Hjem
SDG Bergen (N)
BÆREKRAFTSMÅL 10 | KORONAVIRUSET OG ULIKHET

Ulikhet i koronavirusets tid

Det tverrfaglige forskningsprogrammet GRIP har etablert en serie om global ulikhet som en følge av den pågående koronaviruspandemien.

City landscape showing inequality between poor and rich areas in a sprawling metropolis.
VIL PANDEMIEN GI ØKT GLOBAL ULIKHET? I en miniserie intervjuer Global Research Programme on Inequality ulike personen innen og utenfor akademia for å vurdere hvilken effekt COVID-19 pandemien vil gi på global ulikhet.
Foto/ill.:
JOHNNY MILLER, UNEQUAL SCENES

Global Research Programme on Inequality (GRIP) er et globalt forskningsprogram som ser på ulikhet på tvers av vitenskapelige disipliner. Programmet går i inngrep med 2030 Agenda og bærekraftsmålene. GRIP ble etablert i 2019 i et samarbeid mellom vertsinstitusjonen Universitetet i Bergen (UiB) og International Science Council (ISC). GRIP bygger videre på et tidligere program kalt Comparative Research Programme on Poverty (CROP), som var aktivt i tidsrommet 1992-2019.

GRIP ledes av UiB-professor Bjørn Enge Bertelsen og arbeidet er forankret i en programkomité, som han leder. Vi spør Bertelsen fem spørsmål om den nye miniserien COVID-19 and global dimensions of inequality, som han besvarer sammen med GRIPs forskningskoordinator Maria Dyveke Styve og vitenskapelig assistent Idunn Lullau Holthe.

1)Hva er bakgrunnen for at dere laget denne serien?

«Det hele startet under en diskusjon den siste dagen før universitetet stengte. 

Vi var alle enige i at de fleste diskusjonene rundt koronaviruset manglet et perspektiv, nemlig det rundt ulikhet. 

Vi bestemte oss for å sette fokus på hvordan ulikhet både er en integrert del av koronapandemien og hvordan den også skaper og synliggjør nye forskjeller. I dagene etter dette, utviklet koronakrisen seg til å bli av enda større dimensjoner – India innførte totalt lockdown, Nepal stengte grensene for sine egne borgere, vi fikk rapporter fra våre partnere i Ghana om at også universitetene der var stengt og fra våre partnere i Latin-Amerika ble det rapportert om at de som arbeider i de uformelle økonomiene stod i fare for å miste levebrødet. Samtidig slo nye og hardere restriksjoner ulikt ut over hele verden. Vi i GRIP tenkte dette var viktig for i en sånn dramatisk situasjon er det enkelt å glemme at problemene og utfordringene knyttet til ulikhet og fattigdom som eksisterte før koronapandemien kom, fremdeles finnes i stort monn. Og det er nettopp disse utfordringene som nå kommer til overflaten, og ulikhet—både mellom verdensdeler, land, og enkeltindivider—blir forsterket. Vi innså da at prosjektet hadde et stort potensiale.»

2)Du har selv mangeårig erfaring som forsker på ulikhet, Bjørn Enge Bertelsen. Hva tror du og dere i GRIP blir de største utfordringene for fattige land når de nå skal takle koronaviruset?

«Det er jo det som er det helt store spørsmålet. Til nå har vi sett at land med relativt sterke stater i særlig Asia og Europa har håndtert krisen med en rekke tiltak som fungerer i samfunn med formelle økonomier, i stor grad. I mange land i Afrika, for eksempel, er økonomien i stor grad uformell og gater og markeder med kontantbetaling er helt sentrale for at essensielle varer, som mat, blir distribuert. Om disse blir stengt ned, så vil mange fattige ikke ha mulighet til å handle på supermarkeder hvor smitteverntiltak lettere kan iverksettes—både fordi det er for dyrt og fordi de selv har mistet inntektene fra den uformelle økonomien. Dette er jo, selvsagt, også viktige utfordringer i land som Italia og USA—samfunn som har store uformelle økonomier og til dels store grupper som lever i fattigdom. Sagt på en annen måte: Smitteverntiltak som ikke har dramatiske konsekvenser for middelklassen i Europa kan bety en ytterligere marginalisering og utstøting av fattige i det globale sør og marginaliserte grupper også andre steder. 

Et annet aspekt her er implementering av prinsippet med sosial isolasjon. I mange kontekster, som i India, vil dette kunne fungere men bare for de som har midler, for de som kan arbeide hjemmefra og, ikke minst, for de som bor i hus hvor avstander kan opprettholdes. For hundrevis av millioner av mennesker over hele verden, så er ikke dette tilfellet. Og spesielt for de urbane fattige, vil sosial isolasjon i praksis være umulig. I tillegg gjør mange ulike familie- og husholdskonstellasjoner i land utenfor Europa det vanskelig å beskytte de eldste og syke fra å bli smittet siden familiemedlemmer fra ulike generasjoner oftere deler hjem.»

3)Hvordan tror du/dere at koronaviruset kan påvirke globale ulikheter?

«Det er fortsatt for tidlig å si noe sikkert om dette, men vi ser allerede store forskjeller i hvordan spredningen av viruset virker i ulike land. Her ser man også utslaget av forskjeller i både tilgangen på helsetjenester og hvorvidt det finnes sosiale sikkerhetsnett som kan bidra til å minske de negative konsekvensene både av viruset direkte, men også av de økonomiske effektene av at stadig flere land nå stenger ned store deler av samfunnet. Det vil bli svært interessant å følge med på hvordan ulike krisetiltak og krisepakker som nå blir lansert i ulike land vil komme til å virke i praksis og på hvilken måte disse vil påvirke globale ulikheter. 

Men et scenario, som er relativ skremmende, er den gryende antiglobale og antisolidariske politikken en ser tendenser til i en rekke relativt velstående land—en politikk som kanskje vil gjøre både debatter om bistand og om internasjonalt samarbeid vanskeligere. Det en kanskje ser konturene av, er en type «health nativism» hvor en heller enn å tenke helhetlig og globalt—slik for eksempel de globale bærekraftsmålene inviterer og oppfordrer oss til å gjøre—prioriterer utelukkende sine nasjonale befolkninger og de kortsiktige lokale løsningene det innebærer. I et slikt politisk klima kommer i tillegg fokus på alle former for global ulikhet i bakgrunnen og viktige stemmer og kunnskap, for eksempel fra det globale sør, gjøres mindre gjeldende. Dette gjelder for eksempel all den gode kunnskap som forskere og praktikere besitter i det globale sør fra bekjempelse av større epidemier—som fra Liberias kamp mot ebola fra 2014 til 2016.»

4)Først ut i serien er Paul Fife fra Norad. Hvorfor valgte dere ham til å sparke i gang serien?

«Vi ønsket å få perspektiver fra både forskere, akademikere og aktivister som arbeider med ulikhet, men også ønske å se denne pandemien fra et utvikling- og bistandsståsted, siden disse helt klart vil se tydelige konsekvenser av COVID-19 pandemien i tiden fremover. Bistandsorganisasjoner blir umiddelbart påvirket av koronakrisen, og er ute av stand til å utføre mye av arbeidet sitt, som ofte nettopp går på ulikhet, fattigdom og helse. Å begynne med utviklings- og bistandsfeltet ble dermed naturlig.»

5)Hvem planlegger dere å presentere fremover?

«Vi ønsker å sikre at vi får med perspektiver fra hele verden og mobiliserer nå vårt internasjonale nettverk for å finne relevante forskere å intervjue.

I tillegg til Paul Fife har vi også snakket med Amina Maharjan i Nepal om hvordan pandemien påvirker migrantarbeidere, vi har snakket med Anwesha Dutta om effektene av lockdown i India, og med Fadia Kiwan om pandemiens effekter i Midtøsten. Vi håper også presentere flere stemmer og perspektiver fra Latin-Amerika og Afrika fremover.»