Kulturell kur mot tuberkulose

Tekst: KIM EINAR ANDREASSEN
Publisert: 14.04.2009

Tuberkulose var den sykdommen som krevde flest liv i Norge i første halvdel av 1900-tallet. Finnmark var hardest rammet og fikk som eneste fylket i landet en nasjonal tiltaksplan. Den norske nasjonalforeningen mot tuberkulose ble stiftet i 1910, og var ledet av fremstående leger og datidens samfunnselite.

Nasjonalforeningen satt i 1914 igang en tiltaksplan som gikk ut på å isolere smittefarlige personer, desinfisere og opplyse om smitte. Men like viktig i tiltaksplanen var prosjekter som skulle heve samer og kveners kulturelle nivå.

– Foreningen mente at opplysningsarbeidet var for viktig til å overlates til de lokale, som ble ansett som ute av stand til å klare oppgaven på egenhånd, sier Teemu S. Ryymin, forsker ved Rokkansenteret, Unifob.

Samene skulle opplyses

Sykdomsbekjempelsen i Finnmark var sterkt preget av kulturelle fordommer i det multietniske fylket. Særlig kulturelle forestillinger knyttet til samene, spilte en stor rolle i utformingen av den vitenskapelig baserte forebyggingen, utformet mellom 1910 og 1920.

Antagelser om at samene var spesielt sårbare for tuberkulose var basert på forestillinger om at de var skitne og kulturelt underlegne. Majoritetsbefolkningen følte seg derfor forpliktet til å sivilisere dem.

–Tuberkulose ble oppfattet som en sivilisasjonssykdom, og samene ble ansett som en særlig usivilisert befolkningsgruppe. Dette førte til at den medisinske forebyggingen ble innvevd i en storstilt siviliseringsplan, sier Ryymin.

Norsk som medisin

Nasjonalforeningen mente at samene levde under forhold der vanlige hygienetiltak ikke var tilstrekkelige, og særlig ble gammene ansett som farlige.

– Mange gammer ble brent til grunnen og en bygde norske trehus til dem som erstatning.  Etter hvert ble befolkningen i Finnmark også tilbudt gunstige lånebetingelser for å sette i gang husbygging etter norsk standard, forteller Ryymin.

Siden det samiske språket ble ansett som mindreverdig, mente myndighetene at det ikke var mulig å opplyse samene på deres eget morsmål. For å kunne bli siviliserte, måtte de først lære seg norsk.

– Sykdomsbekjempelsen ble til dels formet som en fornorskingsprosess. I skolen og kirken skulle det brukes norsk i stedet for samisk og kvensk, sier Ryymin.

Teknologi overgår kultur

I mellomkrigstiden rundt 1930 skjedde det så en brå endring i sykdomstiltakene. Tuberkulosearbeidet ble teknifisert og det kulturelle arbeidet tonet ned.

Opplysningsarbeidet foregikk fremdeles på norsk, men da legene på 1930-tallet diskuterte tiltak mot sykdommen og vurderte risiko, var det smittebærere i hjemmene som ble sett på som det sentrale, ikke det samiske språket og den samiske kulturen.

Tuberkelbasillen kan forårsake sykdom i alle deler av kroppen, men lungetuberkulose var den mest omtalte og farligste sykdomsformen. Alvorlig syke kunne spre denne smitteformen gjennom hosting.

Utover 1930-tallet ble det derfor iverksatt tiltak for å finne de smittede så tidlig som mulig. Blant annet ble det plassert røntgenstasjoner rundt omkring for å oppspore smittekilder, og en igangsatte kirurgiske inngrep.

– Da forestillingen om en forbindelse mellom tuberkulose og sivilisasjonsstadium ble oppløst på 1930-tallet, ble spillerommet for de kulturelle stereotypiene i tuberkulosearbeidet mindre, sier Ryymin.

Kulturen kommer tilbake

Etter annen verdenskrig fikk Norge en ny tuberkuloselovgivning som krevde masseundersøkelser med obligatorisk skjermfotografering. Igjen ble samenes språk og kultur på ny brakt på banen. Men denne gangen i motsatt fortegn for å effektivisere undersøkelsene.

– Etter krigen mente myndighetene at en burde ta i bruk samisk språk for å oppnå effektivitet i skjermbildeundersøkelsene, og utover 1950-tallet foregikk systematisk opplysningsarbeide på samisk, forteller Ryymin.

Bruken av samisk hang sammen med at minoritetspolitikken i Norge hadde endret seg etter krigen. Blant annet hadde det blitt satt ned en samekomité som gikk inn for å beskytte samisk språk og kultur.