Der vitsene kommer for å dø

Etno-folkloristisk arkiv er et farlig sted. Eller om ikke farlig, så har førstekonsulent og arkivar Liv Nybø satt grensen for opphold på femten minutter. Mer enn det, og den kraftige muggsoppen i Sydnesplass 12-13 begynner å gjøre seg gjeldende. Svimmelhet. Kvalme. Og vi som bare ville finne noen vitser.

Tatt med i graven

Det startet med rykter om den store samlingen av finskevitser som skulle finnes ved Institutt for arkeologi, historie, kultur- og religionsvitenskap. Utallige vitser samlet inn av...vel, det sa ikke tipset noe om. Men de var der, det var bare å forhøre seg. E-postene skjøt frem og tilbake, og det viste seg at professoren som hadde samlet inn vitsene var død. Og ingen andre ved Instituttet satt inne med noen detaljert kunnskap om samlingene.

Men førstekonsulent Liv Nybø var kvinnen som muligens visste mest om dette, fikk vi høre. Svaret vi fikk var ikke så oppløftende:

– Både jeg og andre på instituttet trodde det skulle være en slik samling finskevitser som du spør etter. Men dessverre.

Vitsemysteriet vokser i omfang. På Høyden bestemmer seg for å ta arkivet i nærmere øyensyn.

Norsken og svensken

– Vi har ikke noen samling med finskevitser, men vi har materiale fra den store vitsekrigen, forteller Nybø i den soppinfiserte kjelleren hvor arkivskap på arkivskap holder gammelt vitsemateriale.

Vitsekrigen var en godmodig krig mellom norske Reimund Kvideland og svenske Bengt af Klintberg, som hver på sin side samlet opp et stort materiale av henholdsvis svenske- og norskevitser. Nybø åpner en av flere brede metallskuffer merket «Vitsekrigen».

– Nei, dette er noe annet, sier hun.

I skuffen er det en hel samling kartotekkort med humoristiske NTB-meldinger. Hvor er Vitsekrigen? Klokken har begynt å tikke, og vi kan oppholde oss her i rundt elleve minutter til før soppen tar oss.

Ingen informasjon

Noen av skuffene i arkivet holder vitser som er velsortert, enten etter geografi som Åsane og Jondal, eller som «flaue vitser» og «absurde vitser». For ikke å nevne de rare, gamle vitsene om Billemann og Bollemann. 

– Det er ikke lett å bruke materialet i forskning når vi har så lite informasjon om det. Mye av materialet ble samlet inn på en tid da tekst var mer interessant enn kontekst. Vi finner hele hyller og skuffer med innsamlet materiale, men vi vet ikke mer enn det som står i kartotekkortene, sier Nybø.

Arkivet har vært en del av jobben hennes i seks år, og hun har blant annet digitalisert den største originalsamlingen, folkeminnesamlingen etter Torleiv Hannaas.

– Denne består av alle typer folkeminne, fra svartebøker til drikkeviser, og er selve prototypen på en folkeminnesamling av den gamle sorten, forteller Nybø.

Soppen har imidlertid satt en stopper for arbeidet med å få en oversikt over materialet. Skal noe her nede arbeides med, må det hentes opp av kjelleren først.

Femten minutter i rampelyset

Fire store skuffer inneholder dokumentasjon på barneleker. Ytterligere tre skuffer lover at de inneholder barnevitser –  et løfte som også blir holdt. Etter mye romstering innser vi at Vitsekrigen har lidd samme skjebne som finskevitsene. I alle fall for øyeblikket.

– Nå klarer ikke jeg å være her lenger, utbryter Nybø, og sant nok: soppen sniker seg innpå og spøker med balansenerven.

Sannsynligvis vil dette materialet bli overdratt til Universitetsbiblioteket etter hvert, forteller Nybø når vi er trygt tilbake på kontoret hennes. Hun håper at en katalogisering og utforskning av samlingen da vil bli prioritert.

I ettertid har AHKR funnet ut hva som antakelig skjedde med vitsekrigsamlingen også: Materialet ble samlet inn som et privat prosjekt, og finnes «mest sannsynlig» i Reimund Kvidelands etterlatte papirer.

Forhåpentligvis langt borte fra sopp.

Artikkelen ble opprinnelig publisert i UiBs internavis På Høyden i 2009.