Hjem
Historie
Emner

Temaomtaler HIS114

Fordjuping i eldre historie

Bygning utskåret av fjellet
Foto/ill.:
Tema 3 - Kongegrav i oldtidsbyen Petra, Jordan, Eivind Heldaas Seland

Hovedinnhold

Du har valet mellom ulike tema i HIS114, men du kan berre velje eitt. Hausten 2022 tilbys følgande tema:

Tema 3: Midtøsten på romersk tid

Ansvarlig: Eivind Heldaas Seland

Midtøsten er navet som binder Europa, Asia og Afrika sammen. Regionen har formet omverden gjennom kristendom, jødedom og islam, og har tiltrukket seg erobrere, handelsfolk og pilgrimer gjennom århundrene. I over 700 år, fra første århundre før til 600-tallet etter vår tidsregning, lå det meste av Midtøsten under romersk styre. Dette utgjør faktisk den lengste perioden med politisk kontinuitet og relativ stabilitet i regionens omskiftelige historie. I møtet mellom lokale kulturer og fremmede herskere endret begge parter seg gjennom prosesser med preg av både assimilering, motstand og gjensidig kulturpåvirkning. Grunnlaget ble lagt for utviklingstrekk som skulle få betydning helt fram mot vår egen tid. Sentrale eksempler er utviklingen av kristendommen og spredningen av jødedommen, etableringen av handelsnettverk mellom Asia og Middelhavsområdet, utbredelsen av gresk språk og bykultur, samt endringer i politiske systemer og herskerideologi. Kurset dekker hele regionen og hele perioden, men vil ha særskilt fokus på den syriske handelsbyen Palmyra. 

Tema 4: Epidemiar og samfunn 1350-1850: Konsekvensar, tiltak og reaksjonar

Ansvarlig: Arne Solli

Dei ikkje-farmasøytiske tiltaka har inntil til nyleg vore dei einaste midla i kampen mot koronaviruset og Covid-19. Sosial avstand, masker, handvask/hygiene, karantene, reiserestriksjonar og isolasjon var også tiltak mot epidemisk sjukdom før 1850, sjølv om dei vitskaplege kunnskapane om årsakssamanhengane har auka dramatisk sidan 1850. Koronaviruset har revitalisert forskingsdebattar om samanhengane mellom sjukdom, tiltak og mortalitet i fortida. Skilnader i mortalitet (dødlegheit) mellom ulike grupper; kjønn, alder, etnisitet, sjukdomshistorie (risikogrupper), by/land og sosiale grupper er velkjente tema innan historisk forsking. 

Emnet tek til med ein grunnleggjande innføring i epidemiar og demografi frå pest i seinmellomalderen til kolera på 1800-talet. Koleraepidemiane midt på 1800-talet dannar sluttpunktet for emnet, sidan denne sjukdomen i ulike perspektiv dannar eit historisk brot. Mellom pest og kolera vil emnet ha eit globalt perspektiv på epidemiar, derfor utgjer malaria (Afrika) og gulfeber (Amerika), saman med barnekoppar og tyfus (tyfoidfeber) settet av epidemiske sjukdomar innafor emnets avgrensing. 

Motalitetsnedgangen (ca. 1750-1850) dannar emnets omdreiningspunkt, fordi her har forskarar frå ulike fag og fagtradisjonar møtt. Mortalitetsnedgangen er første fase i den demografiske overgangen, og frå kring 1750 levde fleire barn opp og levealderen auka. Fleire land i Vest-Europa opplevde ein rask folkevekst utan tidlegare historiske parallellar. Årsakene til dette er mange og omdiskuterte, og  lenge dominerte dei medisinske forklaringane. Den første vaksinen, bruken av kukoppar mot barnekoppar (Jenner 1796), var sett på som det første av ei rad medisinske framsteg. Forskingsdebattane etter ca. 1975 har vore eit oppgjer mot avgrensa medisinske forklaringar, og retta blikket mot andre forklaringar; mot svakare virulens («epidemisk klima»), mot betre ernæring, klimatiske endringar, mot hygiene og sanitære forhold, mot folkeopplysing (amming) og meir generelle statlege tiltak for å sikre befolkninga mot sjukdom og svolt.  

Epidemiar ved sida av krig og svolt var ein av årsakene til demografiske kriser (ekstraordinær høg mortalitet). Nokre epidemiar råka alle, medan andre bestemte grupper i samfunnet. Konsekvensane av krisene var eit problem for den tidleg moderne staten, for krisene svekka økonomi, skatteevne og evna til militært forsvar. Verkemidla statane hadde til rådevelde var m.a. karantene og reiserestriksjonar, økonomiske hjelpetiltak og isolasjon. Førebyggande tiltak, kunnskapsutveksling, kommunikasjon på tvers av grenser og regionar og organisering på lokalt plan var naudsynt for å få dette til. Ansvaret for undersåttanes helse og framveksten av eit helsevesen dannar det siste hovudpunktet i emnet. 

Litteraturen på emnet trekker på dei ulike fagdisiplane. Den metodiske litteraturen dekkjer særleg historisk demografi og medisinsk historie. Forfattarane av oversiktslitteraturen har bakgrunn i mikrobiologi, medisin, historisk demografi, helsehistorie, medisinsk historie m.m. Emnet har god variasjonen i perspektiv og metode, og ein stor del av litteraturen er publisert dei siste 15-20 åra. 

Undervisninga på emnet er består av fire blokker 1. Epidemiar, 2. Mortalitet og metode, 3. Tiltak og 4. Mortalitetsdebatten. 

Tema 5: "Om hor og andre åndelige sager": Middelalderhistorie fra rettsperspektiv 

Ansvarlig: Kirsi Salonen

I middelalderen var det mulig å bryte de juridiske normene på mange måter, akkurat som nå: ved å drepe, stjele, voldta eller svindle. I tillegg til forbrytelsene som er definert i sivile lover, måtte de middelalderske kristne følge normene i kirkeloven som forbød en rekke andre handlinger, som f.eks. å gifte seg med en nær slektning, å rømme fra klosteret, å spise forbudte produkter i fasten eller å ha seksuelle forhold i forbudte tider. Det brede spekteret av ulike middelalderlige handlinger ansett som forbrytelser eller synd har satt mange spor i historisk kildemateriale. 

I dette emnet ser vi på de to parallelle middelalderske rettssystemene: den kirkelige lovgivningen og den sivile lovgivningen. Vi lærer, gjennom konkrete eksempler fra middelalderkilder, hva slags handlinger som var forbrytelser etter norske sivile lover, og hva slags handlinger som var synder eller forbrytelser etter kirkeloven. 

Emnet viser at middelalderens lover omfattet alle aspekter av livet til minste detalj, og at middelalderens mennesker var i stand til å navigere i det komplekse systemet med dobbel lovgivning. De var også i stand til å misbruke rettssystemet. 

Kurset er et kikkhull til livet til menneskene i middelalderen. Ved kursets slutt vil studentene ha lært om man kunne gifte seg med sin tremenning, om en prestesønn kunne følge i sin fars fotspor, om det var ok å ha sex på fredager, og hva som var straffen for forbrytelser som voldelig oppførsel, tyveri, svindel eller drap.   

Tema 6: Den gudfryktige staten – kjetteri og kritisk tenkning 

Ansvarlig: Geir Atle Ersland og Gunnar Winsnes Knutsen

Gjennombruddet for den kristne religionen i seinantikken var starten for en sammensmelting av en religiøs doktrine og politisk styring. De kristne trosforestillingene ble obligatorisk religiøs lære i alle deler av Europa der den verdslige styringseliten regnet seg som kristne. I det vestlige Europa utviklet den katolske kirken, under ledelse av paven, en administrativ organisasjon som en parallell til den verdslige organiseringa av fyrste- og kongedømmer. Dette førte til spenning mellom religiøs og verdslig styring. 

Felles for verdslig og kirkelig styring lå et kristent dogme basert på Bibelens lære om et guddommelig skaperverk. Å stille spørsmål ved dogmet ble regnet som blasfemi og kjetteri, og det var verdslige fyrsters plikt, som kirken og kristendommens forsvarere, å forfølge enhver som utfordret kirkens lære om skaperverkets karakter. Dette fortsatte etter den protestantiske reformasjonen og den katolske motreformasjonen, men nå med en serie forskjellige former for kristendom der bare én var tillatt i hvert land. Statsmakt ble dermed brukt som redskap til å forsvare kirkens dogmer, og det er kjernen i det vi vil kalle den gudfryktige staten. 

En overordnet problemstilling i dette kurset er i hvor stor grad dogmatisk lære påvirket eller direkte hindret utviklingen av kritisk tenkning. Fremmet eller hindret det religiøse systemet i Vest-Europa utvikling av kunnskap? Var den verdslige styringen, basert på tilslutning til en religiøs samfunnsforståelse, et effektivt redskap til å bevare religiøse og verdslige maktstrukturer? Og videre, endres dette ved reformasjonene på 1500-tallet? Kurset strekker linjene helt tilbake til seinantikken, men perioden fra reformasjonen på 1500-tallet til opplysningstiden på 1700-tallet er den mest sentrale i kurset. 

Tema 7: De europeiske trolldomsprosessene

Ansvarlig: Gunnar Winsnes Knutsen

De europeiske trolldomsprosessene i tidlig moderne tid førte til ca. 100.000 rettssaker mot personer som ble anklaget for brudd på trolldomslovgivningen. Rundt 40.000 av disse ble henrettet. De vanligste anklagene var at disse menneskene på overnaturlig vis hadde gjort skade på mennesker, dyr og eiendeler, ofte av en slik art at de førte til tap av menneskeliv.  

Slike mistanker var ikke nytt noe, og de ble heller ikke borte etter denne tiden. Det som derimot særmerker perioden er at rettssystemene i mange europeiske land begynte å ta denne typen anklager på alvor og avsi fellende dommer, før de etter en periode på ca. 150 år i hvert område igjen sluttet å ta dem på alvor. Et videre særtrekk ved perioden er at man utviklet en ny lære – demonologien – som forklarte hvorfor slike forbrytelser var mulige å begå, og at det var djevelen som sto bak. Denne læren spredte forestillingen om at trollfolkene ikke var selvstendige forbrytere, men deltakere i et stort diabolsk komplott der de handlet i fellesskap og kjente hverandre, ettersom de sammen fløy gjennom luften til avskyelige fester der de tilba djevelen, spiste spedbarn, osv., i det vi i dag kjenner som heksesabbaten. 

Hvordan kan vi forklare at man plutselig begynte å ta slike anklager på alvor, og deretter sluttet å gjøre det? Hvordan forklarer vi lokale særpreg og internasjonale likheter? Hvordan kan en rettssak som begynner med stygge ord og en død ku forandre seg til en fortelling om flyving gjennom luften, spedbarnsdrap, kannibalisme og seksuell omgang med djevelen?