I hvalfiskens buk

Tekst: Walter N. Wehus 
Publisert: 26.05.2010

– Det kommer en tristhet over en.

Gordon Turner-Walker står i den mørklagte Hvalsalen i Bergen Museum, midt i stillasene av tre og metall som fyller opp det en gang så luftige rommet. Men fremdeles henger de der, 22 hvalskjeletter som er skitne, støvete og med nok problemer mellom seg til å fylle et oppslagsverk.

– En hel art er nesten utryddet, og nå er det ingenting igjen annet enn et par dusin skjeletter. Oljen ble brent, skjelettene ble kastet overbord fra hvalbåtene. Det var en ren nedslaktning, og det er ikke reist noe monument over dem, fortsetter Turner-Walker, og legger til:

– Kanskje bortsett fra dette.

I løpet av de neste to årene skal monumentet skinne på nytt. Hvalskjelettene skal restaureres. Ingen husker når noe lignende har skjedd før.
 

Knokler i taket siden 1865

Du kan se dem gjennom vinduene på Muséplass, og slik har det omtrent alltid vært. Bergen Museum ble stiftet i 1825, og allerede på 1840-tallet finnes det spor av hval i museets papirer. Selve Hvalsalen åpnet samtidig med den internasjonale fiskeriutstillingen på museet den 7. august 1865.

Siden den gangen har tiden stått stille der. Gamle illustrasjoner viser en utstilling som ikke har forandret seg stort på over hundre år. Og tiden har fått frie hender til å gjøre hærværk i fred.

Museet har aldri hatt noe klimakontroll annet enn gamlemåten: Å åpne eller lukke vinduene for å regulere temperaturen. Skjelettene har blitt utsatt for UV-stråler fra vinduene, varierende temperatur og luftfuktighet har fått dem til å utvide seg og trekke seg sammen på ulike steder, mens olje fortsetter å lekke ut fra de over hundre år gamle skjelettene, og tiltrekker seg støv og forurensning fra luften.

Det er kanskje ikke rart Gordon Turner-Walker kaller dette for ”husarbeid på steroider”.
 

Farlig for hodet

Fem mennesker skal arbeide i to år med å rense og, så vidt det er mulig, å tilbakeføre hvalskjelettene til sin opprinnelige stand. Akkurat nå er de samlet rundt nordkaperen, hvalskjelettet som henger i vinduet ut mot Muséplass og som dermed er blant Bergens største kjendiser. Et stillas i tre er bygd opp slik at hvalen nå er tilgjengelig for konservatorene. 

Arbeidet kan være en tålmodighetsprøve. Turner-Walker skreller av rensepapiret rundt skjelettet og bevæpnet med etanol og en velbrukt tannbørste går han forsiktig løs på et århundretykt lag med skitt og misfarging. Ved hjelp av en lang q-tip renser han hulrommene i skjelettet.

– Man tror naturen er symmetrisk, men slik er det ikke, sier han og viser den ulike dybden til hullene bortover på skjelettet.

Han bøyer seg ned, reiser seg opp igjen og...

– Ouch!

Turner-Walker stanger hodet i skjelettet som henger en knapp meter over stillasgulvet. Det skjer ganske nøyaktig en gang i timen.

Det blir brukt mange ulike teknikker for å rense skjelettene. Blant annet kan man sandblåse dem med finmalt valnøttskall; man kan pakke dem inn i papir dynket med vann, aceton, etanol, ammoniakk og rensemiddel; og man kan bruke potetmel (”det er sikkert, det er billig, og det virker”, kvitrer Turner-Walker). Her blir alle teknikkene tatt i bruk etter tur.

Klikk på videovinduet i høyre spalte for å se hvordan det ser ut.

En ting som er sikkert, er at skjelettene ikke kan tas ned fra støpejernskjettingene de henger i. For det første er de fredet av Riksantikvaren, men for det andre ville dette være en for stor operasjon å gjennomføre i tillegg til rensingen. Ingen vet nøyaktig hvor mye skjelettene veier, men da skjelettet av en voksen grønlandshval ble montert på Zoologisk Museum i København, ble vekten kalkulert til 1,9 tonn. Dette skjelettet var langt fra så stort som de største som henger i taket på Bergen Museum.

Henger i uvisshet

Christina Holmefjord er teknisk konservator, og har jobbet ved Bergen Museum i elleve år. Hun forteller at det ble tørket støv av skjelettene en gang før hun startet å jobbe der, på 1970-tallet. Den gangen gikk de tapreste konservatorene opp i store stiger for å tørke bort mesteparten av støvet som hadde samlet seg på hvalene i løpet av drøye hundre år. Nå i 2010 har man altså bestemt seg for å gå grundigere til verks.

– Det har blitt gjort en hel del med skjelettene, men det er ingen i live som vet hva. Vi vet ikke hvordan de har blitt renset, og vi vet ikke hvordan de har blitt hengt opp, forteller førsteamanuensis Terje Lislevand.

Det er en felle som museet ikke akter å gå i igjen. Hvert eneste skritt på veien i restaureringen skal dokumenteres i tekst, bilder og video. Om en måneds tid skal en blogg være oppe, hvor publikum kan følge restaureringen mens den skrider frem.

For forskere og for publikum

– Det er mer informasjon i museer enn man tror. Vi vil ikke bli takket i fremtiden om vi går inn og steriliserer samlingen nå, sier Lislevand.

Han forteller at på samme måte som man ikke beholdt skjelettene for genetisk referanse for hundre år siden – de visste ikke engang hva genetisk referanse var – kan det komme nye teknikker for å få informasjon ut av skjeletter i fremtiden.

Forskere er i dag interesserte i å få prøver av oljen som lekker ut av hvalene på museet:

– Hverken hvalskjeletter eller hundre år gammel hvalolje er noe man kan plukke opp på eBay, påpeker Turner-Walker.

De to er enige om at utstillingen kommer til å bli imponerende når den åpner igjen for publikum om to år.  

– Den er litt statisk i forhold til dagens museer. Men når du har noe så stort og imponerende, trenger du ikke noe audiovisuelt i tillegg, sier Turner-Walker, og legger til:

– Utstillingen har vitenskapelig verdi, den har sosial verdi: Den har alt!