Kan den aksiomatisk-deduktive tankegangen ha en rolle å spille i dagens vitenskapelige tenkning? Eller skal den fortsette sin Tornerosesøvn i filosofihistoriebøkene?

Abstract:

Stående overfor den sære blandingen av mangel på forklaringskraft hos teoretikerne og maktesløshet og destruktivitet hos folkene og deres ledere som preger vår tid, begynner det kanskje å haste med å finne en teoretisk modell som kan si noe sikkert om forholdet mellom årsak og virkning. Fra filosofihistorien vet vi at det finnes en kunnskapstradisjon som snakker om de fire årsakene og prinsipper, nemlig den klassiske (greske) språkfilosofien (rasjonalismen). For å kunne undersøke forklaringskraften til denne tradisjonen og hva som skiller den fra empirisk forskning og moderne språkfilosofi, har jeg tatt et skritt tilbake i filosofihistorien og rekonstruert det aksiomatisk-deduktive resonnementet som utgjør det erkjennelsesteoretiske grunnlaget for denne tradisjonen:

1) Startpunktet (aksiomet) er definisjonen av den mekanismen som er årsak til eksistens av substans, som disse teoretikere gir som svar på det grunnleggende ontologiske spørsmålet.

2) Herfra utledes først de tanker om sammenhenger og strukturell eller posisjonell forandring, som vi mennesker er i stand til å gjøre oss i kraft av at vi besitter ordet og språket, som de basiskomponenter det er nødvendig å samle inn for overhode å kunne skape kunnskap.

3) Dernest strenge krav til oversiktlig og konsistent struktur (spesifisert produktkvalitet) som det felles kriterium for «sannhet», som  det er nødvendig å operere med for å kunne oppnå en ensartet og dermed sammenlignbar standard på den kunnskapen som skapes.

4) Og endelig den matematiske metode som det felles produksjonsprinsipp (sett av spilleregler) som det er nødvendig å operere med for å kunne oppnå en ensartet innsats i arbeidet med å sortere det innsamlede materialet, som driver strukturen i dette materialet i den (således) spesifiserte retningen.