Hjem
Aktuelt
Ti år siden 22. juli-angrepene:

Spørsmålene Norge måtte ha svar på

Etter sjokket og sorgens akutte fase, kom spørsmålene. Hvorfor fikk ikke ungdommene på Utøya hjelp raskere? Hva motiverte Anders Behring Breivik til å drepe 77 mennesker, mange av dem barn? Hvordan skulle de etterlatte klare å leve videre? Møt fire UiB-forskere fra ulike fagfelt som har nærmet seg de vanskelige spørsmålene etter terrorangrepet 22. juli.

Bilde fra rettssaken mot Breivik
Stian Lysberg Solum/NTB scanpix
Foto/ill.:
Scanpix

Hovedinnhold

Klokka 15.17, 22. juli 2011, parkerer Anders Behring Breivik bilen utenfor regjeringsvartalen i Oslo. I lasterommet er det en hjemmelaget bombe på 950 kilo. Når den eksploderer klokken 15.25, dør åtte mennesker momentant. En senere undersøkelse viste at ytterligere 325 mennesker befant seg innenfor bombens dødelige radius. Ti personer blir innlagt på sykehus med alvorlige skader. De materielle skadene var massive, og skulle føre til at høyblokka senere måtte rives.

Deretter kjører Anders Behring Breivik til AUFs sommerleir på Utøya. Utkledd som politi, og bevæpnet med en pistol av typen Glock 34 og en rifle av typen Ruger Mini-14 med kikkertsikte, starter han skytingen.

Klokka 18.34 blir Anders Behring Breivik pågrepet av Delta-troppen. Da har skytingen pågått siden klokka 1721. 66 personer er skadet. 69 er drept. UiB-studenten Tore Eikeland (21) er blant dem som dør på Kjærlighetsstien.

Det nasjonale traumet skal reise en rekke nye spørsmål, som vil oppta myndigheter, rettsvesen og forskere i flere år fremover. Hvorfor tok det så lang tid før politiet kom fram til Utøya? Var Anders Behring Breivik gal, eller motivert av høyreekstrem ideologi? Hvorfor ble han ikke fanget opp av PST eller andre?

For mange av de etterlatte har et helt annet spørsmål vært overskyggende: Hvordan skal jeg klare å leve med tapet av et barn, en venn, en kjæreste, en søster eller bror?

UiB-forsker Pål Kristensen: De etterlatte er fortsatt preget

- Terrorangrepet på Utøya var en hendelse som fortsatt i stor grad preger de etterlatte, sier førsteamanuensis Pål Kristensen (UiB).

Sammen med kollegaer ved Senter for Krisepsykologi (UiB) har han gjennomført en surveyundersøkelse som inkluderte foreldre, søsken og nære venner av de som ble drept 22. juli. Resultatet fra studien er nylig publisert i rapporten «Etterlatte foreldre, søsken og nære venner etter terrorhendelsen på Utøya 2011».

Rapporten viser at om lag 30 prosent av foreldrene som mistet barna sine på Utøya er i dag helt eller delvis arbeidsuføre.

Sterk sorg over åtte år etter hendelsen

Gjennom fire datainnsamlinger har forskerne undersøkt de helsemessige konsekvensene av å miste et barn, søsken eller nære venner i et terrorangrep, og betydningen av riktig helsehjelp. I alt 246 personer har deltatt på et eller flere tidspunkter i studien. Nesten 100 etterlatte har deltatt på alle tidspunkter.

De siste intervjuene ble gjort 8 ½ år etter terrorangrepet mot regjeringskvartalet og Utøya, hvor i alt 77 mennesker mistet livet.

- Å miste et barn mot naturens gang, og innebærer tap av den sterkeste tilknytningen vi har til andre mennesker i livet. Dette gir i seg selv en kraftig og langvarig sorgreaksjon. Når tapet av barnet har skjedd på en ekstremt brutal måte, slik som på Utøya, gir dette i tillegg traumereaksjoner som enten forlenger sorgens forløp eller i verste fall stenger for den, sier Kristensen.

Hva motiverte Breivik?

Etter drapene kom rosetogene. Så kom begravelsene og minnestundene, 77 i tallet. I varetekt satt Anders Behring Breivik, siktet etter straffelovens § 147a, med en strafferamme på 21 års fengsel. Han nekter ifølge sin forsvarer straffskyld, og ønsker å møte til rettsmøter i en egendesignet uniform.

I tiden etter siktelsen starter en omfattende diskusjon om strafferettslig utilregnelighet og psykisk sykdom.

Hvordan kan noen planlegge og gjennomføre massedrapet på 77 uskyldige mennesker, mange av dem barn? Hva motiverte Breivik? Var det sykelige vrangforestillinger eller av høyreekstrem ideologi? Var hans evne til å planlegge forenlig med å være utilregnelig?

UiB-professor Linda Gröning: 22. juli-saken var juridisk vanskelig

Den første sakkyndige vurderingen, levert Oslo tingrett 29. november 2011, gir Breivik diagnosen paranoid schizofreni, og hevder at Breivik var psykotisk på gjernings- og observasjonstidspunktet og dermed strafferettslig utilregnelig.

– Straffeloven definerte utilregnelighet som å være psykotisk i handlingstidspunktet, men det viste seg vanskelig å ta stilling til det i denne saken, sier jussprofessor Linda Gröning, UiB.

Den første vurderingen blir imidlertid satt til side av en ny sakkyndigrapport, som konkluderer med at observanden ikke var «psykotisk, bevisstløs eller psykisk utviklingshemmet i høy grad på tiden for de påklagede handlinger.» Den konkluderte med at Breivik er «strafferettslig tilregnelig, men lider av dyssosial personlighetsforstyrrelse og narsissistisk personlighetsforstyrrelse».

Ifølge Gröning var saken juridisk utfordrende på flere måter. Som rettssak var den utfordrende fordi den krevde ivaretakelse av mange fornærmede, innenfor strafferettergangens formelle og tidsmessige rammer.

Linda Gröning leder prosjektet DIMENSIONS som handler strafferettslig utilregnelighet og jussens forståelse av psykiske sykdommer, særlig psykose. DIMENSIONS er finansiert av Norges forskningsråd og startet den 1. juni.

Se forelesningen: Ti år etter 22. juli-saken. Utfordringer for jussen og rettsvitenskapen, med Linda Gröning her.

Førte til lovendringer

– Tilregnelighetsspørsmålet var vanskelig og viste at de reglene vi hadde, som definerte utilregnelighet med det å være psykotisk, ikke helt traff jussens ideer om hvem som bør holdes strafferettslig ansvarlig og ikke. Bevismessig ble saken også utfordrende, fordi retten måtte forholde seg til ulike psykiatriske vurderinger om gjerningspersonens tilstand, samtidig som den rettslige normen om utilregnelighet fremsto som uklar.

Kritikken etter 22. juli-saken førte til nye regler. Den største regelendringen kom i 2020. Vilkåret «psykotisk» ble fjernet fra utilregnelighetsregelen, og erstattet med det mer allmennspråklige vilkåret «sterkt avvikende sinnstilstand».

– Den nye regelen gir retten et mye større rom for skjønn enn før, som nå også må gjøre en helhetlig vurdering av om gjerningspersonen var «utilregnelig på grunn av» sin tilstand

I tillegg er det også slik at sakkyndige ikke lenger kan vurdere om gjerningspersonen er utilregnelig etter lovens vilkår, slik som de gjorde for vilkåret psykotisk, forklarer Gröning.

Rettssaken: Erkjente drapene, men ikke straffskyld

16. april 2012 startet rettssaken i Oslo tingrett. Første rettsdag åpnet med at aktoratet leste opp tiltalen, hvilket krevde mer enn én time.

Breivik erkjente handlingene, men ikke straffskyld, da han påberopte seg nødrett. Andre rettsdag fikk Anders Behring Breivik lese fra et forhåndsskrevet manus, som tegnet ut hans ideologiske ståsted.

Det var satt av ti uker til rettsforhandlingene. Overlevende fra Utøya vitnet. Det tok flere dager. Drapene han var tiltalt for, ble behandlet i retten, ett for ett. Obduksjonsrapportene for hvert enkelt drap ble gjennomgått. Breivik forklarte seg om tiden før terrorangrepet, og om sine bevegelser 22. juli.

Forsvaret, ledet av advokat Lippestad, hadde innkalt en rekke vitner skulle bidra til å kaste lys over Breiviks politiske syn og hans virkelighetsforståelse. Både i Breiviks manifest og i retten utpekte han det han kaller «kulturmarxister» og «kulturmarxisme» som sin viktigste fiende. Dette er etter hans syn et vidt begrep som favner nær alle tilhengere av multikulturalisme, globalisering eller innvandring.

Formålet fra forsvarets side var å tydeliggjøre at hans politiske meninger spant ut fra tankegods og - fellesskap som ble delt av flere, og som ble distribuert via høyreradikale og islamfiendtlige blogger. Selv hevdet Breivik å tilhøre en tempelorden, og å være en del av et internasjonalt brorskap, kalt Knights Templar. Ifølge dommen ønsket tiltalte med terrorangrepet 22. juli blant annet å mobilisere innbyggerne til væpnet kamp for norsk kultur.

24. august 2012 dømmes Brevik til forvaring i 21 år, med en minstetid på 10 år.  

Etter å ha fått forkynt dommen, uttalte Breivik at han ikke anerkjente domstolens legitimitet, men også at han ikke ville anke dommen. Han sitter nå fengslet i Skien fengsel, med lite kontakt med andre mennesker.  Verken de som er innenfor, eller de som er utenfor murene.

Hvem - om noen - støtter Breiviks politiske syn?

- Jeg håper vi nå kan glemme denne personen, og la han sitte inne resten av sitt liv. Det sa Trond Blattmann, leder for Nasjonal støttegruppe etter 22. juli-hendelsene, da dommen falt.

Gjerningsmannen - som så gjerne ville bli sett på som en betydningsfull person - skulle settes på cella og glemmes av omverdenen.

I tiden etter terrorangrepene mot regjeringskvartalet og Utøya, har det blitt spekulert i hvilken støtte Breivik ville få, og hvem som eventuelt ville støtte ham. UiB-forskeren Lars Erik Berntzen har sammen med Jacob Aarsland Ravndal (UiO) gjort en grundig kartlegging av omfanget av terroristens oppslutning etter 22. juli. Forskningen er publisert i artikkelen Monster or Hero. (Les artikkelen Monster or Hero her)

– Vi har kartlagt så bredt som råd alle støtteerklæringer fra sekkebetegnelsen ytre høyre. Vi har gått gjennom alt fra Fremskrittspartiet og utover mot aktivistsider og nettgrupper, og støtteerklæringer som ellers ikke ville ha dukket opp på radaren, sier Berntzen.  

Avvist av ytre høyre

Berntzen sier at det er et slående fravær av støtte fra ytre høyre.

– Ikke bare tok de avstand, men de fordømte han aktivt og kalte han ond, et monster, gal og lignende. Det er virkelig slående, sier Berntzen.

Forskerne finner at terroristen fikk støtte fra to kanter den første tiden. Han fikk for det første støtte fra høyreekstreme grupper i Russland som hyllet han som en helgen.

– De gikk i prosesjoner mellom byene med plakater og ropte ut i hyllest. Breivik var jo ikke orientert mot Russland i det hele tatt, men likevel så de seg tjent med å omfavne han, sier Berntzen. Videre fikk han støtte fra noen få subkulturer i Vest-Europa. Dette var folk som fant sine meningsfeller på internett. Noen kom fra skoleskytingskulturen i USA, og fokuserte på volden. Andre uttrykte en romantiserende idyllisering av terroristen fremstilt som ridder.

På det meste var de rundt 100 personer, sier Berntzen.

Hvorfor kom ikke politiet raskere frem til Utøya?

22. juli 2012, ett år etter terrorangrepene, la Alexandra Bech Gjørv fram 22. juli-kommisjonens rapport. Sammen med Alexandra Bech Gjørv var det ni personer i kommisjonen.  En av disse var UiB-forsker Ragnar Auglend, som døde i 2020.

Rapporten er på 500 sider, og gjennomgår i detalj hva som skjedde den mørke julidagen. Her rettes det til dels sterk kritikk av norske myndigheter og beredskapsetater. I rapporten pekes det på flere graverende mangler i politiet, både når det kommer til kommunikasjon og evne til dømmekraft rundt sentrale spørsmål.  

En av de som har arbeidet med spørsmålene om hva som gikk galt 22. juli, og hva som var årsakene til at politiet kom så sent fram, er UiB-forsker Helge Renå.

Han mener Norge fortsatt har store, svake punkt i den norske terrorberedskapen, til tross for at mye har blitt bedre.

– Norge har fremdeles svak terrorberedskap, ti år etter angrepene, sier Renå.

Bemanningen er fremdeles for dårlig

De siste ti årene har Norge innført en rekke endringer som skal styrke beredskapen dersom krisen rammer på nytt. Politiet har fått bedre system, slik som digitalt nødnett, og nytt alarm- og varslingssystem. Spesialstyrkene har fått økt bemanning og har flere øvelser, de lokale operasjonssentralene har økt kompetanse gjennom formalisert opplæring, og det er opprettet et nasjonalt situasjonssenter som skal sikre samhandling på tvers av etater og distrikt.

Bra og viktig, sier Renå. Men han har likevel flere forbehold.

– Det er fint med styrking av tekniske systemer, med det handler også om slike dyre og kjedelige ting som bemanning, sier han.

Renå viser til opprettelsen av situasjonssenteret for Politidirektoratet, som i praksis er en nasjonal operasjonssentral som skal hjelpe ved lokale hendelser.

– Problemet er at det er svært lav bemanning. Ofte er det bare en eller to personer på vakt. Det uklart, formelt, hvilken rolle de skal ha opp mot nødetatene. Også de lokale operasjonssentralene er lavt bemannet. Stortinget satte minimumskrav etter 22. juli, men nå er dette overlatt til politimestrene rundt om kring.

Beredskap vs forebygging

Renå er samtidig opptatt av at der kan være negative og utilsiktede følger av å styrke terrorberedskapen.

– Nye tiltak som krav til responstid er egentlig bra, men hvordan påvirker dette politiets daglige prioriteringer? Og hva er følgene for personvern eller bevegelsesfrihet når man styrker beredskapen?

Hva vil nye beredskapstiltak koste, og burde man heller bruke disse pengene på andre ting, som forebygging? Kanskje er det viktigere å bygge opp sosiale tjenester slik at man unngår at noen vurderer å utføre terror? Man må analysere, vurdere og diskutere alle tiltak innen krisehåndtering og beredskap i et bredere historisk og samfunnsmessig perspektiv, sier Renå.

Minnes UiB-student som ble drept på Utøya

UiB-student Tore Eikeland var blant ungdommene som ble skutt og døde på Utøya, 21 år gammel.

22. juli 2020 vil rektor Margareth Hagen legge ned en krans på Tore Eikelands minneplakett på Studentsenteret.  

Her kan du lese minneordet som daværende rektor Sigmund Grønmo skrev om sam.pol-studenten Tore Eikeland (1990-2011).