Geologi: Fana kommer ut av istidens grep

Vi fryder oss over fine høstfarger i Fana. Bjørk, alm og osp, ja særlig den gyllengule ospen og den røde lønnen. Men det har ikke alltid vært slik. Jeg pleier å si at slutten av istiden er viktigere for Norges naturhistorie enn 1814 og 1905 til sammen for vår
kulturhistorie. I Fana finner vi tydelige spor og minnesmerker i naturen hvor vi kan lese historien om isbreen som en gang dekket landet, men som heldigvis smeltet bort.

Sidemorene langs Fanafjell

Se på det første bildet i denne artikkelen (under). Det er ikke et fotografi, men et bilde som Kartverket har laget ved å måle med radar fra fly, LIDAR kalles det, nesten som en måler sjøbunnen med ekkolodd. Deretter har de med datamaskin fjernet refleksjon fra trær og hus slik at det er selve bakken vi ser. Til slutt har de lagt inn lys fra nordvest, slik at det blir skygger over landskapet.

Dette er et bilde, eller et kart, som Kartverket har laget ved å måle terrenget nøyaktig med radar fra fly. Jeg forklarer tolkningen i teksten. En firkant på det store kartet viser hvor dette er.

Foto/ill.:

Jan Mangerud

Øverst til venstre på bildet, der målestokken står, ser vi litt av Fanafjorden ved Rød, og bilveien i retning av Krokeide er tydelig. Men se på landskapet! Det deles nesten i to av en rygg som kaster tydelige skygger, og som jeg har merket med piler. Ovenfor denne, altså til høyre på bildet, ser vi overalt skarpe kanter i det nakne fjellet, mens det ser ut som det ligger et tynt teppe over landskapet nedenfor ryggen og derved jevnet ut de skarpe kantene. 

Ryggen er en sidemorene som består av leire, sand og stein, blandet godt sammen av isbreen og som utgjør god jord når steinene ryddes bort. «Teppet» nedenfor ryggen er bunnmorene som breen dro med seg og avsatte da den vokste utover Fana og fram til sidemorenen.

Fram til midten av forrige århundre var det fin beitemark og til dels slåtte-eng på jorden nedenfor sidemorenen, mens det ovenfor morenen var for skrint. Slik bunnmorene har breen smurt flekkvis utover mye av Fana under dette breframstøtet.

Sidemorenen stiger fra 100 m o.h. ved Rød til 240 m o.h. under fjellskrenten til Ramberget. Ryggen er ikke sammenhengende hele veien, men det er derimot morene «teppet». Enkelte steder er det (hjorte-) sti på ryggen, men ellers er det vanskelig å komme fram i den tette planteskogen av gran. Grana er svært fornøyd med morenejorda.

Den siste kuldeperioden i istiden og alderen på Fanafjellmorenen

Morenen på Fanafjell er en del av det vi geologer kaller Herdlamorenen, og Ra-morenen ved Oslofjorden for de som har lest om den. Herdla ble valgt som navn fordi nesten hele øya består av løsmateriale avsatt ved isfronten på den tiden. En av Hordalands største og beste gårder ligger på Herdla, ironisk nok takket være en klimaforverring ved slutten av istiden.

Men la oss først gå lenger tilbake i tid. For omtrent 18 000 år siden begynte innlandsisen som hadde dekket hele Skandinavia å smelte tilbake. Brefronten smeltet og kalvet innover kontinentalsokkelen.

De ytterste øyer i Hordaland var isfrie for 14 800 år siden, og Fana var helt ute av breens grep for 14 000 år siden. Breen smeltet videre innover landet mens gras, blomster, vierbusker og dvergbjørk kledde det frigjorde Fana. Da var det 20 000 år siden det sist var vegetasjon her.

Da Veivesenet for noen år siden lagde rundkjøringen i Skjoldskiftet, fant vi blåskjell som vi har datert med radiokarbon-metoden til å være 13 700 år gamle. Blåskjell kan regnes som en merkelapp for Golfstrømmen, fordi dette skjellet bare lever så langt nord som
Golfstrømmen går. Så det var blitt mildt, og vi antar at forholdene i Fana den gang var om lag som ved Finnmarkskysten i dag.

Men så, for 12 700 år siden slår klimaet om. Golfstrømmen svinger igjen mot Portugal, Vestlandet blir iskaldt, og breen vokser igjen. Den framrykkende brefronten river opp vegetasjonen, tar med seg jord, sliper på berget og jager både landdyr og fisk foran seg. Morenen på Fanafjell er et monument over denne klimaforverringen og viser hvor langt vestover breen vokste i løpet av denne 1100 år lange kuldeperioden. For 11 600 år siden stoppet breveksten opp, så går du på Fanafjellmorenen kan du drømme deg 11 600 år tilbake, se den mektige breen som stiger innover landet, høre skrik av polarlomvi og lundefugl, og se opp for isbjørn.

Yngre dryas kaller geologene denne siste kuldeperioden i istiden. Navnet kommer av den vakre fjellblomsten reinrose, som på latin heter Dryas octopetala, og som de på slutten av 1800-tallet fant blader av i leire fra denne tiden i Danmark. Noen har kanskje lest at denne kuldeperioden sluttet for 10 000 og ikke 11 600 år siden. Ja, det er riktig. Når vi daterer med radiokarbon (C-14) metoden, så får vi 10 000. Vi kaller det for 10 000 C-14 år, men omgjort til kalenderår blir det 11 600 år.

50 år fra Milde til Stend

For 11 600 år siden bryter Golfstrømmen igjen gjennom pakkisen som da lå i Norskehavet, og sender varmt «Florida-vann» oppover langs Norskekysten.

Vindsystemene endrer seg også; i geologisk tidsperspektiv skjer det en varme-eksplosjon. Hadde vi levd den gang så hadde vi virkelig fått oppleve dramatiske hendelser. Hvis jeg hadde vært 30 år gammel da brefronten smeltet bort fra Milde og Fanafjellmorenen, så ville jeg ha opplevd at hele Fanafjorden ble isfri. Jeg er nemlig over 80 år, og det tok bare omlag 50 år for breen i fjorden å smelte og kalve tilbake til Stend.

Vi har de senere årene utarbeidet en metode så vi kan datere tidligere havnivåer og terrasser veldig presist. Det blir for omstendelig å forklare her, men den fine flaten ved Stend, fra skolen og bort til munningen av Rådalen, ligger i en høyde som vi kan datere til 11 550 år. Flaten ved Fana Prestegård, utover mot skogforskningen, har vi datert til 11 530 år. Det ser altså ut til at denne er 20 år yngre enn flaten på Stend. Det er ikke urimelig, men så sikre er vi nå ikke på våre aldre; 20 år kan vi ta feil! Det er likevel ikke verst for hendelser som er over 11 500 år gamle.

Spor av bre-elver og havnivå

Begge disse terrassene, eller flatene, er rester etter deltaer med sand og grus som smeltevannselver avsatte i sjøen. I århundrer og årtusener hadde det meste av nedbøren kommet som snø og blitt lagret i isbreen. Nå fikk vi det igjen med renter.

I tillegg til den årlige nedbøren fikk elvene nå smeltevannet og det meste av dette kom i løpet av noen få, varme sommermåneder. Over de lavere deler av breen smeltet minst 10 meter is hver sommer. Det ga et tilskudd til elvene som tilsvarer fem ganger årsnedbøren i Bergen, som jo er ca. 2 meter.

Da bre-elvene kom ut av isfronten slapp de fra seg grus og sand, som så trillet nedover og ble avsatt som skrå lag med godt sortert sand og grus. Etter hvert ble det fylt grus helt opp til havoverflaten og elva måtte da renne på toppen av disse lagene og frakte grusen litt lenger ut i sjøen. Slik ble det dannet en flate i havnivå, eller et delta som det kalles i geologien. I mange grustak i Norge kan du se både skrålag og nesten horisontale lag på toppen.

Jeg antar at minst 95 % av alle betong-hus i Norge, og andre betong-konstruksjoner for den saks skyld, er bygd med sand og grus fra istidens bre-elver.

I tidligere tider var det nok enda større glede over dyrkingsjorda som terrassene ga. Likeledes for leira som ble avsatt lenger ute fra elvemunningene. Men leira fikk ikke så flat, fin overflate, og er også mer utsatt for utglidninger og erosjon av bekker. Fana prestegård og Stend er gamle storgårder som altså er tuftet på avsetninger fra istidens avslutning. Gleden over, og ansvaret for, matjorda bør vi ta opp igjen med større alvor i dag.

Hovedpoenget her er at disse terrassene viser et tidligere havnivå som f.eks. ved Fana er 54 m over dagens havnivå og som vi kan datere. Og dertil at vi kan bruke alderen på terrassene til å datere når brefronten sto her.

Ved prestegården sto isfronten ved vestbredden av Klokkarvatnet, eller kanskje litt vestenfor, den gang terrassen ble dannet. Hvis brefronten hadde stått lenger øst så måtte Klokkarvatnet ha vært fylt med grus. Ved Stend var det for noen ti-år siden en naturlig forsenkning like utenfor der Rådalen munner ut mot Stend-terrassen. Den er senere fylt igjen, men den vist posisjonen av brefronten da bre-elva spylte ut sand og grus og dannet terrassen for 11 550 år siden.

Fana Stadion og Skjold

Brefronten hadde det travelt med å trekke seg innover landet. Den hadde ikke tid til å avsette endemorener, nå var det bre-elvene som var bygningsmenn. Neste stopp var ved Rå, men all grusen der ble brukt til å bygge Bergen før jeg kom hit. Kanskje noe gikk i ubåtbunkeren på Laksevåg som har flere meter tykke betongvegger? I dag ligger Fana Stadion der terrassen og grustaket var.

Ved Skjold er derimot deler av terrassen godt bevart og brukes av både Fana Blikk og Skjoldtunet sykehjem. De fleste har vel glemt at dette var dyrket mark. Men det er tatt ut mye sand og grus også her. En barnehage har fått plass inne i det gamle grustaket som fremdeles er lett å se. Terrassen har vi datert til 11 500 år. Brefronten brukte altså bare 50 år fra Stend til Skjold.

Men her er det litt «juks»: Skjold ble angrepet fra to kanter. Vi har beskrevet hvordan brefronten trakk seg tilbake fra Fanafjorden, men det kan se ut som breen kalvet minst like raskt inn Nordåsvatnet, slik vi ser på det store kartet. Kanskje var det fronten fra Nordåsvatnet som først frigjorde Skjold.

Det gamle grustaket er 10 meter høyt og avsetning var i alle fall 200 meter i lengde. Det kan ha vært en halv million kubikkmeter sand og grus i denne avsetningen. Når vi under får se at brefronten bare 20-30 år senere sto ved Øvsttun, så forstår vi at det må ha vært ei utrolig kraftig bre-elv som munnet ved Skjold og avsatte så mye grus på kort tid.

Elveneset og Øvsttun

Neste gang vi møter den gamle brefronten har den delt seg i to, slik jeg har vist på det store kartet. En bretunge fylte dalen rundt Birkelandsvatnet og endte ved Elveneset. Da de bygde blokkene mellom Elveneset og gravplassen, grov de bort grus fra et stort delta som opprinnelig hadde fylt hele dalen mellom Elveneset og Bjørkåsen og nedover til gravplassen. En liten terrasse-rest, med en hvit villa, som vi har datert til 11 480 år ligger igjen mellom bedehuset og den nordligste blokken.

På den andre siden av Øvsttunåsen kom det en bretunge ut dalen fra Arna, der Hardangerveien går. Da de utvidet Europaveien grov de bort mye av grusen fra terrassen som hadde vært her. Men det er rester igjen langs Øvstunsiden. Vi har fått 11 470 år for denne, men vi vil ikke påstå at den er 10 år yngre enn den ved Elveneset. Disse to bretungene var om lag samtidige og dannet altså de siste spor av isfronten som vi kan datere i Fana.

Fana isfri, men oversvømmet

Isavsmeltingen gikk fort, fryktelig fort vil en geolog si. Fra Fana lå dekket under 200-300 meter tykk is helt ut til Hjellestad og Milde tok det bare ca. 130 år til brefronten hadde smeltet tilbake til Øvsttun. Det betyr at bre-fronten i gjennomsnitt smeltet tilbake 80 meter i året. Nå kunne sjø-ørreten vandre opp Apeltunvassdraget, polar-reven jakte på unger under fuglefjellene, og planter og trær vandre inn igjen.

Men helt fri var ikke bygda enda. Havet sto mer enn 50 meter høyere enn i dag, så mye sto under vann.

De eldste spor av mennesker som arkeologene har funnet på Vestlandet ser ut til å være på strandlinjer som er ca. 11 000 år gamle, eller kanskje litt eldre. Da var altså Fana allerede isfri og klar til å ta imot de første innvandrere.
PS. Hvis lesere har bilder fra de gamle grustakene så vil jeg gjerne ha kopi.

Kilde: Mangerud, J., Hughes, A.L.C., Sæle, T.H., Svendsen, J.I., 2019. Ice-flow patterns and precise timing of ice sheet retreat across a dissected fjord landscape in western Norway. Quaternary Science Reviews 214, 139-163.

Av Jan Mangerud, professor emeritus, Institutt for geovitenskap og Bjerknessenteret for klimaforskning, Universitetet i Bergen. jan.mangerud@uib.no
 

(Først publisert i Fanaposten 1.11.2019)