Hjem
Skeivt kulturår
Pride

Historien om Pride

I dag er Pride en folkefest der man feirer kjærlighet og mangfold, men det har ikke alltid vært slik. Her er historien bak.

Bilde fra pride parade der noen holder fingrene formet som et hjerte og det er mange regnbueflagg
Foto/ill.:
Coloutbox

Hovedinnhold

Denne saken ble først publisert i Aftenposten Historie

17. mai 1972 begynte som alle andre nasjonaldager i Bergen, men før dagen var over skulle en historisk hendelse finne sted. Bare noen uker tidligere var §213, som kriminaliserte seksualitet mellom menn, fjernet fra Straffeloven. Den unge bergenseren Kenneth Brophy hadde to år tidligere fått på plass den første lokalavdelingen av Det Norske forbundet av 1948 (DNF-48, forløperen til FRI) i byen mellom de syv fjell. Men fremdeles var homofile lite synlige i offentligheten.

På denne festdagen i 1972 stiller Kenneth seg opp sammen med tre andre homoaktivister i den grønne midtrabatten på nedre del av Torgallmenningen. Mens hovedprosesjonen og barnetoget passerer på hver sin side, står de der med en plakat. Budskapet er «full støtte til de homofiles kamp for frigjøring». Politiinspektør Carl Mentz Rynning-Tønnesen oppdager dem, rasende kommanderer han sine underordnete konstabler til å: “Få dem fjernet!”.

Med dette står Kenneth Brophy bak den første offentlige demonstrasjonen for homofiles rettigheter i Norge. I hvert fall så langt Skeivt arkiv kjenner til.

-Vi ville egentlig være med i selve paraden på nasjonaldagen, men det fikk vi ikke lov til, derfor bestemte vi oss for å markere på denne måten, forteller Brophy i dag. Det var en opplevelse, legger han til, og siden har vi vært der! 

Kenneth Brophy i parade. Bilde fra Skeivt arkiv
Photo:
UiB/ Skeivt arkiv

Det startet med Stonewall

Opptøyene som fant sted i og rundt baren Stonewall i Christopher Street i New York natt til 28. juni 1969, regnes i dag som starten på den moderne homobevegelsen. Stonewall i seg selv hadde ingen særlig betydning for Norge da det skjedde, men det har fått betydning i ettertid nettopp fordi folk begynte å markere det. Allerede året etter i USA arrangeres det en marsj i gatene hvor opptøyene fant sted for å markere årsdagen, dette ble også omtalt i norske aviser. Noe er i endring, også i Norge.

Den 17. november 1973 hadde Bergensregionen av DNF-48 en såkalt punktdemonstrasjon utenfor Posthuset, dagens Xhibition kjøpesenter i Bergen. De var omtrent 10 medlemmer som deltok i demonstrasjonen, og de ble ifølge dem selv positivt overasket over at ingen slo til dem eller forsøkte å rive ned plakaten deres!

1974 skulle bli et år hvor det ble flere markeringer av homofile i Norge. 1. mai var det endelig plass til egne paroler i togene, både i Bergen og Oslo. 

Samme år er det også første gang Stonewall blir markert i Norge, i anledning at det er fem år siden opptøyene i New York.  Arrangementet ble kalt «Christopher Street Liberation Day», og i Oslo samlet hele 250 mennesker seg på Universitetsplassen. Her holdt medlemmer av landsstyret i DNF-48 taler, og forbundet arrangerte også stands i Bodø, Drøbak, Trondheim og Bergen

Togene på arbeidernes frigjøringsdag er likevel den første faste plassen hvor det var markeringer til støtte for saken.

Togene på arbeidernes frigjøringsdag er likevel den første faste plassen hvor det var markeringer til støtte for de skeives sak
Photo:
Skeivt arkiv

Det første Pride toget

I 1975 falt markeringene i juni sammen med DNF.48 sitt 25-års jubileum. I Oslo ble det 27., 28. og 29. juni markert og feiret med stands, piknik og demonstrasjonstog. Det gikk over tre dager, like lenge som gateslaget i Christopher Street varte. Pikniken foregikk på St. Hanshaugen under politibevoktning. Vel 50 stykker stilte opp i toget som gikk derfra ned til Metropol, DNF-48 sitt eget utested i Oslo sentrum. Arrangementene var ellers preget av den gryende konflikten innad i forbundet mellom AKP tilhengerne, og de som mente de ikke burde få noen innflytelse. Denne konflikten skulle splitte forbundet tre år senere.

Det satt fremdeles langt inne for folk å vise seg offentlig i et homotog. I Bergen fant de en smart løsning på dette for det første toget 27. juni 1980. Over bryggen beveget det seg en fargerik drake med «tusen ben», mens alle overkroppene og ansiktene var dekket av stoffet. Torstein Dahle gikk i front med parole om diskrimineringsvern av homofile, en reform som ble vedtatt av Stortinget året etter.

Homofile forkledd som drake 1980
Photo:
Skeivt arkiv
 

1982 var året da sosialdepartementet fjernet homofili som sykdomsdiagnose. Samme år ble de første såkalte homodagene arra Oslos gater. «Homofil kjærlighet en menneskerett» og «Lesbiske stå fram!» var bare noen av parolene. Året var også historisk da dngert.  «Slipp homsene løs- det er sommer» skrev Dagbladet. DNF-48 kalte det selv historisk, hele 400 stykker stilte i toget gjennomet under homodagene for første gang ble arrangert en solidaritetsgudstjeneste.

1982 var året da sosialdepartementet fjernet homofili som sykdomsdiagnose. Samme år ble de første såkalte homodagene arrangert. Bide fra homodagene i 1982
Photo:
Fritt frem/Skeivt arkiv

1984 er homodagene strukket ut over en langhelg i Oslo. Det var homotrikk med stopp i Frognerparken for piknik og endestasjon på Metropol. Stands i sentrum, politiske møter og underholdning. Den såkalte homomarsjen gikk fra Tullinløkka gjennom sentrum til Youngstorget. Det ble også arrangert frigjøringsball på Ingeniørenes hus og det var også et eget kinoprogram. 1985 var første året homodagene varte en hel uke, likevel avslo Oslo kommune å gi økonomisk støtte til arrangementet begrunnet med at homofili er en privatsak. Åse Kleveland gikk ut og mente at dette var et kulturtilbud på lik linje med alle andre og mente at det ikke burde gjøres noen forskjell.

Festen i skyggen av AIDS

Det første offisielle dødsfallet av AIDS i Norge ble registrert i september 1983. Likevel tok det enda noen år før epidemien slo virkelig til, i første rekke iblant menn som har sex med menn.

Men utover 80-tallet, spesielt fra 1985 og framover, var mye av fokuset også i homodagene rettet mot sykdommen. Det var flere saker i norsk offentlighet som skapte forargelse og debatt som bevegelsen støttet opp om. Oppsigelsen av hiv-positive Henki Hauge Karlsen, en AIDS-syk pasient som ble kastet av et SAS-fly og mye usikkerhet hvordan viruset smittet og ikke. En sideeffekt av epidemien var at den viste med stor tydelighet at det fantes mange homofile som enten ble rammet selv, eller opplevede sykdommen tett på.

Thatcher regjeringen i Storbritannia innførte i 1988 en lov som het «Section 28», denne la ned forbud mot såkalt promotering av homoseksualitet, og var aktiv fram til 2000. I homotoget i Oslo i 1989 var motstand mot loven en av parolene. Kanskje også i reel frykt for at noe lignende kunne bli innført i Norge.

Lovendringene har hjulpet på

Paragraf 213 som kriminaliserte sex mellom menn ble fjernet i 1972. Det var en viktig symbolsk handling som banet veg for større endringer. Den psykiatriske diagnosen rundt homoseksualitet ble fjernet i 1978. I 1993 fikk vi partnerskapsloven som ble erstattet av en felles ekteskapslov i 2008. Tilbake i 2016 kom også loven om endring av juridisk kjønn. Disse endringene har nok vært med på å gjøre det lettere å være synlig i et tog gjennom for eksempel Oslo sine gater. Men vi skal huske på at de bildene vi kjenner fra media hver sommer med tusenvis av fargeglade mennesker i parade, bare er noen år gamle. Det er bare de siste årene dette er blitt en folkefest. Femten år tilbake i tid var Pride fremdeles et arrangement i en park, for spesielt interesserte.

Kim Friele og partner
Photo:
Skeivt arkiv

Lenge var markeringene også kun et storbyfenomen. Dette endret seg i 2018 da Bygdepride ble arrangert for første gang i Volda og Ørsta. På parolene stod det «kjærleik er kjærleik» og «du skal ikke måtte flykte fra bygden for å være den du er». Arrangementet var et direkte svar på et seminar som et frikirkemiljø hadde gjennomført om homofili. Konklusjonen deres var at det var helt greit å være homofil, så lenge du levde i sølibat. Senere har flere mindre steder også arrangert Pride.

I 2014 ble den første Sápmi Pride arrangert i Kiruna i Sverige, og året etter i 2015 arrangeres Sápmi Pride for første gang i Norge, i Karasjok. Den arrangeres siden hvert år enten på norsk, svensk eller finsk side.

Året 2020 var et unntak i pridehistorien på grunn av pandemien, da ble det gjennomført flere digitale Pride arrangementer istedenfor. Det hele ble også toppet med en direkte sending på NRK som kanskje er kommet for å bli?

Og hopper vi fram til 2021, ble også Trans Pride for første gang arrangert i Norge, med markeringer i både Oslo og Bergen.

I 2022 blir skeivt kulturår markert over hele landet. Dette er et felles initiativ mellom Skeivt arkiv, Nasjonalmuseet og Nasjonalbiblioteket. Gjennom utstillinger, seminarer, forestillinger, forskning og ikke minst fest, skal det markeres at det er 50 år siden at §213 i straffeloven ble fjernet. Da var det ikke lenger straffbart for menn å ha sex med hverandre. Pride arrangementene over hele Norge kommer til å bli preget av 50-års jubileet. Hundretusenvis av mennesker fyller igjen opp gatene, politikere, aktivister, organisasjoner og helt vanlige folk.

Det er heller ikke utenkelig at Kim Friele kommer til å bli hedret i paradene. Sist hun var fysisk til stede i Oslo i 2017, ble hun spontant hyllet av folk som gråtende klappet henne fram. En lang veg fra den 17.mai, da de aller første våget seg fram for 50 år siden.