Kunsten å lære seg japansk

Nytt fra i høst er at japansk institutt ved UiB snart skal søke om å få opprette et masterprogram. Hvert år oppmuntrer Irgens studentene sine til å delta i en talekonkurranse, arrangert av Den japanske ambassaden i Oslo. Bidragene ble i år sendt inn med video, grunnet korona.

– For oss er det spennende å få noe å strekke oss etter, sier en av studentene hennes.

Grunnen til at Irgens selv bestemte seg for å studere japansk kan kanskje delvis finnes i et tilbud som sivilingeniørfaren hennes fikk da hun var to år. Om han kunne ta med seg familien og reise til Soloppgangens land for å jobbe? På 60-tallet var det «ingen» nordmenn som bodde i Japan, bortsett fra misjonærer.

– At vi bodde i Japan i åtte år, gjorde at jeg hadde språkminner fra tidlig i barndommen, noe som var til hjelp da jeg som 22-åring skulle lære språket, og kunne kjenne igjen enkelte ord. Familien hennes hadde hushjelp, som Benedicte, ifølge moren, «snakket» japansk med, men selv kan hun ikke huske det.

– I den grad min søster og jeg lærte språket, så forsvant det ut igjen.

Fire år i Osaka

Benedicte var en av de første som valgte japansk som universitetsfag i Bergen.

– Og det er noe av det gøyeste jeg har gjort, ler hun.

Så ble det til at hun fikk statsstipend og tok masterkurs ved Osaka Universitet slik at hun til sammen bodde i Japan fire år. I Osaka er det trange boforhold. Det er en helt annen skala på byene enn vi er vant til i Norge, som for eksempel pitte-lille Bergen. I småbyer i Norge kan du kjenne alle krinker og kroker.

– I Osaka ble det til at jeg ble kjent med stedet der jeg bodde, der universitetet ligger - og så togsystemene. Der er mange steder i Osaka jeg aldri har vært. Jeg opplevde det som svært verdifullt å få tilbringe tid i en så fjern kultur. Og det er jo derfor vi sender studentene våre dit, så godt det lar seg gjøre, føyer hun til. I Japan møtte hun en meksikaner, som studerte marinbiologi, som hun fremdeles er gift med. De har fortsatt japansk språk og kultur som felles interesse, og har to barn sammen.

Velger japansk som følge av populærkulturen

– Mange som begynner på japansk gjør det fordi de har lest tegneserier og sett tegnefilmer?

– Ja, absolutt, nesten alle studentene som velger japansk er populærkulturorientert. De har sittet hjemme i lang tid med PC’ene sine. Og når de kommer til oss er de svært ivrige og glade for at de endelig kan lære seg språket. Tegneserier, popmusikk, tegnefilmer. Populærkulturen er det store trekkplasteret. Så studentene er emosjonelt knyttet til språket. Studentene som begynner på kinesisk, er mer rasjonelle. De tenker økonomi, fremtid og business - at det sikkert er «lurt» å lære kinesisk. Mens våre studenter kommer mer av hjertet, påstår nipponentusiasten.

– Og når noen av studentene slutter, hva er den vanligste grunnen?

– Jeg har selvsagt ikke noe fasitsvar på det, men mange slutter fordi det går opp for dem hvor mye arbeid det er å lære seg språket. Men på vårt fag er motivasjon i liten grad et problem.

Hvordan skrive japansk på PC

Når en skal lære å skrive må en bruke veldig mye tid når hvert eneste tegn skal læres ordentlig. Og man skal skjønne hvordan det uttales og hvilke sammensetninger det inngår i.

– Kan du på en enkel måte forklare en som ikke kan skrive japansk, hvordan språket er satt opp?

– Stavelsesalfabetene bygger på stavelser slik at du har ett tegn for ka, ett tegn for ki og ett tegn for ku. Og hele stavelsessystemet kan skrives ved hjelp av disse alfabetene. Der er altså to alfabeter: Ett hovedalfabet som er basert på lyder og ett for å skrive fremmedord og litt forskjellig. Så viser hun på PC’en hvordan «Nippon», navnet som japanerne selv bruker om landet sitt, kan gjøres om til «kråketegn»… Med vestlig tastatur skriver hun lydene med «vanlige» vestlige bokstaver. Og så, når alle lydene er skrevet, trykker hun på enter – og så vipps - på magisk vis, er lydene gjort om til tegnet for Nippon.

– Det finnes også tastatur der man finner ka, ki, ku – på selve tastaturet, men det mest vanlige er å bruke vanlig alfabet-tastatur, forklarer hun.

Bruker blyant og papir 

Med all teknologien japanerne er kjent for å holde på med, skulle en tro at også skolesystemet er nettbrett- og pc-basert, slik som det nå, i stor grad, er i Norge. Når japanske barn skal lære å skrive, må de gjøre det på «gamlemåten» med blyant og papir. Skolebarna må også vaske sine egne klasserom. Det er villet politikk for å lære ansvar for egne omgivelser. Det er noe som også kommer til uttrykk når japanske fans på internasjonale turneringer rydder på stadion etter seg, eller når landslaget faktisk rydder i garderoben etter kamp.

Høflighetskultur i skolen

Elevene bruker etternavn når de skal snakke med lærerne sine. 

– Har skoleverket i Norge noe å lære der? 

– De bruker også titler på lærerne, som for eksempel lærer Hansen. Der fins mange typer titler, som vi ikke har. Det å bare si etternavnet, uten tittel, kan bli veldig frekt. Så der er veldig mye å passe på. Også folk som kjenner hverandre godt kan tiltale hverandre med etternavn. Det gjøres jo litt i Norge også:

– Du da, Hansen. Men poenget her er at der er et hierarki, som tilsier at du snakker høflig til de som er over deg i hierarkiet. Hierarkiene er veldig synlige og til stede i kulturen. Enten det handler om alder, status eller om kunnskap. De som er over deg i hierarkiet, trenger ikke snakke høflig tilbake. Men også i Japan opplever lærere å bli mobbet av elever, så det kan skje også der. 

Kultursjokk?

– Hva er det vanligste kultursjokket nordmenn får – i møte japansk kultur? 

– En del blir overrasket når de oppdager servicenivået i butikkene. De som ekspederer er alltid utrolig høflige, og vet nesten ikke hva godt de skal gjøre for deg. Men hvis man skal leve der litt lenger, så begynner bildet å bli litt mer nyansert. Jeg ble også noe sjokkert når det gikk opp for meg hvor sterke hierarkiene er. At mellommenneskelige relasjoner er så annerledes i Japan enn de er i Norge, etter hvor plassen din er i hierarkiet.

Matkultur

– Hvilke trekk ved den japanske kulturen er du mest opptatt av?

– Jeg lar meg fascinere av mye, men skal jeg velge ut noe, kan jeg snakke om matkulturen. Mattradisjoner. Hvordan mat lages, hva som er vanlig å spise – og hva man ikke spiser. Å eksperimentere med mat synes jeg er gøy. Det sendes veldig mange tv-programmer om matlaging, matlagingskonkurranser, man er ekstremt matopptatt. Når de sitter til bords handler svært mye av samtalen om maten de spiser:

– Oi, denne var god. Har du prøvd den? Vil du prøve denne? Så mat er ikke bare noe du bare skal bli mett av, forteller Benedicte.
Det er ikke tilfeldig at Tokyo er den byen i verden som har flest Michelin-stjerner. 

– Så det er skikkelig prestisje å være kokk? 

– Ja, og samtidig er konkurransen ekstrem. Men uansett hvor du går, så er maten god. Yakiniku-restauranter er kanskje favoritten min. Det er egentlig koreansk mat, men barbecuen er fantastisk god. Da sitter man rundt en stekeplate og så får man alt mulig tenkelig kjøtt og grønnsaker som man selv steker. Så dypper man kjøttet i vidunderlige sauser. 

– Og hvordan er det hjemme hos deg selv? 

– Vi har selvsagt mye meksikansk mat, men også indiske og japanske retter på menyen. Jeg er veldig glad i noe som heter gyôza, som er en type dumplings. Som også egentlig er kinesisk faktisk, men det er også litt typisk. At japanerne lager det enda bedre enn retten er i opprinnelseslandet, bemerker Benedicte. 

Pinnsvinkafe

Japan er et voldsomt kapitalistisk og markedsorientert land, så konkurransen er alltid stor. Innovasjon og å skape nye ting er alltid på topp. Ett slikt nytt konsept er spesialkafeer der gjestene kan få oppleve levende dyr i storbyen.  

– Har du selv vært på pinnsvin-, katt- eller ugle-restaurant? 

– Nei, det har jeg ikke. Pinnsvinkafe var nytt for meg. Kreativiteten i bransjen er stor! Man gjør det så lenge det er økonomisk bærekraftig, avrunder nipponnestoren.