Migration, gender dynamics, and social reproduction: Polish and Italian mothers in Norway.
Lise Widding Isaksen og Elzbieta Czapka, University of Gdansk diskuterer hvordan polske og italienske mødre utfordrer og erfarer norske barneomsorgstjenester. I Norge kan offentlig barnehagepolitikk bidra til at innvandrer mødre endrer måter å gjøre barneomsorg på, og får nye kulturelle og sosiale erfaringshorisonter. Å gjøre god barneomsorg betyr ikke nødvendigvis at hjemlandets normer er den eneste referanserammen. I dette utvalget blandes og mikses ulike former for sosiale praksiser slik som foreldrepermisjoner, barnehager, transnasjonale bestemødre, mer aktive fedre og en nølende aksept av barns lek utendørs også på kjølige og våte dager.
Hovedinnhold
I dette datamaterialet finner vi både til likheter og ulikheter mellom de polske og italienske mødrene. Deltakerne med italiensk bakgrunn hadde få eller ingen spørsmål til det pedagogiske innholdet i barnehagen. De støttet idéen om et universelt offentlig ansvar for barneomsorg. Det kan henge sammen med at barnehager i Italia også er rotet i normer om sosial utjevning og rettferdighet, og at tilbudet skal fungere positivt for barn fra ulike etniske, språklige og sosiale bakgrunner.
Mødrene fra Polen hadde en annen institusjonell velferdshistorie. Offentlige barnehager representerte en sosial omsorgspraksis som spesielt middelklassen distanserte seg fra etter kommunismen. Selv om også barnehagene i Polen har røtter i egalitære politiske tradisjoner, så var det likevel på kommunismens premisser. Daginstitusjonene for barn var mange steder i dårlig forfatning og representerte et system som var lite populært i befolkningen. På veien mot en ny og mer attraktiv samfunnsform som folk selv ville ha, ble kombinasjonen av heltidsyrkesaktive mødre og fulltidsbarnehager et bilde og en metafor relatert til en tilbakelagt samfunnsform.
Tilgang til velferdstjenester og offentlige barnehager hadde stor betydning for mødre i begge utvalgene. På makro-nivå kom de fra kontekster med forskjellige historiske erfaringer med offentlige omsorgsinstitusjoner, ulike utforminger av katolske og patriarkalske familieverdier og forskjellige erfaringer med egalitære politiske reformer. På individnivå valgte mødrene å nærme seg og ta i bruk barnehager og dermed også kunne jobbe og være økonomisk selvstendig.
Vår oppsummering er at lokale likestillingsidealer og omsorgspraksiser kan åpne for at mødre, både fra Øst- og Sør-Europa kan få tilgang til mulighetsstrukturer som kan endre kjønnsrelasjoner i retning av mer likestilling. Skepsis, nøling og forsiktige tilnærminger til offentlige barnehager er et uttrykk for en åpenhet om nye omsorgspraksiser som kan prøves ut og etter hvert aksepteres som en del av subjektive levemåter i en ny sosial og kulturell kontekst. Sett i et slikt perspektiv er det kanskje mer riktig å si at polske og italienske mødre er mobile likestillingsaktører som er motivert av ulike etnisk- nasjonale rasjonaliseringer knyttet til valget av barnehage for sine barn.
Les hele artikkelen her.
