De døendes ensomhet.

Essayet er inspirert av Norbert Elias’ bok ‘The Loneliness of the Dying.’ (2001) der han også har laget et postscript ved tittelen ‘Ageing and Dying: Some Sociological Problems’.

Her skriver han at i kulturer der mødre er den mest sentrale emosjonelle integrasjonsfaktoren i familien, er det ingen emosjonell nøytralitet. Pleie av døende hjemme i familien har tradisjonelt vært et kvinnearbeid der man i stor grad har akseptert at man dør sannsynligvis på en uhygienisk måte, men ikke alene. Men:

‘In the intensive care unit of a modern hospital, dying people can be cared for in accordance with the latest bio-physical specialist knowledge, but often neutrally as regards feelings: they may die in total isolation.’

Nettopp fordi eldre på institusjoner er så svekket helsemessig sett, så trenger de ekstra mye sosial kontakt og nærvær som et uttrykk for at de fortsatt er en del av sine nære menneskers liv. De trenger identitets-bekreftelse og opplevelse av å bli sett. En verdig død i individualiserte samfunn handler om å få dø som en person som har levd og vært viktig for noen.

Store epidemier i europeiske samfunn har kommet og gått i hvert århundre, og folk har lært seg å håndtere utfordringene på ulikt vis. Men i mer faktabaserte samfunn som har muligheter til å få kontroll over dødelige epidemier, der er det forventninger og tillit til at vitenskap og forskning kan håndtere slike trusler. Elias mener det betyr at dette er et uttrykk for at menneskers følelser og handlinger har forandret seg i møte med epidemier. Vi tror ikke lenger på at Gud kan hjelpe oss eller at sjamaner og hekser kan komme oss til unnsetning. Men kan digitale verktøy hjelpe? Forfatterne diskuterer om tilgang til digitale verktøy og velferdsteknologi kan være et positivt bidrag som kan avhjelpe døendes følelser av ensomhet og isolasjon.

Les hele essayet her.