Unge menn med omsorg for klima

Hva handler prosjektet ditt om? 

Dette forskningsprosjektet befinner seg i skjæringspunktet mellom kjønn, omsorg og økologisk aktivisme. Med utgangspunkt i begrepet "omsorgsfull maskulinitet" bidrar prosjektet til fagfeltet kritiske mann- og maskulinitetsstudier (Critical Studies of Men and Masculinities – CSMM). Jeg ønsker å utvide perspektivet på menn og omsorg gjennom å undersøke omsorgsfulle maskuliniteter hos unge menn som er klimaaktivister. Kort sagt spør jeg: Hvilken rolle spiller omsorgsfulle maskuliniteter – de som omfavner omsorg og avviser dominans – i kampen mot klimakrisen? 

Jeg er interessert i spørsmål som: Hvordan ser unge menns vei inn i klimaaktivisme ut? Hvordan kan disse innsiktene brukes til å fremme idealer om maskulinitet som kan bidra til klimarettferdighet? Jeg lurer også på hva forholdet er mellom unge menns "private" og "politiske" omsorgsarbeid og hvorvidt de selv oppfatter arbeidet sitt som omsorg. På hvilke måter er tilbøyeligheten til å rette oppmerksomheten mot den/de andre («other-centered dispositions» – et begrep Niall Hanlon bruker i sitt arbeid om menn og omsorg) til stede i unge menns aktivisme mot klimaendringer og for miljørettferdighet? 

Et viktig spørsmål i diskusjonen rundt omsorgsfulle maskuliniteter, som mine tidligere kolleger Steven Roberts og Karla Elliott ved Monash University og jeg har stilt, er hvilken rolle dominans og ikke-dominans spiller når vi snakker om omsorgsfulle maskuliniteter. Dette spørsmålet er viktig for dette prosjektet på flere måter: Hva er unge menns tilknytning til eller aktive avstandstaken fra dominerende atferd, og hvordan ser forholdet til dominans ut i praksis? Hvordan former dette forholdet deres til klimaaktivisme?

Jeg ønsker også å se på hvordan unge menns ulike praksiser når det gjelder omsorgsfulle maskuliniteter overlapper med andre maktkategorier som klasse, rase, etnisitet, statsborgerskap, seksuell orientering, kjønnsuttrykk og funksjonsevne. Tidligere forskning antyder at omsorgsfulle maskuliniteter – de som både omfavner omsorg og avviser dominans – oftere omfavnes av marginaliserte menn. 

Hva gjorde deg interessert i temaet?

På mange måter er prosjektet en videreføring av tidligere arbeid, men i en annen kontekst. Jeg har jobbet med begrepet omsorgsfulle maskuliniteter både teoretisk og empirisk, blant annet i et prosjekt i Australia, hvor vi undersøkte barrierer og drivkrefter for menns deltakelse i helse- og sosialsektoren. 

Jeg har også lenge vært interessert i klimarettferdighet, men har ikke forsket på dette feltet før. Likevel er koblingene mellom kjønn og klimaendringer åpenbare. Ikke bare omsorgsarbeid, men også klimaaktivisme og omsorg innen klimabevegelsen har vært kjønnet som feminint, mens miljø- og sosial ødeleggelse lenge har vært knyttet til negative maskuline idealer. Det finnes mye forskning på dette, både fra den økofeministiske tradisjonen og innen CSMM, der forskere har vist hvordan "petro-maskulinitet" eller "radioaktive maskuliniteter" er sentrale i å opprettholde destruktive kjønnede kapitalistiske og militaristiske strukturer. 

Forskere som Stephen Burrell og Cassie Pedersen – som arbeider innen grønn kriminologi – beskriver klimakrisen som et problem knyttet til menns vold. De viser hvordan miljøødeleggelse er dypt forankret i tradisjonelle forestillinger om maskulinitet, definert gjennom styrke, tøffhet, uavhengighet, dominans og kontroll (over andre og over naturen). 

Martin Hultman og Paul Pulé, som også arbeider i skjæringspunktet mellom CSMM og miljørettferdighet, forsøker å utvikle det de kaller "økologiske maskuliniteter" som en konstruktiv tredje vei. Selv om de ikke går inn i omsorgsfulle maskuliniteter som begrep i sin første bok, leser jeg likevel økologiske maskuliniteter som omsorgsfulle maskuliniteter i denne konteksten.

Dermed forsøker Hultman og Pulé, på samme måte som Burrell og Pedersen, å fremheve ikke-destruktive, ikke-dominerende måter menn kan forholde seg til andre mennesker på, så vel som til ikke-menneskelige vesener og til planeten. Dette er også målet med mitt prosjekt, og jeg mener at i en tid med sammenvevde kriser – blant dem en omsorgskrise og overhengende økologisk kollaps – er dette svært viktig arbeid. 

Hvilken metode tenker du å bruke?

Arbeidet mitt har alltid vært tverrfaglig. Jeg tok doktorgraden min i et tverrfaglig program i Sydney, hvor min hovedveileder, Allison Weir, var feministisk filosof. Jeg liker å jobbe konseptuelt, men med min bakgrunn i antropologi har jeg også fortsatt å jobbe med kvalitative metoder.

I dette prosjektet vil jeg intervjue unge menn og delta på klimaprotester. Jeg planlegger også å være observatør under gruppemøter blant unge klimaaktivister. 

Hva gjør prosjektet ditt aktuelt?

Forskning i skjæringspunktet mellom klimaendringer, klimarettferdighet og menn og maskuliniteter er svært relevant, ikke minst fordi teknologiske løsninger (som karbonfangst- og lagring, solenergiingeniørarbeid og lignende) nå fremmes som løsninger på dagens kriser av mektige aktører. Da ser man bort fra at slike teknologiske løsningsforslag er tett knyttet til maskuliniserte holdninger om kontroll – altså et forsøk på å gjenvinne kontroll, å dominere planeten og dens innbyggere: i bunn og grunn å stå over, ikke i, verden. Alt dette peker tilbake på bestemte praksiser og ideologier om maskulinitet som har bidratt til å føre oss inn i denne krisen. 

Det vi trenger i stedet for kontroll – og her kommer jeg tilbake til omsorgsetikken, som jeg også er dypt involvert i – er en grunnleggende forståelse av at vi alltid allerede er sårbare, alltid allerede gjensidig avhengige og alltid allerede trenger gjensidige, lydhøre relasjoner og at vi er en del av den samme naturen som vi må ta vare på og ha omsorg for. 

Akkurat nå virker det som det er stor interesse for sensasjonelle rapporter om alt det "giftige" menn gjør. Ikke misforstå meg; det er helt avgjørende at forskere undersøker disse fenomenene – det være seg (maskulinistisk) høyrepolitikk og dens koblinger til transfobi og skeivfobi, funkofobi og tjukkfobi i "sivilisasjonens" navn, eller mannosfæren, algoritmestyrte oligarkier og alt det innebærer, og selvfølgelig også sammenhengen mellom økologisk ødeleggelse, militarisme og maskulinistiske ideologier. Jeg er takknemlig for at mange av mine kolleger gjør dette viktige arbeidet. 

Likevel mener jeg at det også er viktig å rette søkelyset mot de mennene som kan bidra med noe positivt og hjelpe til med å endre verden til det bedre. Denne forskningen bør verken være ukritisk eller naiv, men kanskje håpefull og med oppriktig åpenhet. Vi må også se de positive utviklingene, slik at de – forhåpentligvis – kan vokse. Det håper jeg prosjektet mitt vil bidra til.