Kunstig intelligens

Kunstig intelligens (AI) kan beskrives som informasjonsteknologi som justerer sin egen aktivitet basert på algoritmer, og derfor tilsynelatende framstår som intelligent. Den største grenen innen kunstig intelligens i dag er maskinlæring. Maskinlæring bruker statistiske metoder for å la datamaskiner finne mønstre i store datamengder, og slik at dataprogrammet selv kan endre sin modell for videre analyse basert på disse mønstrene. En annen form for kunstig intelligens er nevrale nettverk, dvs. datastrukturer og algoritmer som har en oppbygning som er inspirert av måten nervecellene i hjernen er organisert på.

Kunstig intelligens kan brukes på en rekke forskjellige områder, fra strukturering av informasjon fra store datamengder og fremstilling av åndsverk og oppfinnelser til selvkjørende biler, skip og droner.

På generelt grunnlag reiser dette spørsmål om behov for rettslig regulering av bruk av kunstig intelligens, for eksempel regulering av selvkjørende kjøretøy. Kunstig intel-ligens reiser også en rekke problemstillinger knyttet til eksisterende regelverk og juridisk metode mer generelt.

Et av de mest grunnleggende spørsmålene knyttet til kunstig intelligens, er i hvilken grad denne teknologien kan forbedre eller effektivisere juridiske analyser som i dag blir fore¬tatt av mennesker. Det kan dreie seg om å bruke algoritmer til å forutsi utfallet av en rettslig tvist basert på tidligere rettspraksis eller annet rettskildemateriale, om å besvare juridiske spørsmål basert på analyser av en faktisk situasjon, eller å utforme juridisk argumentasjon.  

Teknologien som kan gjennomføre slike analyser i større omfang, er antakelig mange år unna. Men det er grunn til allerede nå å ta stilling til i hvilken grad det i det hele tatt er ønskelig å overlate denne typen oppgaver til datamaskiner. På den ene siden kan kunstig intelligens tenkes å bidra til et mer effektivt og mindre kostbart retts- og dom¬stolsystem, med potensial for mer objektive og grundige analyser av det rettslige materialet. På den andre siden har juridiske analyser, argumenter og avgjørelser en tydelig menneskelig side (for eksempel gjennom intuisjon og verdivurderinger) som det kan fremstå som betenkelig å overlate til algoritmer.

Valgemnet JUS 295-2-A Legal Technology: Artifical Intelligence and Law behandler denne typen problemstillinger knyttet til kunstig intelligens. Knut Tande er emne-ansvarlig for kurset, og Malgorzata Cyndecka deltar som lærer.

Innenfor immaterialretten reiser bruk av kunstig intelligens spørsmål på flere områder. Oppfyller for eksempel frembringelser skapt ved hjelp av kunstig intelligens kravet til originalitet slik at de kan beskyttes som åndsverk? Og er det i så fall den som har utviklet den kunstige intelligensen, den som har trent opp algoritmen, den som har anvendt eller flere av dem som er opphavere til verk skapt med kunstig intelligens?

Innenfor patentretten kan man på tilsvarende måte stille spørsmål hvem som er oppfinner til oppfinnelser som er frembragt av eller med hjelp av kunstig intelligens. Kan den kunstige intelligensen selv anses som oppfinner? Hvis ikke, er den som har anvendt den kunstige intelligensen for å frembringe oppfinnelsen eneste oppfinner til denne eller kan den som har laget eller trent opp AI-verktøyet anses som medoppfinnere? Et annet spørsmål er i hvilken grad oppfinnelser som retter seg mot anvendelse av kunstig intelligens kan patenteres, og om det i så fall er mulig å beskrive slike oppfinnelser på en tilfredsstillende måte på søknadstidspunktet. Lignende spørsmål kan også oppstå for designrettigheter.

Bruk av kunstig intelligens reiser også spørsmål knyttet til behandling av personopplysninger. EUs personvernforordning – GDPR – er teknologinøytral og regulerer ikke spesifikt kunstig intelligens. For eksempel krever prinsippet om dataminimering at behandling av personopplysninger skal begrenses til det som er nødvendig for formålene de behandles for, mens kunstig intelligens i praksis forutsetter bruken av stordata. 

Prinsippet om åpenhet krever at personopplysninger behandles på en åpen måte. Den registrerte har rett til å bli kjent med prinsippene som ligger bak en automatisk behandling av personopplysningene samt konsekvensene av behandlingen. Hvordan kan man forklare logikken bak kompliserte algoritmer og hva retten til forklaring egentlig innebærer? For å kunne behandle personopplysninger må man videre kunne påvise et behandlingsgrunnlag, for eksempel et frivillig, spesifikt og informert samtykke som kan trekkes tilbake til enhver tid. Behandling av sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger, krever i tillegg at samtykke skal være uttrykkelig. Kan et samtykke fra en pasient utgjøre et gyldig behandlingsgrunnlag for å kunne anvende AI på noens  helseopplysninger?

Bruken av kunstig intelligens kan videre føre til resultater som er diskriminerende på grunn av treningsdata som gjenspeiler skjevheter i samfunnet, noe som kan være i strid med GDPRs krav om bruk av  egnede matematiske eller statistiske framgangsmåter og tiltak som hindrer slik forskjellsbehandling.

Personvernrettslige problemer med bruken av algoritmer til å sette karakterer er kommentert av Malgorzata Cyndecka her og her. 

Forskergruppen har etablert et samarbeid med Institutt for informatikk når det gjelder forholdet mellom kunstig intelligens og juss.