for at ved å vektlegge sterke bånd til praksisfeltet, får man studier der man utvikler arbeidsmetoder som ikke kan overføres fra en enhet til en annen, f.eks. mellom to sykehjem, og at man bortprioriterer forskningsspørsmål som kan påvirke den internasjonale forskningsfronten. I verste fall risikerer vi at vi erstatter forskningsaktiviteter på høyt internasjonalt nivå med seminarer, som vi bekoster, med lokale aktører uten at det leder til mer eller bedre forskning eller mer ekstern finansiering.

Når det er sagt, mener jeg selvfølgelig at det er viktig at vi bidrar i samfunnet og har gode kontakter til relevante fagmiljøer. For sivilprosessgruppen er det for eksempel naturlig med god kontakt med både tingretten og lagmannsretten, men også med domstoler i resten av landet, DA og Departementet. Det er viktig å være oppdatert på hva som skjer på feltet, men vårt bidrag som forskere bør være å skape en lenke mellom praksis og forskningsfronten, noe vi allerede gjør.