Globale utfordringer og hjelp under COVID-19 pandemien

Etter hvert som pandemien ser ut til også å ramme de fattigste landene og mennesker på flukt, ser vi flere og flere mennesker bli berørt både av smitte, sykdom, smittehindrende tiltak og de økonomiske problemene som følger. Et stort antall mennesker verden over står i fare for å kjenne på de psykiske konsekvensene av en pandemi.De fleste mennesker med psykiske helseproblemer lever i utviklingsland, og 80 % får ikke behandling. Generelt er fattigdom en risikofaktor for psykisk helse. Pandemien vil gjøre det verre.

Manglende behandlingstilbud

Selv om vi ikke vet hva de de mentale konsekvensene av Korona-viruset blir, vet vi likevel noe basert på tidligere epidemier, som SARS-epidemien i 2008-2009.  En omfattende virusepidemi kan medføre store mentale utfordringer som depresjon, angst og ensomhetsfølelse. Frykt for framtiden og økonomiske bekymringer som en følge av tiltakene mot smittespredning er også hyppig. Når et stort antall mennesker isoleres, mister de sine kilder til stimulans og distraksjon, muligheter til sosial støtte og muligheter til aktivitet. De viktigste kildene til støtte og demping av stress blir sterkt reduserte.

Hva skjer når en slik situasjon rammer befolkningen i områder med dårlig utbygd, eller nesten ikke eksisterende mental helsehjelp? Det er trolig bare et tidsspørsmål før pandemien rammer de fattigiste landene. Er det mulig å gjøre noe for redusere den psykososiale belastningen?

I Norge får psykisk helse stor oppmerksomhet i denne situasjonen. Vi kan bidra til at kunnskap om viktigheten av psykisk helse og psykososiale faktorer spres, og til å hindre stigma og menneskerettighetsovergrep mot mennesker med psykiske problemer.

Humanitære hjelpeorganisasjoners bistand

Det finnes mye kunnskap om hvordan psykososiale hensyn kan integreres i øvrige tiltak. Gjennom samarbeid mellom mange organisasjoner og læring av tidligere feil, har det blitt utarbeidet retningslinjer for slik innsats. Hjelpen bør være solid forankret i den konteksten hjelpen skal gis, og tilpasset de lokale behovene og ressursene.

Det er også vesentlig å forstå behovene til utsatte grupper i den enkelte region eller land. Det er ekstra stor grunn til å fokusere på disse gruppene i planleggingen av tiltak for psykisk helse.

Det finnes evidensbaserte tiltak for å hjelpe med psykiske problemer, styrke psykisk helse, håndtere stress og støtte foreldre og andre omsorgsgivere som har vært prøvd ut i ulike humanitære settinger. Disse er prøvd ut i humanitære kriser over tid. Ett eksempel er en et selvhjelpsprogram som heter Self Help Plus. I en ny studie utført blant kvinnelige flyktninger i Sør-Sudan fant man gode resulter, og at det var gjennomførbart i vanskelige omstendigheter.

Hvordan kan vi nå sårbare grupper

Mange steder er det behov for strategier for å nå fram med informasjon og selvhjelpsråd til grupper som ikke benytter sosiale media mye, eller som har behov for spesielt tilpasset informasjon som døve, svaksynte eller minoritetsgrupper som ikke mestrer det offisielle språket. Det er også behov for å organisere direkte sosial kontakt til isolerte grupper, som telefonkontakter, Skype-møte og andre virtuelle møteplasser. Noen kan også trenge hjelp til å opprette og opprettholde sosial kontakt via digitale hjelpemiddel. Spesielle tiltak og råd bør utformes for de som isoleres eller settes i karantene. Kvinner og barn som er i isolasjon og karantene og som risikerer å utsettes for partnervold eller mishandling, er i særlig risiko, og må få hjelp til å komme i sikkerhet. Materiell i form av informasjonspakker og aktivitetsråd for barnefamilier som er isolerte, eller som må tilbringe mye tid sammen er andre virkemidler som kan også spille en positiv rolle. I mange land vil store grupper av barn være overlatt til seg selv, fordi skolene er stengt og foreldrene likevel må være på jobb. Program for disse vil også kunne være viktige tiltak.

Det meste av forskningen på psykiske konsekvenser av epidemier og karantene er gjort i de rikeste landene, men psykiske problemer er ikke et vestlig fenomen. Kriser øker risikoen direkte og indirekte. Det finnes mange måter å håndtere kriser på. Vi kan ha mye å lære av mennesker som lever under andre sosiale og kulturelle betingelser. Det er ingen helse uten psykisk helse. Dette er en mulighet til å komme videre.

https://linkinghub.elsevier.com/retrieve/pii/S2214109X19305042