Årboken 2013

Omtale av 2010 - årboken og dens bidragsytere

Bergensnettverket for kvinner i filosofi ble stiftet 21. november 2009. Stiftelsesmøtet var et arrangement for kvinner med tilknytning til filosofimiljøet i Bergen: faste og midlertidig ansatte ved Institutt for filosofi og førstesemesterstudier (UiB), daværende bachelorstudenter, tidligere og nåværende hovedfags- og masterstudenter, tidligere og nåværende stipendiater og doktorkandidater. Arrangementet ble finansiert av Universitets- og høgskolerådet, og av UiB ved likestillingsrådgiver.

Hvorfor et nettverk for kvinner i filosofi? Innen filosofifaget utgjør kvinner en markant faglig minoritet i og med at kvinneandelen blant vitenskapelige ansatte i fast stilling, utgjør kun 13 %. Filosofi er uten tvil et svært mannsdominert fagfelt. I tillegg viser erfaring at menn har flere uformelle faglig-sosiale fora som kvinner av ulike årsaker opplever seg utestengt fra. På denne bakgrunn vil nettverkets sentrale oppgave være å bidra til å støtte opp om den faglige aktiviteten til de kvinnene som allerede har en faglig posisjon, og å øke rekruttering av kvinner til faget. Derfor skal nettverket også fungere som et sosialt forum der kvinner kan oppleve det å få utveksle faglige erfaringer.

Hva bidrar nettverket med? En sentral del av nettverkets faste aktivitet har vært å arrangere semestervise seminarrekker med påfølgende faglig-sosialt samvær. I løpet av 2011 arrangerte vi tre seminarer i vårsemesteret. Oppstarten på høstsemesteret ble markert med en masteroppgavepresentasjon, og videre tre ordinære seminarer utover høsten. Det har gjennomgående vært godt oppmøte, gode innlegg, samt spenstige og inspirerende diskusjoner.

Hvorfor en årbok? Årbøkene er for det første tenkt å skulle gi en dokumentasjon på seminaraktiviteten i nettverket. For det andre er intensjonen at den skal fungere som et springbrett fra en muntlig presentasjon til tekst, og i siste instans til tellende publikasjon/konferansepaper. Av denne årsak vil tekstene i årbøkene fremstå som svært forskjellige, noe som direkte gjenspeiler at bidragsyterne er på ulike steder i denne arbeidsprosessen. Resultatet blir altså at tekstene varierer fra å være ferdigstilte faglige artikler til å utgjøre en presentasjon av mulige forskningsprosjekter og/eller hypoteser som kan danne grunnlag for videre arbeid.

Det var svært inspirerende å registrere at Årboken 2010 fungerte etter sitt formål: Alle seks bidragene var bearbeidet, hvorav tre ble publisert andre steder, ett var under vurdering for utgivelse, ett førte til paper presentert på en internasjonal konferanse og i tillegg resulterte ett av bidragene i en bacheloroppgave med svært godt resultat. Vi var dermed i gang med å skape tradisjon, da dette var nummer to i rekken. Årbøkene for både 2011 og 2012 gjenspeilte også en god spredning i bidragsyternes filosofiske interesseområder: spennet strekker seg fra bl.a. antikkens filosofi til samtidsfilosofiens mer unge disipliner. Det var også stor spredning i bidragsyternes “filosofiske alder”. Dette siste må kunne betegnes som svært positivt og helt i tråd med den opprinnelige tanken om hva nettverket skal bidra til: å skape relasjoner og kontakt som kan resultere i bredere faglig støtte.

Årboken 2013 inneholder tekster som er basert på seminarinnleggene gitt i vår- og høstsemesteret dette året. I likhet med de tidligere årbøkene illustrerer også Årboken 2013 både bidragsyternes spenn i “filosofisk alder” (fra master til folk med ferdig doktorgrad), og et mangfold av filosofiske innfallsvinkler og interesser.

Ikke alle seminarinnleggene som ble holdt i 2013 er med i Årboken 2013. Det er forskjellige grunner til dette. Noen innlegg er allerede publisert i andre publikasjoner, andre er lovet bort til andre publikasjoner. De tre seminarinnleggene som ikke er med i Årboken 2013 ble holdt av Paola de Cuzzani, Petra Hedberg og Gisela Bengtsson.

Paola de Cuzzani er professor ved Institutt for filosofi og førstesemesterstudier (UiB), og hun hold innlegget “Trust and social cohesion”. Slik beskriver Cuzzani innlegget selv: “The current economic crisis and the risk of its globalization increased a massive use of the terms confidence and trust (and/or mistrust) by all economic, political, social actors in the public discourses. At the same time another notion has gained surprising popularity namely that of social cohesion. After being abandoned for several decades, this concept is once again at the center of the political objectives by international organizations and national governments. Why this massive use of the notion of trust and social cohesion in the public discourse? Why it looks like we have now a stronger need for trust and social cohesion? We will try to question the current use of this pair of concepts and its functions in contemporary political discourse.”

Petra Hedberg arbeider bl.a. som universitetslektor ved Institutt for filosofi og førstesemesterstudier (UiB). Hun holdt innlegget “Hva er ‘gjensidig, kommunikativ toleranse’?” Hedberg skriver selv om innlegget: “Hva kan ‘gjensidig og kommunikativ toleranse’ tenkes å være? Dette spørsmålet vil belyses ved hjelp av ulike filosofiske posisjoner. Gadamers hermeneutiske og dialogbaserte forståelsesbegrep vil danne hovedrammen for denne diskusjonen, og ulike filosofiske posisjoner vil trekkes frem både for få frem hvordan Gadamers posisjon forholder seg til temaet og for å få en klarere idé om hva gjensidig, kommunikativ toleranse kan tenkes å være. Et interessant spørsmål som belyses i denne sammenheng er følgende: Kan idéen om gjensidig (og kommunikativ) toleranse gi løsninger på den ensidige toleranses hoveddilemma, nemlig at tolerante personer må tolerere intolerante holdninger?”

Gisela Bengtsson er post-doktor ved Institutt for filosofi og førstesemesterstudier. Hun holdt innlegget “Hur lär sig barnet förstå de vuxna?” Bengtsson skildrer innlegget på følgende måte: “Frågan om hur ett litet barn tillägnar sig språk ställs av både Augustinus och Frege. Augustinus skildring av hur han lärde sig prata, som citeras i § 1 av Wittgensteins Filosofiska Undersökningar, är utgångspunkten för min diskussion. I Bekännelser minns Augustinus att han, som mycket litet barn, ville förmedla sin själs förnimmelser till de vuxna, men att han var hänvisad till kroppsliga tecken som var otydliga. Jag låter Augustinus berättelse ingå i en jämförelse med Freges svar på en fråga som han ställer mitt i en diskussion av funktioner i matematiken: ‘Hur lär sig barnet förstå de vuxna?’ Frege framhäver i sitt svar att man måste kunna räkna med ‘tillmötesgående förståelse’ [entgegenkommendes Verständnis] för att det ska lyckas att leda någon in i ett språk. Det uttryck Frege använder här översätts ofta till det engelska idiomet ‘a meeting of minds’. Översättningen är problematisk av flera skäl: Frågan som uppstår är hur vi ska förstå Freges appell till ‘tillmötesgående förståelse’ som en förutsättning för tillägnande av språk, med hänsyn till distinktionerna han drar mellan tankar och föreställningar, mellan det objektiva och det subjektiva och mellan logik och psykologi. Vill Frege verkligen säga oss att ett möte mellan andar, i en psykologisk-empirisk mening, krävs för att passagen in i ett språk ska lyckas, och kan vi egentligen säga att någon står utanför språket om vi tar i betraktning de skildringar av hur ett barn lär sig förstå vuxna som återfinns hos Augustinus och Frege?”

Rekkefølgen på de tre bidragene som publiseres i årboken gis kronologisk i tråd med når innleggene ble holdt i løpet av året. De tre artiklene i årets årbok er skrevet av henholdsvis Vibeke Tellmann, Randi Amundsen og Anne Granberg.

Vibeke Tellmann er universitetslektor ved Institutt for filosofi og førstesemesterstudier (UiB), og holder også på å skrive ferdig doktoravhandlingen sin i filosofi. Innlegget hennes, “Øretvist: i Derridas marg” tar utgangspunkt i en del av dette doktoravhandlingsarbeidet. Slik beskriver Tellmann selv innlegget, som altså danner utgangspunkt for artikkelbidraget hennes her i denne årboken: “Øretvist, Earwig, Perce-oreille: navn på insektet Forficula auricularia. Øretvist er et nattdyr som holder til i mørke, fuktige sprekker og ganger. På folkemunne sies det derfor at den kan krype inn i øret mens vi sover og punktere trommehinnen for å legge egg i hjernens hulrom. Øretvisten har kilt seg inn i ‘Tympan’, innledningen til Derridas essaysamling Margins of Philosophy (1972/82). Der er den en sentral figur i Michel Leiris' tekst som er trykket i nettopp margen. I kjerneteksten skriver Derrida om filosofiens grense, som han lokaliserer i øret som trommehinnen. Han spør ‘Can one puncture the tympanum of a philosopher and still be heard and understood by him?’ Øret fremstår som tekstens bærende bilde, som metafor. I innlegget vil jeg for det første høre på øret i ‘Tympan’, for deretter å konfrontere det med sin egen metaforiske form. Punkteres teksten fra ytterkanten, punkteres Derridas øre av sin egen øretvist?”

Randi Elisabeth Amundsen har bachelorgrad i antikke studier og mastergrad i filosofi fra 2012 ved Institutt for filosofi og førstesemesterstudier (UiB). Hun er opptatt av miljøfilosofiske problemstillinger, og er for tiden engasjert i politikk, blant annet gjennom styreverv i Miljøpartiet i Bergen.

Artikkelen “Erfaringens betydning for menneskelig atferd i naturen” er en komprimert og bearbeidet utgave av kapittel 2 i masteroppgaven hennes fra 2012.
Slik beskriver hun selv artikkelen: “I artikkelen ‘Erfaringens betydning for menneskelig atferd i naturen’ tar jeg opp spørsmål omkring det jeg har kalt for sinnsro og uvirksomhet i forhold til miljø- og klimaproblemer. Det interessante her er at vi er godt kjent med sivilisasjonens store utfordringer, men likevel evner å leve livene våre i avstand til problemene. Spørsmålet er om vår manglende aktelse for naturens grenser, kan knyttes til vår erfaring av, ikke bare naturen, men av virkeligheten som sådan. Erfaring tenkes her som en totalitet av bevisste og ubevisste forhold som preger menneskets opplevelser, viten og atferd. Dette er en forståelse av erfaring som jeg også finner hos Nietzsche, og det er nettopp ved hjelp av Nietzsches analyser og diagnoser av mennesket og den moderne verden jeg finner en mulig forklaring på vår sinnsro og uvirksomhet. Han presenterer oss for to verdener: Den platonsk-kristne moralske verden, som er den vestlige verden slik han kjente den – og hans egen erfaring av verden som ‘Vilje til makt’. Ut i fra en antakelse om at erfaring er bestemmende for atferden, vil disse to verdener hver for seg resultere i ulik atferd i naturen så vel som i livet generelt.”

Anne Granberg er førsteamanuensis ved Institutt for filosofi og førstesemesterstudier (UiB). Granberg tok doktorgraden på et arbeid om Martin Heidegger, men er også interessert i andre fenomenologer som f.eks. Maurice Merleau-Ponty og kroppsfenomenologi/praxeologi og feltet “taus kunnskap”. I de siste årene har hun arbeidet særskilt med Hannah Arendt. Dette er også tema for artikkelbidraget hennes i denne årboken og seminarinnlegget som danner utgangspunktet for dette. Tittelen på innlegget til Granberg var “Aktiviteter eller avdekkingsformer? Et forsøk på å avklare meningen med noen av Arendts distinksjoner i Vita Activa.” Slik beskriver Granberg selv innlegget: “Labor, work og action er sentrale distinksjoner i Arendts The Human Condition (Vita Activa). Imidlertid er det en del problemer knyttet til disse distinksjonene – da særlig distinksjonen mellom ‘labor’ og ‘work’ – ikke minst fra et kvinneperspektiv. Man kan argumentere for at Arendts skarpe grensedragning mellom ‘labor’ og ‘work’ ikke er holdbar – i det minste dersom man ser dette som essensielt ulike aktiviteter, slik kommentarlitteraturen vanligvis har gjort (jf. Benhabibs (2003) anklage om ‘phenomenological essentialism’ i The Reluctant Modernism of Hannah Arendt). På den annen side er denne distinksjonen viktig i Arendts analyse av den (sen)moderne tilstand. Jeg vil foreslå at å se disse begrepene ikke først og fremst som aktivitetskategorier, men mer i tråd med ‘Heideggerske’ avdekningsformer har to fordeler: a) man unngår både noen av de mer opplagte innvendingene som kan rettes mot distinksjonene, og b) en slik lesning er mer i samsvar med hvordan Arendt bruker dem som kritiske begreper.”

Bergen 11.8.2014
Kristin Sampson